I den søte førjulstid

Anekdote 213

Paret som gikk foran oss gjennom Remaen hadde nok delt skjebne en stund. Arbeidsoppgavene hadde de forlengst fordelt. Han trillet handlevognen og hun fylte oppi med det som trengtes til jul. Jo mer hun kjøpte, jo mer irritert ble han. Det hele toppet seg foran hyllen med julepynt. Vi hørte ikke hennes spørsmål, men svaret hans var ikke til å ta feil av: "Jeg gir vel fanen i om adventslysene er lilla eller røde!".

Jomfru Maria

Anekdote 212

På femtitalllet bodde min mor og far noen år i England. En jul fikk de besøk av et vennepar. Jeg husker ikke lenger hva mannen het, men kvinnens navn er så knyttet til historien at det vil bli husket så lenge vi ikke glemmer denne anekdoten. På første juledag ble de alle enige om at de skulle gå i kirken. Kvinnen som ikke var så stø i engelsk spurte sin kjæreste i tide og utide om hva presten sa. Da presten som seg hør og bør nevnte Virgin Mary, kom selvfølgelig spørsmålet om hva det var. Kvinnen fikk da følgende svar fra sin hjertes utkårne: "Vel, det var det du var i går, men ikke er nå lenger".

Mor og Elling i syden

Anekdote 211

Det har nærmest blitt en vane. Mor og jeg tar en årlig tur til syden. I år gikk turen til Lanzarote rett før jul. Der dyrket vi felles interesser såsom bading og spaserturer. En kveld vi skulle ut å spise valgte vi en italiensk pizzarestaurant. Den lå i en litt mørk bakgate og vi ble møtt av en overstrømmende italiener som kom imot oss med ordene: "Do you want a romantic table for two?". Jeg ventet litt før jeg repliserte. "Yeah, for me and ... my mother".

Nissen som avslørte seg selv

Anekdote 210

Det nærmer seg høytid. Hva passer vel ikke da bedre en en julefortelling fra virkeligheten? Da barna var små, var det stas med julenissen. Etter som tiden gikk skjønte storesøster at nissen kanskje ikke var akkurat den han utgav seg for å være. Hun insisterte derfor på å være nissen slik at lillebror kunne få leve i illusjonens verden litt til. Hun hadde nettopp lært å lese og utdeling av pakker gikk greit. Hun tydet tappert merkelappene. "Mamma", "Pappa", "Kjetil" og sørget for at gavene kom i rette hender. Så leste hun "Kristin" og utbrøt: "Jippi, til meg".

Romerne

Anekdote 209

Jeg vokste opp med Tempo. Det var et tegneserieblad som hadde sin storhetstid da mennesket satt sin første fot på månen. Bladet var fullt av helter som reddet sivilisasjonen hver tirsdag (eller var det onsdag). Midt i bladet gikk det en føljetong av et helt annet kaliber. Asterix og Obelix. Etterhvert ble jeg mer interessert i deres eventyr og utrenskning av romere enn av resten av bladets innhold. Jeg begynte å kjøpe Asterix-albumene etterhvert som de kom ut. Det fortsatte jeg med til langt inn i studiene. Riktignok studerte jeg fysikk og ikke fransk historie rundt Jesu fødsel, men moro var det lell. Da jeg så fikk en datter, tenkte jeg at kanskje hun også ville sette pris på kvalitetstegneserier. Hun lærte å lese i treårsalderen og Asterix-heftene var en sterkt medvirkende årsak. Da hun var fem år vant vi en tur til Roma. På vei inn til den evige stad fra flyplassen dukket min datter plutselig ned fra buss-setet. Jeg spurte: "Hva er det?". Hun svarte: "Er det ikke her de farlige romerne bor?".

Underholdning

Anekdote 208

Jeg satt på et hotellværelse i Nord-England. Dagens dont var over og jeg forlystet meg med å zappe kanaler. Dette var før dating-programmer hadde blitt vanlig i Norge, og jeg stanset på en kanal som hadde underholdning av den typen. En programvert drev og utspurte to unge mennesker som hadde vært ute sammen om hvordan det hadde gått. Det hadde det tydeligvis ikke gjort. Først kom kvinnen på banen. Hun syntes at utekveldens partner nærmest var for en undermåler å regne og hadde litt godt å si om det som skulle ha vært en hyggestund. Mannen var også enig om at det hadde gått skeis. Kvinnen hadde vært for flink og intelligent for ham, og oppsummerte hele fadesen med følgende utsagn: "I go more for the bimbo-type!"

Norge rundt

Anekdote 207

Da vår datter var liten så hun mye på TV. En dag da hennes tante prøvde å bøte på dette med å ta henne ut i frisk luft, ble hun meget glad og fornøyd. Vår datter gikk og trallet og sang før hun snudde seg til tante og utbrøt: "Her er det mye Norge rundter". Vi som foreldre tok hintet og har senere sørget for et fornuftig friluftsliv.

Surdeig

Anekdote 206

En venninne av meg fra ungdomskolen traff en felles klassekamerat noen år etter at utdannelsen var over. De snakket om løst og fast, og hun spurte etter en stund hvilket yrke han hadde valgt. Han svarte: "Baker". Med kjennskap til hans fortid spurte hun forsiktig: "Må du ikke være veldig renslig?". Han lo og serverte følgende: "Hva er det vi har deigen til?"

To fluer i en smekk

Anekdote 205

Fruen og jeg sitter og glor. Det er nyheter. Først får vi høre hvor uønsket USAs ambassade er på Huseby før det svitsjes over til demonstrasjoner foran Israels ambassade. Etter disse to innslagene får vi høre hva beskyttelsen av disse fremmede lands bastioner koster. Min kone sukker oppgitt før følgende lysende ide kringkastes av henne: "La de bygge en uinntagelig festning på Huseby med USAs ambassade ytterst og Israels inni. USA følger jo Israel i tykt og tynt likevel".

Navnebror

Anekdote 204

Fra tid til annen har vi gleden av å lese debattinnlegg i Bergens Tidende skrevet av en person som kommer rett inn fra høyre fløy. Hans meninger er ofte på tvers av de konvensjonelle og fører som regel til mye rabalder og motinnlegg. På arbeidsplassen min hadde jeg en kollega som hadde samme signatur som den debattglade, men jeg fikk meg ikke til å tro at han kunne være hjernen bak oppspinnet. En gang da jeg var på tomannshånd med min kollega benyttet jeg anledningen til å spørre om det var ham som sto bak de famøse leserinnleggene. Hvorpå han svarte: "Nei, ikke du også. Hver gang den fyren skriver i avisen så står ikke telefonen min stille. Folk ringer og skjeller meg ut. Når jeg så etter langt om lenge klarer å overbevise innringerne om at jeg ikke er debattanten så kommer det uungåelige spørsmålet: "Hva mener du om saken?"".

Det syvende bud

Anekdote 203

Min kollega hadde nettopp bygget seg nytt hus. Huset var blitt stort og flott, men hadde kostet flesk. Da hagen skulle anlegges året etter var det ikke penger igjen til å kjøpe inn de nødvendige remedier. Hver dag på vei til jobb kjørte han forbi noen jordlass som Vegvesenet hadde tømt i veikanten. Fristelsen ble for stor og min kollega fant fram tilhengeren og stjal jorden. Med stjålet jord ble plenen planert og innkjøpt gressfrø tilført. Til sin store forundring så min kollega at istedenfor vakker grønn plen vokste alle tenkelige ugress-sorter opp. På den måten lærte han at forbrytelse ikke lønner seg.

Økonomiske nedgangstider

Anekdote 202

Det var rekrutteringsmesse på NTNU og jeg stod på stand for firmaet. Når det er oppgangstider går studentene forbi meg med nesen i været, men nå var landet inne i en økonomisk bølgedal og interessen for oss økte dermed betraktelig. Etter en lang og trevsom dag hvor jeg hadde pratet med hundrevis av potensielle søkere roet det hele seg ned en halvtime før det skulle stenges. Jeg benyttet derfor anledningen til å vandre rundt å se litt på de andre standene. På Forsvarets Forskningsinstitutts stand traff jeg en gammel bekjent. Vi ble stående å prate om studentenes påtagelige interesse dette året hvorpå vår mann fra FFI repliserte: "Ja, nå er det så ille der ute at de søker seg til oss også!".

Sisyfos

Anekdote 201

Han var som småbarn flest litt vilter. En dag da faren lå på terrassen og solte seg, syntes familiens overhode at sønnen ga litt lite lyd fra seg. Han reiste seg derfor og gikk inn i leiligheten for å se hva som foregikk. Han fant sin sønn på kjøkkenet ivrig opptatt med å stikke spagetti inn i et lite hull i veggen. Farens første innskytelse var å skrike til, men da han så hvor mye spagetti det var igjen i pakken foretok han en rask hoderegning - "1 minutt per spagetti, flere hundre spagetti igjen. Fred og ro i timesvis" - og gikk ut i solen igjen.

Stemmene på Torgallmenningen

Anekdote 200

Mennesket har to aurale sensorer. De har en unik evne til å plukke opp menneskelige ytringer i et hav av bakgrunnstøy. Enten en vil eller ikke mottar en daglig en flom av informasjon som ikke er tiltenkt en selv. En dag jeg koste meg på Torgallmeningen med en softice ble nytelsen forsterket av konversasjonen mellom to damer. Den startet slik. "Han sa det måtte bli mellom oss".

Ønskebrønnen

Anekdote 199

Vi stod bak dem i køen. Min sønn og jeg hadde tatt en pause fra strandlivet på Alcudia for å nyte kulden dypt nede i grotten Cuevas del Drach. Nå skulle vi kaste noen slanter i brønnen, men far og sønn konstellasjonen foran oss ble aldri ferdig. Etter mye om og men, spurte sønnen: "Hva skal jeg ønske meg pappa?". Faren svarte: "Du kan vel ønske deg fred på jorden". Og det gjorde sønnen med følgende utsagn ledsaget av noen cent: "Måtte pappa ramle ned i brønnen og bli borte for alltid!".

Når kun det beste er godt nok

Anekdote 198

Nabolagets kjendis entrer nærbutikken med bravur. I raskt tempo strener han mot kjøttdisken. Til den noe perplekse ungjenten bak disken spør han: "Hvilken pommes frites er best?". Hun svarer ham med navnet på et varemerke som er ukjent for meg. Han snur seg å begynner å grave i frysedisken. Noen minutter senere vender han seg frustrert mot ekspeditrisen igjen. "Jeg finner de ikke". Hun svarer: "Vi har de ikke. Du spurte jo bare om hvilke som var best".

Frimodige ytringer

Anekdote 197

Min datter har alltid hatt evnen til å uttrykke seg. Da hun var liten busset hun hver dag med min kone til barnehagen. På bussen ble hun etterhvert kjent med mange som satte pris på hennes spissformuleringer. En dag fikk jeg unngjelde. En medtrafikant spurte hvorfor pappa ikke tok bussen med henne. Hun svarte da som ikke helt sant var: "Han går i en annen barnehage - kalt fengsel".

Utekontorene

Anekdote 196

Min kvinnelige kollega var et rivjern. Hun fikk ting gjort. Spesielt var hun flink til å sette andre i arbeid. Dette ble lagt merke til av ledelsen og hun fikk etterhvert utvidet ansvar. Fra å være salgsjef i Norge til å bli salgsjef for hele nordlige Europa. En dag i lunsjen spurte jeg henne hvordan det gikk. Hun svarte med et strålende smil: "Utmerket, jeg jobber hardt for utekontorene. Jeg har nettopp purret de".

På tvillingjakt

Anekdote 195

I ung alder fikk jeg altfor mye penger mellom hendene. Med eierskap i en Fiat Uno gikk selvfølgelig tankene raskt i retning av ny kjøredoning. Jeg troppet opp hos forhandleren av et tysk statusmerke og skrev uten mye om og men under kjøpskontrakten. For å riktig å blidgjøre meg ga selgeren meg muligheten til å velge bilnummer selv. Han tenkte nok at jeg ønsket et rundt tall slik som alle de andre, men jeg ba om betenkningstid. En uke senere etter å ha sondert terrenget litt, kom jeg opp med mitt milde ønske - SR50891. Selgeren så forundret på meg, men han var nok av den gamle skolen som alltid ga kunden rett. Uken etter sto bilen med det ønskede nummer og gliste mot meg på parkeringsplassen. Jeg takket høflig for bil og utsøkt nummer. Nå kunne jakten på min primtallstvilling - SR50893 - starte. Åtte år senere solgte jeg bilen uten å ha truffet min tvilling hverken i lyskryss, rundkjøringer eller på parkeringsplasser. Letingen hadde vært nytteløs. Med neste bil tok jeg det nummeret jeg fikk.

Da jorden stod stille, igjen

Anekdote 194

I dag fyller min kone femti år. I følge henne selv ønsker hun seg ingenting da hun har alt – meg iberegnet. Jeg har allikevel lyst å gi henne noe. Jeg har derfor gått til det skritt å frigi noen av våre felles anekdoter samt skrive en ny en til vederkvekelse for Anekdotiums herskare av lesere.

”Aldri, verken før eller siden, har det vært en dag som denne”. Det tenkte jeg mens fergen sent på kvelden fraktet oss tilbake fra Flekkerøya. Vi – min tilblivende kone og jeg – hadde tilbrakt dagen der for å slikke sol og bade. Det hele hadde startet noe ampert da den private eiendomsrett tidligere på dagen hadde gjort det nærmest umulig å finne et svaberg for våre forlystelser. Tiden gikk og solen sveipet vestover himmelen. Min tilkommende ble urolig for at hele dagen skulle gå med til letingen etter en plass i solen. Da kom militæret oss til unnsetning. Ti meter manglende piggtråd gjorde det mulig å snike oss inn på deres område. Der var det så mange svaberg som hjerte kunne begjære. Vi slang oss nedpå og startet friluftslivet. Min kone lå på rygg og så opp mot solen og sa til meg ”ser du at den går til venstre og at vi kan ligge her i mange timer til før skyggene kommer”. Jeg lo. Med grunnkurs i astronomi visste jeg jo at det var jorden som gikk til venstre. Plutselig slo det meg. Dersom hun har rett, må jorden ha stått stille for oss en stakket stund. Takk.

Utlendinger

Anekdote 24

Lenge før vi var gift var min kone og jeg på en dannelsesreise i utlandet. En fjorten dagers Britrail billett førte oss tilslutt til South Shields. Hva hadde vi der å gjøre? Ikke mye, men siden mor og far hadde bodd der på femtitallet var det blitt en familiemyte. Vi oppsøkte de hellige stedene og fikk samtidig et innblikk i den nye tid. I alle butikkene var det pallesalg og kundene måtte rive av krympeplasten selv. Dette var to år før Rimi-Hagen innførte konseptet i Norge og tjente seg styrtrik. Utenfor i gatene jaget kostebilene folk som så det som livsoppgave å forsøple mest mulig på kortest mulig tid. Også denne trenden har vi adoptert. Mett av inntrykk og med utgått Britrail billett måtte vi ta buss en tidlig morgen til Newcastle og båten. Dobbeltdekkeren var fylt med mennesker som så ut som statister i neste gruvearbeiderserie fra BBC. Sjåføren fortalte oss over høyttaleren at dessverre gikk ikke bussen helt til Newcastle, men vi kunne kanskje finne en drosje ved endestoppet. Det ble mumling i bussen, høylytte rop og noen gikk sågar frem til sjåføren. Det spraket på nytt fra høyttaleren. ”Yeah, let’s drive the young happy couple from Norway all the way to Castle.”

På vei ned

Anekdote 92

Jo større bryllup jo raskere skilsmisse. Min observasjon kan kanskje ikke underbygges av statistikk, men er grei å bruke for å rettferdiggjøre våre egne enkle valg. Skal jeg være helt ærlig ønsket jeg ikke å gifte meg i det hele tatt. Men min tilblivende kone insisterte. ”Okei da, men ikke noe småborgerlig fjas. Rett til byfogden og så deler vi en makrellboks etterpå.” Den store dagen opprant og vi startet med å kaste bort penger på fotograf. Så bar det til Tårnplass og byfogd. Det var umulig å oppdrive parkeringsplass. I hvert fall en som var gratis. I siste øyeblikk stupte vi inn på byfogdens forværelse. Der satt et annet lykkelig par. Etter alderen å dømme var de nok ute på runde to eller tre. Ren reprise. Inne hos byfogden som hadde kledd seg som en pseudoprest fikk vi formaninger om hva samfunnet forventet av vår evige troskap. Jeg så på klokken. Hev jeg nok på parkometeret? Vel ute igjen nikket vi til det eldre paret som allerede hadde begynt å krangle. Jeg trykket på ned-knappen. På vei ned utbrøt min ekskjæreste og kone - ”Per, vi glemte ringene”. ”Pokker og.” Jeg trykket på den røde knappen. Et sted mellom tredje og andre etasje delte vi et magisk øyeblikk og ringene ble sluttet. Jeg kysset henne lett. Med en sermoni av dette slaget blir det nok døden som skiller oss ad.

Tanker

Anekdote 28

Jeg blir lett revet med. Alltid enig med siste taler og blir ofte oppglød av bøker jeg leser. Savatars fyrverkeri av en etikk-”light”, ”Tanker til en sønn”, fylte meg med fryd og salig glede. Jeg tenkte at den var virkelig noe å gi min kone til jul. Jeg troppet opp hos tantene i Fana Bokhandel. Da de spurte om boken skulle pakkes inn, fulgte jeg en plutselig innskytelse. Jeg tok boken og med svart merketusj krysset jeg over sønn og tilførte kone i stedet for. Da boken ble pakket opp på julaften så min kone rart på meg før hun leste høyt ”Tanker til en X-kone”.

De små grå

Anekdote 75

Vi ville overraske, men ble overrasket. Etter lett påtrykk fra meg gjorde min datter og jeg rent på badet. Mor var på kurs, badet fløt og vi ønsket å få smilet frem da hun kom tilbake. Jeg konsentrerte meg om de sanitære anlegg mens barnet mitt ryddet i skuffeseksjonen under vasken. Det ble jo riktig så fint. ”Pappa, hva er det som er inne i denne strømpen.” ”Jeg vet ikke, du får se etter.” ”Det er shampoo, men hvorfor er den gjemt bort?” Jeg tar flasken og leser ikke helt ordrett oversatt fra finsk ”Toning shampoo som fjerner den grå tilværelsen.” Jeg gir den hedersplassen blant de to hundre andre rundt vasken. Tenk hvor glad fruen vil bli når hun ser at vi har funnet igjen ungdomskilden.

Ta det som en mann

Anekdote 194

Alle små gutter har et favorittlag. Min sønn sitt var Arsenal. I et viktig oppgjør gikk det ikke veien for The Gunners og motstandernes mål rant inn. Min sønn kjempet innbitt mot tårene, men til slutt klarte han ikke mer. Gråtene for han opp på rommet og under dynen. Min kone som ønsket å trøst og oppmuntre ham fulgte etter og sa sånn halvt på spøk: "Du får ta det som en mann". Den nybakte mannen repliserte. "Det er jo det jeg gjør!"

Livet i skogene

Anekdote 90

Jeg hadde forlest meg på Walden, livet i skogene av Thoreau, og ønsket meg tilbake til det enkle livet i villmarken. Etter mye mas klarte jeg å overtale min blivende kone til å skulke praktikantjobben for en dag. Hun har fremdeles dårlig samvittighet for det ifølge henne selv. Frie i fint sommerværet syklet vi innover i Nordmarka på leting etter ny mening. Jo lengre vi kom jo tørstere ble vi. Ikke etter kunnskap men vann. I vår iver hadde vi jo helt glemt mat og drikke. ”La oss leve som de ville og drikke fra naturens kilder!” Min tilblivende nektet men jeg bøyde meg heroisk ned og drag begjærlig fra det lille tjernet. ”Se, jeg lever enda.” Etter enda mer overbevisende argumentasjon la hun seg ned sammen med meg og solidarisk tok vi for oss av det naturen kunne gi oss. Da vi reiste oss så vi utover det idylliske vannet. Overalt fløt det fisk med buken i været. Hun brak seg og løp mot sykkel og sivilisasjon. Idet hun skulle stige på sykkelen tråkket hun på en huggorm. Jeg prøvde fortvilt å ta henne igjen, men i grusen ned fra Ullevålseter skrenset jeg, for til skogs og knakk lillefingeren. Kvelden ble tilbrakt på Oslo Legevakt sammen med andre som var kommet på kant med sivilisasjonen. ”Det kommer til å gjøre vondt!” Legen dro kontant i fingeren og jeg skrek. ”Sånn, nå er du på plass igjen.”

Iøyenfallende forbruk (nesten)

Anekdote 193

Min datter har flyttet til Oslo for å utvide horisonten. Som alle andre, trenger hun fra tid til annen avbrekk fra studiene. En kveld hun var pyntet til trengsel ble hun og noen venner enige om å avlegge et besøk hos et etablissement som stort sett er forbeholdt fiffen og de som strever for å bli det. Min datter overhørte en av sistnevnte kategori i baren da han brølte ut: "Jeg skal ha den dyreste champagnen dere har - til under tusen kroner".

Aqua Vita

Anekdote 192

Vi var på vi til hytten sent en fredagskveld. I baksetet satt min 10 år gamle datter og hennes vennine. Hytten har ikke innlagt vann så vi måtte hente litt ved den lokale landhandelen. Der var det full fest blant styvingene. Jeg bante meg vei gjennom flokken og fikk litt av livets vann jeg også. På den videre ferden ble det merkelig stille i baksetet. Etter noen kilometer snudde jeg meg i forundring og spurt hva som var i veien. Min datters vennine svarte "Jeg ble redd!". "Hvorfor det?" spurte jeg og hun svarte som kanskje sant var "Jeg har ikke sett fylliker før. Ihvertfall ingen andre enn mamma og pappa".

Blod

Anekdote 191

Frukten var dagens høydepunkt i barnehagen hvor min sønn gikk. Og ekstra stor stas var det hvis man ble utnevnt til ordensmann og fikk lov å dele opp frukten med kniv. En dag fikk min sønn det ærefulle oppdrag. Dessverre fomlet han litt med kniven og kom i skade for å skjære seg. Til hans fortvilelse begynte det å blø. I et fortvilt forsøk på å stoppe blødningen sveivet han rundt med armen slik at blod sprutet overalt. Da mor kom i barnehagen, så hun sin sønn oversmurt med blod samt med et lite plaster som dekket kuttet. Han kom henne gråtende i møte med følgende henstilling: "Mamma, la oss gå hjem og sove til det hele er over".

Månebedotten

Anekdote 190

Og her er en fra min mor. Da min bror var liten, stod hun og han ved stuevinduet og så på fullmånen. Han har riktignok ikke blitt astronom, men vitebegjærlig har han alltid vært. Etter å ha stått og studert månens ferd en stund spør han: "Mor, har månen bein?". Min mor spør litt forbauset hvorfor han tror det og han svarer som sant er: "Den går jo!"

Et møblert hjem

Anekdote 189

Første møte med familien er viktig. Jeg valgte å la min kjæreste møte min familie en søndagsmorgen. Mor og far spiste frokost, og vi ble invitert til å delta. Ferskt brød, egg og mye annet godt på bordet. Samtalen gikk uanstrengt og latteren satt løst. Jeg pustet lettet ut. Dette gikk over all forventning. Men så fikk min far lyst på et glass melk. Han var vant til at mor hentet glass og annet til ham, men hun var nå i dyp samtale med mitt hjertes utkårne. Han heller derfor melk i det som er tilgjengelig - det tomme eggeglasset - og drikker begjærlig. Min kommende kone observerer dette med en lett sjokkert mine før min far tenner sigaretten og fortsetter å bruke eggeglasset. Nå som askebeger.

Bimbo

Anekdote 188

Det var sent en kveld engang tidlig på nittitallet. Jeg satt ensom på et hotellrom på de britiske øyer. Dagens dont var unnagjort og jeg kvelte tiden fram til leggetid med å se på TV. Jeg zappet kanaler og kom i skade for å dumpe innom en som sendte et datingprogram. Dette konseptet var nytt for meg og jeg ble fjetret sittende å se på. Programleder utspurte et ungt par som hadde vært ute sammen om hvordan det hadde gått. Damen, som tydeligvis var av den intelligente typen, var ikke helt fornøyd med kvelden. Han dvs. kavaleren hadde vært for skrinn på alle måter. Programlederen snudde seg så til den mannlige deltakeren og spurte hva han hadde å si til sitt forsvar. Svaret kom kontant: "I go more for the bimbo type".

Sånn går nå dagene

Anekdote 187

Vet du hva som er arbeidsfolks viktigste arv fra den franske revolusjon? Hundredelene på stemplingsuret. Med nøyaktig presisjon beregnet folk i fabrikken vår når de kunne gå basert på når de hadde kommet. Alt selvfølgelig beregnet i hundredeler. Gjerne med egenkonstruert klokke i papp. Arbeidstid 7.78 pluss 0.5 spisepause ga daglig 8.28 timer. Kom man 6.54 kunne man gå 6.54+8.28=14.82. Ved dags ende stod de i kø foran stemplingsuret for å høre det livgivende klikket som signaliserte friheten fra dagens åk. En av mine kollegaer var av det presise slaget. Han kom på samme hundredel hver dag med unntak av annenhver mandag når han kom tolv hundredeler senere. Hvorfor? Da fylte han bensin på bilen.

Siste brikken

Anekdote 186

Jeg har alltid likt å pusle. I studietiden hadde bokhandelen jeg frekventerte utsalg på puslespill. Jeg kjøpte en hel raus. Mange flere enn jeg kunne ta fatt på der og da. I ledige stunder senere har jeg så sysselsatt meg med dem. De ferdige produktene har jeg stolt hengt på vegger hist og her. De som manglet en del brikker havnet ofte på kontoret på jobben. De fleste som stakk innom i et eller annet ærend kommenterte ofte de manglende brikkene og jeg kunne dermed få gleden av å fyre av følgende filosofiske betraktning: "Ja, er det ikke rart at det alltid er de siste brikkene som mangler?".

Taking the b-train

Anekdote 185

Min bror har nettopp gjennomført en dannelsesreise i Europa. Uvisst av hvilken grunn valgte han å ta toget fra Berlin til Krakow istedenfor sin privatbil. Togtabellen indikerte 8 timer men etter tolv timer med somling ble min bror urolig for framdriften. Han spurte derfor noen lokale som var hans medpassasjerer om det var håp om å nå Krakow på denne siden av sommeren. På stotrende engelsk fikk han til svar at de nå var på rett vei etter en del omkjøringer. En amerikansk dame som satt foran dem hørte samtalen på sitt morsmål og snudde seg og avfyrte følgende salve: "I don't care where this train is taking us as long as it happens fast!".

Corny

Anekdote 184

Et internasjonalt orkester av stort format viet Festspillene i Bergen et besøk. Av en eller annen grunn hadde vi funnet ut at begivenheten skulle dekkes i vår interne bedriftsavis. Vi fikk arrangert et møte med den berømte dirigenten. Han ble intervjuet på behørig vis og jeg tok bilder av både ham og orkesteret. Noen måneder senere fikk jeg en sprakende telefonsamtale fra Frankrike. Det var pressetalskvinnen for orkesteret som lurte på om det var mulig å få tilsendt bildene. Dessverre led bildene av mangel på oppløsning og den dårlige lyssettingen hadde i tillegg gjort de kornete. Jeg svarte derfor: "I'm sorry, but I think the pictures are to corny".

Ha, ha, ha ....

Anekdote 183

En av de første jobbene jeg hadde etter endt utdannelse var i en stor databedrift. Der hadde de en kar som stadig snuste i andres saker (les filer). Hans talent for hacking og innbrudd gjorde at de fort ga ham stillingen som sikkerhetssjef. Han oppdaget eventuelle sikkerhetshull eller mulige datalekkasjer lenge før de representerte noen fare. Etter en tid som suksessfull sikkerhetssjef fant han ut, til arbeidsgivers fortvilelse, at han ønsket å begynne hos konkurrenten. Vi var bekymret for hva han ville ta med seg. Siste dag forsvant han med to datatape-ruller under armen. Jeg spurte min kollega: "Lar dere ham gå avgårde med vår kode og data?". Han svarte: "Jeg skulle gjerne vært i nærheten når han åpner dem. Jeg har fylt dem med følgende budskap: Ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha ...... ".

Mot

Anekdote 182

To andre kollegaer og jeg hadde på grunn av en glipp fått mye mer lønnsstillegg enn vi skulle ha av den tekniske direktøren. Han kalte oss inn på teppet for å diskutere en snarlig lønnsreduksjon. Jeg var litt i tvil om hvordan jeg skulle handle. Pengene var jo kjærkomne, men jeg forstod jo også sjefens problem. Vel inne på kontoret la direktøren fram dilemmaet han var kommet i og ba om forståelse for det snarlige lønnskuttet. Jeg nølte, men formet tilslutt munnen for en mild protest. Da kom min kollega meg i forkjøpet med følgende utsagn: "Er du dum i hodet. Du kan ikke ta fra oss noe du allerede har gitt". Møtet løste seg straks opp og ute på gangen spurte vi imponert hvor kollegaen hadde tatt motet fra. "Ikke noe problem, jeg har allerede sagt opp".

Ti øre

Anekdote 181

Somrene som liten ble tilbrakt nord på Askøy. Vi kalte det Landet, men det sto Skråmestø på kartet. Av min tante fikk jeg ofte i oppdrag å gå til handelsmannen. På handlelisten sto det som oftest sidelange. Ferskt smakte det brødet fortreffelig med sirup på til kvelds. Da dette var eneste butikk i mils omkrets var prisnivået deretter, og det var her jeg lærte monopolets gleder. En dag jeg skulle handle var det ikke kommet brød fra byen, men handelsmannen tilbød meg frosset brød i stedet. Det var ikke akkurat det jeg hadde mest lyst på, men det var jo intet valg. Jeg la pengene på bordet og handelsmannen repliserte. "Du mangler ti øre". Jeg ble forvirret og spurte om prisen hadde steget. "Nei, brødet koster det samme, men det har brukt ti øre i strøm".

Sjokade

Anekdote 180

Vi var såkalt politisk korrekte foreldre som ønsket å gjøre alt riktig for våre barn. Barneoppdragelsen var tuftet på prinsipper utarbeidet av velmenende pedagoger i flere hundre år. Å lære barna måtehold var viktig. Derfor var det kun snop og brus om lørdagen og sjokoladepålegg var bannlyst. Riktignok fantes det unntak. En boks Sjokade ble kjøpt inn til påskeferien og en til jul. Resten av året var det sunn mat og grønnsaker som rådde grunnen. En dag da jeg tilfeldigvis ryddet i min lille datters skap, fant jeg to tomme Sjokadebokser. Hun hadde brukt sine sårt oppsparte lommepenger (selvfølgelig kun et lite beløp utbetalt hver lørdag) til å kjøpe pålegget som foreldrene hadde bannlyst. Jeg åpnet boksene. De var fullstendig skrapt for innhold. Skyldfølelsen veltet over meg. "At det går an å være så lite raus. La oss heller fire litt på prinsippene og spre litt glede i kjøleskapet". Neste dag fant nullhull-generasjonen Sjokade å fylle jekslene med.

Vertigo

Anekdote 179

Embedets medfør førte meg til Matrefjellene i Sunnhordaland. I et stupbratt fjell seks hundre meter over Blåfalli kraftverk skulle jeg finne et punkt for en passiv reflektor. Hva er en passiv reflektor? Det er en stålplate som brukes til å redirigere radiosignaler mellom to sendere dersom det ikke er sikt. Det skulle settes opp et radiosamband mellom Leirvik på Stord og Blåfalli kraftverk. Jeg hadde funnet et punkt på kartet som burde ha sikt både til Blåfalli og Leirvik, og nå sto jeg der. Kraftverket var lett synlig nedenfor stupet mens Leirvik som var noen mil unna var noe vanskeligere å se. Jeg hadde derfor tatt med meg speil for å sende sollys mot Leirvik slik at en i Kraftlaget på Leirvik kunne se lyset jeg reflekterte. Vi snakket sammen på mobilen mens jeg blinket og blinket. Han sa: "Jeg ser ingenting. Prøv lengre til venstre". Der ble det bare brattere og brattere. Angstfylt krøp jeg videre og blinket igjen. Fremdeles var responsen negativ og forslaget var selvfølgelig å bevege seg enda lenger ut på stupet. Hjertet hamret og speilet gled stadig ut av de klamme hendene. Så da jeg trodde alt håp var ute, kom meldingen om at lyset var observert. Jeg trykket på GPSen før jeg kravlet tilbake. Hvorfor jeg hadde fått denne jobben? Vår venn i kraftbransjen led av høydeskrekk. Som om ikke det var nok, bestemte de seg senere for å legge fiber istedenfor.

3000 Brikker

Anekdote 178

Da min datter var liten, hadde jeg en forkjærlighet for puslespill. I en travel hverdag med tidsklemme & sånt gav puslingen fred og ro i sjelen. Etterhvert steg ambisjonene - 500, 1.000, 2.000 og tilslutt 3.000 brikker. Det ble selvfølgelig etterhvert ingen fritidsyssel men enda en ny jobb med krav til prestasjon og fornuftig framdrift. Min datter så med undring på min aktivitet og spurte forsiktig etter et par tusen brikker av det intrikate slaget: "Når blir du ferdig?". Jeg tøyset tilbake: "Når jeg blir gammel". Noen uker senere kom jeg jublene ned i stuen. Siste brikke var på plass. Min datter så forskremt opp på meg: "Pappa, er du gammel nå!".

Papirløst

Anekdote 177

Sommeren 1981 fikk min samboer og jeg låne huset til hennes tante og onkel. Å kalle det et hus var vel en underdrivelse. Kåken var nærmest for en villa å regne. Badebasseng og badstue i kjelleren. To gedigne stuer i etasjen over og et toalett som var så stort at en følte seg forlegen når en gjorde sitt fornødne. Å sitte på utstilling fikk en helt ny betydning. Tanten og onkelen var dradd til Amerika og vi fikk beskjed om å beklage vår nød når noe mot formodning skulle mangle. I en samtale med sin tante kom min samboer tilfeldigvis til å nevne at det var mangel på dopapir og fikk følgende spontanrespons: "Skal det være papirløst, så skal det være papirløst".

Nok til alle

Anekdote 176

Verdenskriger starter ofte som konfrontasjoner om ressurser. At det også skjer på det mer hjemlige plan, fikk jeg konstantert en dag jeg luftet meg på terrassen. Hos naboen stod det en stor skål meg chips. Minst 350 gram eller kanskje en halv kilo. Plutselig hørte jeg gledeshyl fra barna hans. De hadde fått øye på skålen. Selv om det her var nok chips til å mette flere familier, begynte de å dra i hver sin ende av skålen. "Det er mitt". "Nei, det er mitt". Kampen og krangelen eskalerte og plutselig glapp skålen ut av hendene deres og all chipsen ble strødd utover i grusen. Fadesen ble etterfulgt av et par sekunders stillhet før helvete brakte løs igjen. Nå skulle nemlig skyld fordeles.

Kjemi

Anekdote 175

Jeg var i England og ønsket å prøve noe nytt. Jeg gikk derfor inn i en kiosk og grep tak i en Jolly Cola. Vel utenfor åpnet jeg boksen og så med glede frem til første slurk. Brusen var fullstendig uten kullsyre. Det var det vel ikke mening i. Jeg så på boksens deklarasjoner. Joda, den skulle inneholde CO2. Med lettere indignasjon entret jeg butikken og fortalte på min skoleengelsk til damen i kassen: "There is no carbondioxid in this Cola". Hun så ut som et spørsmålstegn. Jeg sa setningen en gang til uten at det hjalp synderlig. Da kom kunden bak meg i køen til unnsetning: "He means that the Jolly is flat". Hvorpå ekspeditrisen himlet med øynene før hun utbrøt: "Then, why don't you say so".

Trimming

Anekdote 174

Tiden går dillene består. For de travleste av oss er det et akutt behov for å nedtegne oversikt over dagens gjøremål. Nå gjør vi det i en liten Moleskine notatblokk, for ti år siden brukte vi en Palm som trengte oppladning flere ganger i døgnet. I steinalderen var det Fil-o-Fax som rådde grunnen. Da jeg begynte i næringslivet, så jeg at alle i ledelsen hadde en en slik en som de frenetisk fylte med sin gjøren og laden. En dag kom jeg inn på kontoret til sjefen. Det var tomt. På midten av pulten lå Fil-o-Faxen oppslått. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kikket ned på siden. Dagens agenda: "Husk å trimme skjegget".

Prøving og feiling

Anekdote 173

Jeg begynte min arbeidskarriere på mikrobølgelabben. Der laget vi moduler som inngikk i radiolinjeutstyr. Da bruken av slikt utstyr var begrenset i Norge, gikk det meste til eksport og der ute i verden deltok vi i en knallhard konkurranse. Vårt mantra var "Å være på høyde med de beste utenlandske", men av og til kunne det skofte litt på utstyr og ressurser. På den tid fantes det lite simuleringsverktøy og mye ble konstruert etter hevdvundne "cut and try" prinsipper. En dag kom den tekniske sjefen på besøk. Tilslutt stoppet han opp hos en kollega som i mange måneder hadde slitt med en krets og dermed forsinket hele leveransekjeden. Sjefen bøyde seg over kretsen som i hans øyne så noe merkelig ut og spurte hvilke utviklingsmetoder som hadde vært brukt. Vår kollega repliserte: "Han vart slek".

Debugging

Anekdote 172

Det er alltid kjekt å ha kjent kjente personer før de ble kjent. Min kandidat er Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun er nå vår forsvarsminister, men i 1985 var hun selger av Wang maskiner. Jeg var i militæret og var blitt satt til å passe på en minimaskin fra Wang. Av og til slo den seg vrang og andre ganger døde den fullstendig. Da var det godt å ha en venn i nøden å ringe til. Anne-Grete var hjelpsomheten selv og med binær logikk deduserte hun seg fram til feilen. En morgen var alle skjermene svarte og jeg ringte nødnummeret. Hun kvitret: "Er det strøm på maskinen?". Jeg tenkte "For et spørsmål" og bøyde meg over skjerm og tastatur for å se på selve mastodonten som vi dengang kalte en minimaskin. Ingen lys blinket og nedenfor lå støpselet lettere henslengt.

Doners criteria

Anekdote 171

Som pseudo-pasifist, var jeg ikke særlig glad for å bli kalt inn til militæret. Okkesom, det skulle vise seg å bli en fin tid. Jeg ble tatt på alvor og fikk være med å planlegge utbygging av nye fort langs norskekysten. Da det var en komplisert affære, ble det innkjøpt prosjektstyringssoftware og A0-plotter for å printe ut gigantiske Gant-diagrammer. Jeg ble satt til å administrere det hele og fylte inn oppgaver som skulle gjøres og i hvilken rekkefølge. Samme hva vi gjorde spyttet programvaren ut diagrammer som mer minnet om spagetti enn strukturerte arbeidsoppgaver. Etter å ha kjempet mot vindmøller og leverandør et par måneders tid, ble det tatt en sjefsavgjørelse: "La oss bruke veggen og gule lapper istedenfor". Noen år senere ropte min kone på meg fra stuen. Hun så på TV. "Kom inn å se. Nå blir et av fortene dine åpnet. Riktignok noen år forsinket". Der sto min tidligere overordnede fra militæret og klippet snoren. Det hører med til historien at fortet ble stengt ned dagen etter. Den militære utviklingen hadde løpt fra det.

Moral

Anekdote 170

Sommeren 1975 stablet jeg skoesker. Butikkens disponent ga meg 9 kroner timen for min arbeidsinnsats. Utbyttingen var av en slik karakter at selv salige Marx ville ha rotert i graven. Men jeg trengte pengene. Øverst på ønskelisten sto et stereoanlegg. I et anfall av rettferdig harme stjal jeg med store kvaler et par joggesko for å kompensere den urimelige lønnen. Skoene gjemte jeg frem til lunsj. I lunsjen løp jeg fra Nordnes til Busstasjonen med tyvgodset. Der la jeg det hele i en oppbevaringsboks, før jeg spurtet tilbake. Vel fremme på jobben så jeg på klokken. Fremdeles noen minutter igjen av lunsjen. En ting er å lugge av lasten, men å stjele arbeidsgivers tid er utilgivelig. En har jo moral!

Laktoredusert

Anekdote 169

Først så fjernet de bonuspoeng, så mat, så aviser og tilslutt forsvant kaffen. Å fly innenlands ble redusert fra stas til triviell forflytning. En stund trodde jeg faktisk de skulle spare på bensinen også, men ble beroliget av en flyvertinne at det aldri skulle kuttes når det gjaldt sikkerhet. Når jeg nå en og annen gang får gleden av en utenlandstur, tar jeg for meg tapte flygoder - mat, drikke, aviser og bonuspoeng som gjør det mulig for meg å svi av en helg i Beijing hvis jeg skulle ønske. Så plutselig kom det et regimeskifte. Mens alle rundt meg i flyet mesket seg med kjøtt, ble jeg satt på diett med vegetarkost. Jeg tilkalte flyvertinnen i fortvilelse. Dette måtte være en åpenbar misforståelse. Huns sjekket listen og sa at jeg skulle ha laktoredusert grønnsaksfor. Vel hjemme igjen ringte jeg til reisebyrået for å finne ut hva dette kunne skyldes. Konsulenten fant fort ut at reiseprofilen som var lagt inn av min arbeidsgiver inneholdt disse nye spisevanene. Da ramlet det ut av meg: "En ting er at de lønner meg som en inder, men jeg skal jaggu meg ikke spise som en".

Alias

Anekdote 168

Da jeg gikk på folkeskolen, var westernserier populære. De ble sendt hver lørdag på statskanalen med nynorsk teksting. Derpåfølgende mandag ble som regel brukt til å diskutere hva som hadde hendt vest for Pecos. En serie som ble særlig godt mottatt var Alias Smith and Jones. Det handlet om to karer - en lys og en mørk - og deres viderverdigheter. En dag da vi satt å diskuterte hvem som var tøffest, sa en av mine klassekamerater at "Alias - han mørke er stiligst". Vi begynte å le. Da vi hadde ledd vel og lenge, åpnet så en annen i klassen munnen for å forklare offeret for vår latter hvorfor vi lo. "Alias - det er jo han lyse det".

En Zulukriger vender hjem

Anekdote 167

Verden gikk imot meg. Mor og far var urimelige og jeg ønsket å rømme hjemmefra. Til tolvårsdagen hadde jeg fått ny sykkel og den var et ypperlig transportmiddel for min flukt. Etter cirka to kilometer syklet jeg forbi Samvirkelaget på Søreide. Da slo det ned i meg - "Mat". " Jeg trenger mat når jeg er på rømmen". Dessverre var det ingen reisekasse å ta av, og siden jeg var i en slik desperat situasjon fant jeg ut at jeg fikk stjele. Jeg snek meg rundt i butikken og tok en pakke Zulukjeks under genseren. Vel utenfor satt jeg meg til å spise hele pakken. Jo mer kjeks jeg fikk i meg jo lysere syntes tilværelsen. Da pakken var oppspist satte jeg meg på sykkelen og vendte nesen hjem igjen.

Etikkstudie

Anekdote 166

Alle regler kan omgås. Da jeg var i marinen fikk vi lov å bo utenfor basen - det var økonomisk mer lukrativt - av kvartermesteren så lenge vi bare sørget for å oppgi i alle offisielle papirer at vi bodde i kaserne på innsiden. En mening av det mer lovlydige slaget klarte ikke å være uærlig og oppførte at han bodde utenfor. På neste tillitsmannsmøte raste kvartermesteren. Han hadde rapport at den menige bodde på basen og var derfor kommet i en alvorlig skvis med sin overordnede. Vi i tillitsmannsapparatet prøvde å ta vår mann i forsvar, men kvartermesteren bare føyste oss av med: "Skukke tru han hadde studdert".

Legg listen lavt

Anekdote 165

Sandvika apotek hadde fått et nytt fint inngangsparti i glass. Det var faktisk så flott at en god del av kundene trodde dørene var åpne og braste rett i glasset. Dette økte nok salget av smertestillende, men var ikke populært i lengden. For å bøte på problemet festet apotekeren en bred rød tape som et magebelte over døren, slik at intetanende skulle kunne se at det var hindringer i veien. Fem minutter senere hørte de et voldsomt brak. Ifølge informerte kilder hadde den svimeslåtte bøyet seg ned for å unngå tapen og så stanget rett i døren.

Henstilling fra tannlegen

Anekdote 164

Tannlegen min holder til i en sentrumsgård. Inngangsdøren er videoovervåket og fra kontoret kunne han se pasienter rive og slite i døren før de fortvilt sprakte på intercommen om å få komme inn. For å bøte på problemet satt han opp følgende skilt: "Trekk - hilsen tannlege Fyllingen".

Kloakkdyr

Anekdote 163

To av mine studiekamerater var glad i å dykke. For å finansiere utforskingen av havets dyp, tok de på seg kommersielle dykkeroppdrag fra tid til annen. En gang ble de satt til å rense et basseng for uhumskheter og kloakk. Etter endt oppdrag satte de nesen hjemover og rett ved Sotrabroen så de et vann som kunne egne seg til å skylle de tilgrisede draktene. Mine venner hoppet uti og svømte ubesværet rundt i det krystallklare vannet. Plutselig skrek en mann fra vannkanten: "Hva gjør dere i mitt drikkevann?". Den ærligste av de to svarte: "Vi renser draktene for kloakk".

Gult er kult, men blått er bedre

Anekdote 162

I ungdommen kjørte jeg varebil for det lokale Samvirkelaget. Mellom slagene hvilte jeg ut mellom bruskasser på lageret. I ren kjedsomhet kom jeg til å merke en Solokork slik at logoen ble blå istedenfor hvit. Flasken ble så sluppet ned i kassen igjen og ut av min bevissthet. Noen uker senere på min sedvanlige runde kom en kunde klagende med en Soloflaske: "Denne flasken er merket. Det er sikkert en produksjonsfeil." Jeg svarte: "Det er vel sånn som skjer fra tid til annen. Du skal få en ny." I bilen smakte brusen fortreffelig.

Ich bin ein Berliner

Anekdote 161

Vi lever i de beste av alle tider. Kjedelige helger kan gjøres til kostelige kosmopolitiske eksesser med kun knappetrykk på internett. Min frue og jeg gjorde Berlin i pinsen. Fredag tok vi Øst-Berlin og lørdag Vest-Berlin. Søndagen ble turen toppet med et opphold i Potsdam hvor vi beskuet Carvaggios tvilende Thomas kjøre sin skitne finger i den oppstandne Jesus. Vel hjemme igjen ble vi stående bak en av det blonde slaget i Tax-Free køen. For å være hyggelig spurte ekspeditøren henne om turen hadde svart til forventningene. Hun repliserte: "Nei, Berlin er oppskrytt".

Those who are about to die

Anekdote 160

Min sønn hadde fått dille på berg- og dalbane og vi befant oss i Dyrehavsbakken utenfor København. Ingen andre i familien ønsket å få ristet innvollene, men min sønn var for liten til å reise alene. Noen måtte følge ham. Da jeg var mann og far ble jeg det naturlige offer. Det var tidlig på dagen og for å trekke til seg kunder tilbød berg- og dalbanen to runder til prisen av en. Jeg satt meg motvillig opp i vognen. Foran meg satt en annen engstelig far. Mannen som drev banen sa at dersom noen ville av etter en runde så var det bare å rekke opp hånden og togsettet ville bli stoppet. Etter første bakke og sving kjente jeg at jeg bare måtte av så fort som mulig. Stor var min glede da stasjonen kom tilsyne igjen. Jeg og den andre faren viftet vilt med armene og til min fortvilelse ser jeg mannen på perrongen glise bredt og gjøre armbevegelser som skulle tilsi at her ville vi få full valuta for pengene. Faren foran meg snudde seg og skrek: "Ja, la oss dø sammen!".

Epilog: Det tok femten minutter på bakken med en øl og en akevitt for å gjenvinne ansiktsfargen.

She can read

Anekdote 159

En fjorten dagers Britrail billett kan bringe deg til de underligste steder. For min kommende kone og meg endte turen i Newquay på Cornwalls nordkyst. Det var en typisk badeby med steder kalt Cosy Nook og pensjonister som satt på plenen i regnværet og så utover havet. I helgene var det litt mer fart og etter å ha konsumert diverse pinter med lokalbefolkningen bestemte vi oss for å avslutte den vellykkede kvelden med nattkino. Sammen med en lett bedugget lokalbefolkning, ble det et gjensyn med "The songs remains the same" - en konsertfilm med Led Zeppelin. Stemningen var høy og da tittelteksten kom på lerretet leste en jente i salen høyt for oss alle "The songs remains the same". Fra noen rader bak oss kom det et syrlig utbrudd som fikk hele salen til å riste av latterbrøl: "She can read, she can read".

La de andre slite

Anekdote 158

Dette er så lenge siden at motefargen på bil var hvit. Jeg observerte den nyklekkede jappen fra min røde Fiat. Grunnen til min interesse for ham, var at han laget kø. Hans bakhjulsdrevne hvite BMW klarte ikke bakken og medbilister prøvde å skubbe ham avsted for å løse flokken. Selv lot han seg ikke affisere nevneverdig. Han hadde nemlig nok med seg og sitt der han drev business via sin nye 1987 modell av en mobiltelefon.

Alkohol

Anekdote 157

Det var nyttårsaften og velmennende mennesker av alle slag - IOGT medberegnet - hadde fortalt oss gjennom alle medier at vi for barnas skyld burde holde oss edru på nyttårsaften. Min far og jeg tenkte: "Ja, la oss prøve det til en forandring". På den tiden hadde både min bror og jeg små barn. Ettersom klokken nærmet seg tolv, steg støynivået til enerverende og både min far og jeg ble stresset og ampre. Jeg så på min far og han nikket. Frem kom øl og akevitt. Med små mengder fludium innenbords, senket freden seg i sjelen og harmoni ble gjenopprettet i heimen. Det ble en minneverdig nyttårsaften for alle parter.

En Mr. Bean opplevelse

Anekdote 156

Min kone likte ikke eksamener og var ofte bekymret ukesvis i forveien. Jo lengre hun kom ut i studiet, jo verre ble det. Under en av sine siste eksamener opplevde hun følelsen av full kontroll. Arbeidsmengden var passe og oppgavene var overkommelige. Med andre ord alt var i skjønneste orden. Trodde hun. For sikkerhetsskyld bladde hun gjennom oppgaveteksten fem minutter før gongongen gikk. Til hennes overraskelse, dukket det en ny side med oppgaver opp. Det ble de mest hektiske minutter i hennes liv. Det hører med til historien at hun sto med glans.

En drittjobb

Anekdote 155

Min far var alltid hyggelig og tok med seg haikere. En dag var nabogutten ute i siste liten til skolen og fikk sitte på med min far. Guttens far hadde nettopp byttet arbeidsted og min far spurte hvordan det gikk i den nye jobben. Gutten svarte opprømt: "Far har fått verdens fineste jobb. Han gjør ikke en dritt".

Presisjon

Anekdote 154

Nabogutten hadde vært med å spille dart. Dessverre hadde han kommet i skade for å stille seg i skuddregnet og blitt truffet av en pil. På spørsmål om hvor han hadde blitt truffet svarte han: "Sånn omtrent cirka midt i leggen".

Sletting i en analog tidsalder

Anekdote 153

Salget av merketusj i bokhandelen steg markert ved hvert semesterstart. Nye studenter ønsket å forbedre lærebøkenes layout ved å merke det de syntes var viktig med farger av ulike slag. Selv hadde jeg sansen for gult og overstrøk alt fra formler til fyndord i teksten. Jeg var fornøyd med meg selv og min nye oppgave som innovatør i den gutenbergske industri. En dag kom jeg til å sitte ved siden av en medstudent som hadde valgt en annen strategi. Han merket alt med svart. På mitt "Hvorfor?" svarte han "Det har jeg lest og er ferdig med!".

Balladen om Ivar

Anekdote 152

Ivar kom inn i livet mitt i nittensyttini. Han hadde allerede mange venner og jeg hadde beundret ham på avstand. Han hadde alt jeg trengte. Han var romslig, villig til å ta imot mye ny kunnskap samtidig som han hadde plass for kunst og kultur. Jeg tok derfor bussturen til IKEA på Billingstadsletta for å kjøpe ham. Ivar var en bokhylle i heltre furu og veide sitt. I tillegg var han ganske uhamselig. Jeg slo derfor fra meg ideen om å satse på buss som returtransport og valgte istedenfor toget da det har større plass. Å få med seg Ivar opp til Billingstad togstasjonen kunne sammenlignes med tidligere statminister Bortens staurbæring. Mye slit senere sto jeg på perrongen og så til min lettelse at lokaltoget kom. Jeg bakset Ivar inn på toget hvor konduktøren så på meg i undring før han utbrøt: "Godstoget kommer først om en halv time".

Full fyr

Anekdote 151

Jeg satt å spiste lunsj i Blindernkjelleren tidlig på åttitallet. Der var det stille og idyllisk, men utenfor hadde verden gått av hengslene. Argentina og Storbritannia hadde startet Falklandskrigen hvor de sloss om et par tusen sauer. Denne morgenen hadde Dagbladet krigstyper og bilder av den synkende argentinske krysseren General Belgrano. Jeg hadde ikke råd til avisen og prøvde å lese over skulderen til sidemannen. Ubevisst førte han avisen stadig nærmere stearinlyset som var satt på bordet for å skape en koselig atmosfære. Plutselig tok avisen fyr og Belgrano gikk opp i røyk foran våre øyne. Slik kom Falklandskrigen til Norge.

Gutten med svovelstikkene

Anekdote 150

En kamerat av meg hadde fått tak i fyrstikker som lot seg tenne ved at man strøk dem over sålen på skoen. Barn og fyrstikker er som kjent ikke noen heldig kombinasjon, og noen uker etter var det full gressbrann i bakkene ovenfor blokken vår. Min venn ble tidlig mistenkt og da politiet kom tilstod han sin misære med følgende utsagn: "Jeg sklei på en fyrstikk".

Fordommer

Anekdote 149

Det hendte i de dager da jeg fartet land og strand rundt for å gi hele Norge bredbånd. Min største utfordring var å finne stiene opp til mastene. Ofte måtte jeg spørre de lokale. Jo mer avsidesliggende stedene var jo mer mistenkelig ble folk da jeg dukket opp med min bredbåndsmobil. En dag i det indre av østlandet stoppet jeg ved en gård. Det første som møtte meg var en illsint hund. Etter noen minutter hadde det roet seg nok til at jeg turde å gå ut av bilen. Da kom bonden i mot meg og han så ikke god ut. Jeg framsatte mitt ærend og prøvde på en så enkel måte som mulig å forklare hva jeg drev på med. Han svarte "Å er det du som planlegger det nye WiMax nettet her i bygden. Er det kompatibelt med 802.16e standarden slik at vi får roaming også?".

Følg flokken

Anekdote 148

TV2 var kommet til landet, men vi fikk ikke signalet godt inn med vår bordantenne på hytten. Jeg gikk derfor og kjøpte en Yagi-antenne til å ha utendørs. Jeg peilet antennen mot Kattnakken som jeg visste sendte TV2. Signalet var svakt og jeg antok det skyldtes treet som stod i siktelinjen. Bevæpnet med øks og sag gikk jeg løs på treet og noen dager senere var det stablet opp langs hytten som ved. Igjen svingte jeg meg opp på taket på hytten i visshet om at nå ville signalet bli sterkt og godt. Dessverre var det ingen bedring. Jeg ble forundret. Alle naboene hadde jo fortalt at de med letthet fikk inn TV2. Jeg så meg rundt. Alle antennene pekte 90 grader i forhold til min. Senderen på Fitjar var i den retningen. Jeg snudde min egen antenne og signalet ble sterkt og godt. Synd at skogen fikk lide av mangel på empiri.

Monspell til jul

Anekdote 147

Min far hadde en favoritthistorie. Den gikk noe àla dette. Hans onkel som var fra strilelandet var på besøk i byen. Min fars fetter var i ferd med å lære seg å lese. For å hjelpe til tok onkelen fram ABC-boken og satte gutten på fanget. Sammen stavet de seg gjennom boken. Plutselig dukket det opp et bilde av en fiskeskøyte og onkelens øyne lyste opp og han leste: "b-å- t skøyta" og sa: "Lær deg å lesa Monrad så skal du få monspell til jul".

At slik alternativ lesning ikke er noe enestående fenomen fikk vi oppleve noen år senere. Vår familie satt i bilen og ventet på fergen som skulle gå fra Sandvikvåg klokken 15:00. Vår sønn i baksetet som var mer enn alminnelig interessert i ferger kunne gjette hvilken ferge som kom kilometer unna basert på ørsmå forskjeller i design. For å oppmuntre ham til lesing ba vi ham lese navnet på fergen. Han visste jo allerede hvilken ferge det var så det ville jo lette lesingen. Han stavet: "S-t-o-r-d" og ropte henrykt: "Trefergen".

Angst og beven

Anekdote 146

Visdommen hadde blitt påtrendende og måtte ut. Jeg hadde derfor fått time hos odontologen. Av andre hadde jeg hørt at å trekke disse tennene gjør vondt, og jeg hadde derfor gruet meg som en hund måneder i forveien. Tilslutt opprant dagen da operasjonen skulle foregå. Med tungt hjerte og en kranglevoren Fiat fant jeg min skjebne på Årstadvollen. Først ble det tatt bilde av kjeven og så satt jeg meg ned for å vente på neste trekk. Det varte og det rakk. Riktignok er odontologen drevet av det offentlige, men det må jo være grenser for mangel på service. I angst og forbannelse over å ha måttet vente så lenge med min skrekk gikk jeg mot ekspedisjonsluken.
"Hvor lenge skal jeg vente før visdomstennene trekkes?" Pleieren bak skranken så på meg i undring og sa: "I dag har du bare tatt røntgenbilde. Selve operasjonen vil du få innkalling til om en måneds tid".

Code of Conduct

Anekdote 145

Direktøren for det hele hadde blitt hentet av økokrim og kastet åtte uker på glattcelle. Ikke mange ukene senere, uvisst av hvilken grunn, ble vi bedt om å signere firmaets nye Code of Conduct. Jeg hadde noen spørsmål i den forbindelse og gikk derfor opp i øverste etasje for å få tak i noen i den gjenværende ledelsen. Til min forundring var alt snudd opp ned der og den tidligere godt polstrede døren var byttet ut med en som slapp lyset inn. "Så lyst og trivelig det har blitt her" sa jeg til sekretæren og hun svarte megetsigende "Ja, direktøren syntes det var så innestengt her".

Innsamlingsaksjon

Anekdote 144

Jeg anser meg selv for å være en tålmodig fyr, men for noen lørdager siden kokte det litt over. Jeg var på vei gjennom byen og ble antastet av tiggere av alle slag. Fløytespillende folk sørfra, narkomane som solgte glansede magasiner og diverse andre velmenende mennesker som stakk bøsser opp foran ansiktet mitt. Det var nærmest umulig å få gå i fred selv om jeg prøvde å gå i taktiske buer utenom. En iherdig bøssebærer kom springende etter meg og jeg ga etter for et infamt innfall "Dessverre har jeg gitt mine siste kroner til en innsamlingsaksjon mot offentlig tigging".

Hvem er best?

Anekdote 143

To gutter diskuterte hvem som hadde den beste bestefaren. "Min bestefar kjører veldig fort" sa den ene hvorpå den andre repliserte "men min morfar ligger alltid først i køen".

Skybrudd

Anekdote 142

Sommeren 77 i Bergen huskes for en ting. Ualminnelig store nedbørsmengder. Jeg hadde gleden av å ha sommerjobb innendørs på en nå nedlagt malingsfabrikk. En dag sto vi utenfor på trappen og tok oss en røyk. Regnet hadde tatt en liten pause og plutselig ropte en arbeidskollega mens han pekte på en blå flekk på den ellers grå himmelen "Se et skybrudd!".

Dilettantenes inntogsmarsj

Anekdote 141

Nordiske mediedager i Bergen. Mange kjente, men ingen kjenner meg utenom en som ikke vil vedkjenne seg meg. Mediene er i krise. Ingen kjøper nyheter, annonser, underholdning eller aviser. For å toppe tristessen har programkomiteen invitert Andrew Keen som ser på WEB 2.0 og brukergenerert innhold som slutten på vestlig sivilisasjon. I sitt foredrag hamrer han løs på den narsissistiske amatørkulten som ødelegger arbeidsplasser, forflater kulturen og lar middelmådigheten bli den nye normen. Jeg tenker "Gudskjelov, har ikke bloggen min mer enn 104 treff".

Kunden gneldrer og glefser

Anekdote 140

Det var i bredbåndets barndom og vi hadde fylt en dal nord for Bergen med trådløst internett. En av kundene som drev en stor virksomhet i singel og sand, var etter få uker blitt avhengig av det nye mediumet for kommunikasjon. Plutselig virket det ikke lenger og vi ble tilkalt for å finne den mystiske feilen. Det som møtte oss i døren var en glefsende hund av det ikke helt lydige slaget. Etter at eier hadde fått kontroll med kjæledyret, startet vi feilsøkningen. Radioen ute på veggen hadde fornuftig signal, kabelen mellom radio ute og inne-enhet var i orden og vi fant heller ikke noen feil på selve inne-enheten. Mystisk. Hva kunne dette være? Kanskje noe med selve PCen? Jeg bøyde meg under bordet for å se og feilen åpenbarte seg. Hunden hadde i mangel av andre bein gnagd av ledningen til PCen.

Verdier i omløp

Anekdote 139

En venn av meg opplevde følgende tildragelse i en Narvesenkiosk på syttitallet. En liten gutt ønsket å kjøpe sjokolade, men hadde ikke nok penger. En gammel mann som sto bak ham i køen syntes synd på gutten og ga ham den nødvendige manglende kronen for å avslutte handelen. Gutten så ned på hånden sin som nå var blitt en krone rikere og utbrøt: "Bare en femmer!".

Kunden har alltid rett

Anekdote 138

Den lokale fylliken entret butikklokalet. I hendene hadde han fulle bæreposer med tomme ølflasker som han tenkte å bruke som investering i nye. Dessverre var han noe påseilet, så vår butikkinnehaver nektet ham å kjøpe mer øl. I et anfall av frustrasjon kylte vår ikke helt edrue kunde posene sine i gulvet så det knaste og proklamerte: ”Jeg skal ha pant for de knuste også.”

Oppløsning

Anekdote 137

Det var i internettets barndom. Mor hadde sett et skremselsprogram på TV som advarte mot all pornoen som fløt på internett. Neste gang vi møtes ble jeg konfrontert med følgende utsagn: "Er ikke all den nettpornoen forferdelig?". Jeg repliserte: "Helt enig, oppløsningen er alt for dårlig!".

Finanskrisens egentlige ofre

Anekdote 136

Gjedrem setter ned renten med nye 0.5% i et fortvilt forsøk på å redde norsk økonomi fra kollaps. Hvem har glede av det? Kanskje de som har skapt krisen ved å leve over evne med sitt prangende forbruk? For hver rentenedsettelse får de jo mer tilovers til å fortsette dansen rundt gullkalven. Konsekvensen blir selvsagt økt inflasjon. Vi - de andre - som har spinket og spart, ser våre penger smuldre bort i banker som nærmest daglig sender oss brev med nok en rentenedsettelse. Min bank begrunnet den første rentenedsettelsen med at Nibor3MND (hva det måtte være) hadde sunket fra 4.12% til 3.21%. Neste rentenedsettelse ble begrunnet med at Nibor3MND nå var steget til 3.31%. Opp eller ned spiller tydeligvis ingen rolle når økonomer argumenterer.

Ordnung muss sein

Anekdote 129

Min venn og jeg hadde fått vår første sommerjobb. Den besto i å sortere barnetøfler etter størrelse og bunte sammen eskene de lå i snes eller dusin. Etter en ukes hard jobbing i den tidligere sjøboden på Nordnes var veggene kledd med ordnede skoesker. Det var kun et problem. Vi hadde et fått et par i 26 tilovers. Min venn så opp på vårt verk og ned på de to overflødige. Bod-døren mot sjøen ble åpnet og med et lett kast lot han de uønskede seile sin egen sjø.

Jesus & de

Anekdote 126
Min datter var tidlig for alderen. Det skyldes nok gener. Hun kunne gå før hun var et år, snakke før hun var to og leste flytende i fireårsalderen. Besteforeldrene ble bekymret og spurte henne om det kom til å være noe igjen å lære når hun begynte på skolen. "Ja, der skal jeg lære om Jesus & de for det har ikke mor og far fortalt så mye om."

Frem fra glemselen

Anekdote 121

En liten historie fra min nå avdøde far som alltid prøvde å lære meg noe. Han understrekte alltid til meg at det var to ting her i verden som var viktig. Det ene var å ha en god hukommelse og det andre....... husket han aldri!

Bekjennelse

Anekdote 119

"Kan jeg sitte her?" Hele Norge er visst ute og flyr, så det er trangt her på Gardermoen. Med munnen full av middag sier jeg "Selvfølgelig". Mannen som viser seg å være nordlending setter seg ned. Det tar ikke lang tid før han starter å prate. Han snakker i hytt og vær og jeg svarer deretter. Jo lengre praten går jo mer ubehagelig blir samtalen og det topper seg med følgende utsagn - "Du skal vel hjem å pule kjerringen nå?" Herregud, hvorfor skal jeg alltid bli utsatt for slikt? Jeg tenker meg lenge om før jeg avleverer følgende konversasjonstorpedo "Jeg er dessverre impotent."

CRC-sjekk

Anekdote 118

Når datapakker skal sendes fra A til B kan det gå galt. Støy og interferens kan føre til at noen av nullerne eller enerne kan bli mistolket. For å kunne oppdage slike feil legges det til noen ekstra nuller og enere slik at forsendelsesproblemer kan oppdages. Metoden som ofte brukes kalles CRC-sjekk (Cyclic Redundancy Check). For noen tiår tilbake følte jeg meg selv som en slik pakke som skulle sendes ut i det store intet. Vel, jeg skulle bare frem og tilbake til England for å levere en annen pakke. Vårt tilbud til en ikke ubetydelig teleoperatør på den grønne øyen. For å spare penger hadde SAS satt opp et lite propellfly. Jeg plasserte meg selv og pakken med utsikt til en av de to moterene som sikkert hadde putlet og gått siden annen verdenskrig. Flyskrekken ble ikke akkurat dempet av kapteinens milde utsagn om at de hadde tekniske problemer, men at det var en teknikker på vei. Han kom med gardintrapp under armen og satt den opp mot motoren. Han steg opp, løftet av lokket, fant frem CRC-boksen med smørning og sprayet her og der blant motorens deler. Fra cockpit kom det gledesutbrudd "Vår eminente teknikker har løst problemet og vi er nå klar til avgang". Flyskrekken forsavnt som dugg for solen og jeg så ned på pakken og sa "Nå har vi fått utført CRC-sjekk og leveransen burde være sikret. Skulle noe mot formodning gå galt får vi bare be om retransmisjon".

Alt er relativt

Anekdote 116

Det er lenge siden jeg tok forberedene på universitet. Ja, faktisk så lenge siden at de solgte murere i butikken. Hva var murere? Vel, det var ølflasker som inneholdt 0.7 liter av den brune væsken. På den tiden drakk jeg knapt øl og ihvertfall ikke av så store flasker. Så hvorfor husker jeg de så godt? Fordi antall murere ble brukt av vår foreleser i psykologi som et eksempel på at alt var relativt og kom an på ståsted for den enkelte. Han fortalte om en venninne som kom bestyrtet til ham og meddelte at mannen var blitt alkoholiker. For å roe henne ned spurte vår foreleser "Jaja, hvor mye drikker han?" Og hun hadde svart "Minst en murer om dagen." Jeg som satt på tilhørerbenken med beskjedent kjennskap til konsum, tenkte at det var mye øl. Da begynte plutselig foreleser å le. "Alkoholiker? Jeg drikker da selv minst to hver dag."

Finn din plass

Anekdote 109

I et fortvilt forsøk på å tjene penger i studietiden, tok jeg et halvtårs-vikariat som lærer i den videregående skolen. I første storefri inntok jeg den uvanlige plassen i sofagruppen på lærerværelset. Etter år i rollen som elev frydet forandringen. Endelig i de voksnes rekker. I samkvem med med mine nyervervede kollegaer, slo jeg meg løs og diskuterte fag, pedagogikk og mangel på disiplin. Etter en stund la jeg merke til at det kun var meg som snakket.Det ble kremtet og mine kollegaer sendte meg blikk som ledet min oppmerksomhet mot en eldre herre som travet frenetisk rundt i lærerværelset. Min inntreden hadde forrykket tingenes orden. Jeg hadde tatt hans faste plass i skolens beste stol. Jeg reiste meg stotrende og fant en ledig plass i periferien. Der ble resten av lærergjerning avtjent i rungende taushet i et ikke inkluderene arbeidsliv.

Strømstans

Anekdote 114

En spesielt utrivelig morgen i slutten av november opplever arbeidsplassen vår en strømutkobling av den ukontrollerte typen (vi har ellers nok av forhåndsvarslede, tidsbegrensede utkoblinger). Kontoret blir mørkt som en sekk, det er mange timer før dagslyset kommer, og samtlige lysrør er av, hver eneste pc-skjerm mørk. Noen av oss tenner den lille lykten på mobilen, en finner frem et telys. Kosen er påtrengende, og folk flest synes dette er en storartet anledning til å la jobb være jobb, og heller bli sittende og skravle om stort og smått. Alle tar mørkleggingen med fatning, bortsett fra NN, som er en handlingens mann. Han har famlet seg frem til en mørk krok, der han mener å ha sett at det stod en lommelykt. Kjeftingen hans får all koseprat til å opphøre: "er det ingen ting som fungerer på dette f.......s huset! Er det så for.......a vanskelig å skifte batterier på en lommelykt!" I nesten-mørket kan vi se omrisset av en irritert mann med en gjenstand i hånden. Akkurat i dette øyeblikket er det at strømmen kommer tilbake. Godt opplyst av grelle lysrør står vår utålmodige kollega der, som en 1.80 m høy frihetsgudinne med hevet fakkel og et indignert fjes. I hånden holder han - en vase!

Løsningen

Anekdote 108

Hun hadde bedt meg hente gardinbrettene. Mens jeg skrudde de ned fortalte hun hvordan det gikk. Leiligheten hun hadde kjøpt av meg, hadde vært dyr og lånet hun hadde fått strakk nok ikke til. Heldigvis hadde hun fått refinansiert lånet slik at hun nå også hadde råd til de første husleiene. Jeg så beskjemmet ned og følte meg som en ussel bolighai. De neste månedene plaget jeg meg selv og andre med skyldfølelse og bekymring for hennes ve og vel. En morgen strålte min kone fra bak avisen. "Se her, problemet er løst!" "Hvilket problem?" Jeg ser nedover siden som inneholder bilder av en rekke lykkelige brudepar. Der står arvtakeren av min leilighet og holder kjærlig rundt sin endelige løsning på sine boligproblemer.

QA

Anekdote 107

Kvalitetsstandarden ISO9000 kom nok litt brått på oss. Riktignok fikk vi byråkratiet som skulle etterleve direktivene, men noen av produktene manglet av og til det som trengtes for å komme igjennom nåløyet. En sen fredag da vi skulle skipe en ny last med produkter til en utålmodig kunde, fant følgende samtale sted mellom en prosjektleder og QA ansvarlig. "Vi må få levert idag ellers så går vi på et stort tap!" "Men jeg kan ikke godkjenne denne delen da den ikke helt holder de strenge kvalitetskravene som ISO9000 setter." "ISO meg her og ISO meg der. Husk at helvete er løs dersom vi ikke får levert." "OK jeg godkjenner under tvil."

Me scared

Anekdote 130

Hvert år er det en ny dille. Barna skriker etter den overprisede leken og far betaler. Værst var det det året da Furbyene var på moten. Små lodne gremlins med innebygget kunstig intelligens. De startet med å bable på sitt eget språk, men jo mer barna kommuniserte med dem jo mer fornuftig ble talen. Det var et forferdelig tyt å høre på for oss som hadde kommet litt lenger i livsprosessen. En kveld på hytten etter at de søte små hadde lagt seg, satt jeg oppe med mor og far og tok en tynn en for å roe ned nervene etter en hel dag med Furby-skvalder. Furbyen sto riktignok midt på bordet, men trigget ikke på voksenprat. Uvisst av hvilken grunn bøyde jeg meg over bordet og skrek til den. Furbyen begynte å summe til respons før den ytret "Me scared". Det ble jeg også.

E-ros

Anekdote 131

Dette var i bredbåndets glade barndom. Vi ønsket å gi distriktsnorge trådløs internett-tilgang. Sammen med operatører i det ganske land sørget vi for å teppelegge landet med bredbåndets gleder. Faktisk var gleden enkelte steder så stor at sluttkundene ringte oss tilbake med gladmeldinger og andre spørsmål av mer teknisk karakter. Fra en eldre ungkar i en av våre fjordarmer fikk vår operatør følgende megetsigende spørsmål. "Kan du se det jeg ser?"

I helvete

Anekdote 106

En ikke helt stille bergenser har samlet sitt hoff på Teaterkafeen i Oslo. I båsen ved siden av setter noen Frognerfruer seg. De diskuterer muligheten for en rolig uke i fjellheimen. "Det blir ihvertfall ikke Finse for der er det for mange bergensere." "Heller ikke Ustaoset av samme grunn" repliserer den andre fruen. Fra vår ikke forsagte bergenser kommer følgende brøl "Prøv Helvete for der er det ingen bergensere!"

Diagnosen

Anekdote 104

Jeg løfter røret. "Hei onkel hvordan går det?" "Vel, jeg har endelig fått diagnosen?" "Ja, hva sa legen?" "Jeg husker ikke, men jeg har skrevet det ned. Gi meg litt tid så skal jeg finne lappen og ringe deg opp igjen." Det går en halvtime før telefonen ringer. "Ja, hallo." "Det var demens."