Fristaten

Anekdote 49

Før pleide jeg å le. Nå gjør jeg ikke det. En ting er å harselere med en uspiselig politisk minoritet, men med 36% er faren for at han som ler med er med dessverre overhengende. Idet jeg passerer kommunegrensen slutter det å regne. Solen står opp over en skyfri mørkeblå liberalistisk himmel. Ved siden av skiltet som forkynner velkommen til Os har Texaco satt opp sin bensinstasjon. 9.99. Skulle bare mangle i fristaten. Jeg tanker opp. Ferden går videre gjennom FRP-land og i rundkjøringen på Os trykker jeg inn clutchen og lar det stå til. Rundkjøringen er nemlig omgjort til rulett. Fire runder senere og lett svimmel havner jeg på 36, og henter gevinsten, en 3.875 liters dunk med Absolut, på Essoen. 21, 22, 23 ... Jammen santen er det ikke Søviknes som står der og teller negre. Innvandrer-regnskap? Hvorfor har vi lagt fagforeningskonferansen til Bjørnefjorden? Skal det nye samarbeidet FRP-LO proklameres? Det er jo tross alt mer folkelig å samarbeide med en fisker enn aristokrater fra Oslo3.

Gaven

Anekdote 8

Jeg står på Torgallmenningen. Eliten diskuterer det evige tilbakevennende tema altruisme kontra egoisme, og jeg ønsker å delta i diskursen. Skravleprofessoren og hans sosiobiologiske kompanjong har gitt ut bok som har satt sinnene i kok. Jeg rusler over plassen til bokhandelen på hjørnet. Der blant tendensromaner og kokebøker finner jeg et eksemplar av det som forfatterne kaller et eksperiment. Jeg ser på boken. Omslaget er svart hvitt og tittelen EGOISME er skrevet med store bokstaver over hele forsiden. Jeg beveger meg mot kassen. Ekspeditrisen ser på meg og smiler. ”Skal det være en gave?”

Månebedotten

Anekdote 18

Jeg gikk som oftest alene hjem fra ungdomsklubben jeg frekventerte for å finne venner. Kvelden var kald og månen var ikke halv. Fullmånen lyste som en gigantisk gul ost over Berentbakken. I følge vitenskapen er den store størrelsen kun et optisk bedrag på grunn av nærhet til horisonten. Ved å observere det hele opp ned ville månen få den naturlige størrelsen den har høyere på himmelen. Min hang til empirisk forskning var nok allerede tilstede i tenårene selv om jeg ikke enda hadde lært å sette ord på dette. Tesen måtte utprøves. Midt på jordet foran eneboligen til Søreide snudde jeg meg rundt, bøyde meg ned og observerte himmellegemet mellom beina. QED. Noen uker senere traff jeg en lattermild Søreide med kone. ”Tusen takk Per. Du reddet kvelden vår.”

Ambisjoner

Anekdote 241

Et barn i bekjentskapskretsen var en smule lei av skolen og fremtidsutsiktene. Av sin gamle bestemor fikk hun spørsmålet: "Hva ønsker du å bli her i livet?". Da kom det kontant fra den yngre generasjon: "Pensjonist!"

Statistikk

Anekdote 6

Norge var blitt velsignet med et nytt pengespill. En venn og jeg satt og diskuterte de mulighetene for rask rikdom som Lotto kunne gi. Med ungdommelig overmot og klokkeklar tiltro til egne ferdighet i sannsynlighetsregning prøvde jeg å overbevise min kamerat om at muligheten for å vinne i denne statlige pengemaskinen var forsvinnende liten. Han opponerte. Sjansen var 50 %. Enten vinner man eller så vinner man ikke og for den som ikke deltar er ihvertfall sannsynlighten for gevinst lik null. Uken før første Lotto-trekning ble brukt til å studere trekk uten tilbakelegging, fakultet og annen statistikk. Det hele ble så sammenfattet i en kort tekst som kunne rettlede alle som ble forført til å bruke sin surt ervervede penger på denne skjulte skatteleggingen. Fornøyd med meg selv møtte jeg min venn ved kaffebordet neste søndag. Nå skulle det doseres. Han smiler fornøyd til meg. ”Jeg vant 20.000 igår. For å være helt sikker på gevinst tok jeg to rekker.”

En kunstopplevelse

Anekdote 86

Hva gjør jeg nå? Det regner og tåken henger lavt. Går på Løvstakken, selvfølgelig! Kun akkompagnert av vindens sus, fuglenes sang og surkling fra gummistøvlene entrer jeg fjellet. Og da, plutselig, ut av tåken dukker et kubisk rustbrunt bur opp. Hva kan det være? Enda en måleprobe fra Aanderaa Instruments eller er det noe utenomjordisk? Jeg nærmer meg forsiktig. I burets indre skimter jeg et bilbatteri, en høyttaler, et grønnkort med noen chiper og en fotocelle – temmelig konvensjonell teknologi. Varsomt stikker jeg hånden foran fotocellen.

Høyttaleren raper, og ut strømmer esoteriske lyder som minner om den lifligste samtidsmusikk. Flott. Jeg bøyer meg ned og leser ”Kulturbyår 2000. Kunsthøgskolen i Bergen”. Fantastisk. Hva skal en med utsikt når en kan sitte alene i tåken og produsere de vakreste toner? Jeg fører frem hånden igjen og igjen og igjen. Nei, det får være nok. Tenk på batteriene. Husk at kunstopplevelser skal deles. Jeg reiser meg varsomt, svimmel av inntrykk, og vandrer med freidig fot mot hverdagen igjen – beriket i sjel, sinn og ånd. En stor takk til kunstnerne.

Alt har sin pris

Anekdote 3

Du må for guds skyld ikke prøve å gi bort noe. Det har jeg forsøkt. I ungdommen ønsket jeg å bli reder, og da naboen skulle kvitte seg med sin gamle trebåt var jeg så heldig å få den overdratt vederlagsfritt. Etter noen få men lykkelige stunder på havet kom jeg til at båtlivet med all dets strabaser ikke var noe for meg. Farkosten gikk fra å være en kilde til glede til et avfallsproblem. Hvordan bli kvitt den? Jeg hadde jo selv fått den og det rimeligste var vel bare å gi den videre til noen som kunne ha mer glede av den enn meg. Jeg rykket inn en annonse i lokalavisen. ”Båt gis bort. Ring etter fem.”

Klokken ti over fem om morgenen ringte førstemann. Siden ble jeg nedringt. Senere samme kvelden ved båten hadde det samlet seg et tyvetalls interessenter. Jeg prøvde fortvilt å roe gemyttene da jeg ankom, men fikk fort rollen som felles fiende. ”Hvorfor gir du den bort?” ”Det var meg som ringte først”. ”Båten er for fin til å gis bort”. Jeg løftet tafatt hendene og svarte at dette orker jeg ikke å ta stilling til og vandret hjem igjen. Da jeg snudde meg i bakken så jeg at det utspant seg sosialdarwinistiske scener, men båten var heldigvis borte neste dag. Den dyrkjøpte lærdommen ble at penger er et enestående reguleringsmiddel. Enten jeg bruker de for å bli kvitt problemer eller selger dem.

Diderot-effekten

Anekdote 10

Jeg visste hun var frankofil. Hva skulle jeg finne på å gi henne som takk for hjelpen for år med korrekturlesning? Noe fransk selvfølgelig. Selv hadde jeg på det tidspunktet kost meg i ukevis med Erik Satie og hans Trois Gymnopédies. Jeg gikk til innkjøp av en Naxos CD til 39 kroner med det beste av Satie. Hun tok den gledestrålende imot. Uken etterpå kom hun opprømt inn på mitt kontor. Nå hadde hun fått CD-spiller også. ”Jeg kjøpte likså godt en ny Citroën.”

Opus dei?

Anekdote 14

Sannelig, sannelig sier jeg eder. Dette hendte i de dager jeg studerte i Oslo. I gangen vår på studentbyen på Kringsjå bodde det tre snille og karismatiske jenter av det karismatiske slaget. Deres tro var like enkel som min ateisme var komplisert. Da sommeren kom skulle de på misjonsreise til det forjettede land og oppakkingen var deretter. En plutselig godhjertet innskytelse fikk meg til å tilby dem skyss på første del av ferden, nemlig til Østbanen. I det vi nærmer oss ser jeg at de sitter og ber. ”Er det noe som bekymrer dere?” ”Nei, vi ber bare om en bagasjetralle når vi kommer frem.” Og de ble bønnhørt. I det vi svinger inn står jubelen i taket ved synet av miraklet. Flere hundre traller venter på de troende. ”Herregud, det går da ikke an å be om noe så selvoppfyllende.” ”Kanskje ikke, men vi ba Gud om skyss også.”

Lykke er for griser

Anekdote 31

Jeg står på balkongen og ser utover det azurblå Middelhavet. Klokken er halvseks om morgenen. Alkohol er ikke bra for nattesøvnen. Plutselig hører jeg lyder nedenunder. Jeg titter ned og oppdager en rekke personer i ferd med å legge håndklær i solsengene for å skaffe seg det beste utgangspunkt for morgendagen. At de ved å la være å gjøre dette, hadde gjort det mulig for alle, de selv inkludert, å få en plass når de trengte det, ser ikke ut til å bekymre dem det minste. Å observere denne ferie-varianten av kampen for tilværelsen fyller meg med vemod. Er dette resultatet av 4.6 milliarder års utvikling? Jeg setter meg ned med en con gas og plukker opp boken jeg sovnet fra i går. Herman Tønnessen, Jeg velger sannheten. Denne lille juvelen av en bok har sikret ham plassen som Norges fremste pessimisme filosof gjennom tidene. Fra sitt ståsted, i graven, ville han nok smilt av de som frivillig sikrer seg en plass i solen kun for å forsere kroppens aldringsprosess. Kanskje møtte de en hest i barndommen?

Ta det rolig, tygg Toy

Anekdote 70

Det var på Skjærtorsdag det skar seg. Klimakatastrofen var et faktum på Hardangervidden. Vinden hylte rundt hytten og radioen meldte at uværsofre var snødd inne på Halne Fjellstue og gasset seg på statens regning. Kanskje var det på tide å sette seg inn i klimaproblematikken?

Jeg snur meg i sengen og tar en kikk i hyttens rikholdige bibliotek mens fruen kommer med frokost og te – grønn naturligvis. Først ut er Bjørn Lomborgs Verdens Sande Tilstand. En klimaklassiker impulskjøpt på Kastrup i forbifarten på vei til weekendopphold på andre siden av ekvator. I følge Lomborg som er statistikker går nu alt så mye bedre. Betryggende. Alle målbare parametre viser at jorden blir et stadig bedre sted å være. Ifølge Lomborgs kurver er den globale oppvarmingen et faktum, men han advarer mot drastiske tiltak som kan sette hele verdensøkonomien i fare og spesielt gå utover den fattigste del av befolkningen. Det er lett å være miljøbevisst når man har hotell på Rådhusplassen, kjører SUV, flyr privatjet og kan kjøpe avlat i form av klimakvoter. Da er det nok adskillig verre for lille Hoa. Faktisk tegner Lomborg et så positivt bilde at jeg må sjekke forleggeren. Nei, det er hverken Exxon eller Lundbeck.

Neste bok ut er Arne Næss sin Økologi, Samfunn og Livstil. Øko-bibelen. Mye bra her, men når det hevdes at jordens befolkning må reduseres til et par hundre millioner for å skape balanse i naturen melder jeg pass. Hva med de seks milliarder andre? Siste autoritet på området er Illustrert Vitenskap. Her er det en artikkel som viser til at manglende forurensing er et problem. Jo mer forurensing, jo flere aerosoler i atmosfæren som igjen betyr mer skyer med små regndråper som kan reflektere solstråling tilbake til verdensrommet. Uten forurensing ville det faktisk vært vesentlig varmere på kloden. Vi har forykket balansen ved å fjerne forurensing uten samtidig å ha redusert CO2 utslipp.

Aha, er det slik det henger sammen. Nå forstår jeg hvorfor myndighetene har begynt å sponse dieselbiler. De ønsker mer forurensing slik at balansen gjenopprettes. Stoltenberg har jo nettopp vært i Kina og besøkt kullkraftverk. Der diskuterte de nok hvordan Kina kunne få fart på forurensingen. Vi spyr ut CO2 mens kineserne forurenser det de er god for og sammen redder vi miljøet og senker temperaturen både på debatten og kloden. Nå er det plutselig lett å forstå statsministerens miljøengasjement.

Jeg legger meg tilbake i trygg forvissning om at sosialdemokratiet også løser dette problemet. Der mens jeg beundrer kvistverket i taket tar jeg meg i å tenke på alle katastrofer og trusler jeg har overlevd – atomkrig, overbefolkning, hungersnød, blow-out, 1984, AIDS, pitbull, resistente bakterier, kjernefysisk katastrofe, etnisk rensing, islam, datavirus, Bush, meteornedslag, streptokokker, endringer, piggdekkavgift, alderdom og død. Jeg ser ut. Været letter. Klimaet er i bedring. Jeg finner fram skiene fra vedskjulet, takker Al Gore for å ha tettet ozonlaget og suser avgårde på snøen som skal forhindre kraftkrisen neste vinter – hvis den kommer.

På akkord

Anekdote 9

Det året den norske velferdstaten nådde sitt høydepunkt fikk jeg sommerjobb på malingsfabrikken. Jeg bare gikk inn porten, spurte om arbeid og ble ansatt på flekken. Det mest sjokkerende var at jeg fikk tre ganger så mye i timen som jeg hadde hatt i skobutikken året før. Hvordan kunne jeg rettferdigjøre en slik lønn? Ved å jobbe som en tulling. Jeg rev ordrene ut av printeren, løp rundt med jekken og fylte pallene med tilitere som snart skulle få dekke kledning langs hele Vestlandet. De andre begynte å skule på meg. Var jeg ikke flittig nok? Tempoet ble satt opp. Plutselig sto formannen der. ”Her skal jeg vise deg” Han tok meg med innerst i lageret hvor det stod en container fylt med krympeplast. ”Her kan du hvile mellom slagene. Det er fint at du står på, men du sprenger fullstendig akkorden.” ”Husk vi andre skal være her hele livet.”

I boks

Anekdote 84

En kort anekdote. Jeg klarer ikke å la være. I min ungdom jobbet jeg som kramkar i det lokale samvirkelaget. Myndighetene innførte datostempling på grenseløst holdbar hermetikk. Boksene ble utstyrt med årstall som 1992 og 1999. Svimlende langt frem begge deler, men kundene valgte konsekvent 1999 (dette var i 1978) boksene. Riktignok skulle innholdet konsumeres tilnærmet der og da, men det er jo alltid trygt å være på den sikre siden. For i det hele tatt å bli kvitt boksene med 1992 stempel måtte vi gjemme 1999 boksene på lageret. I ettertid har jeg jo lært vi heller burde prisdifferensiert de.

Mordet på bybanen

Anekdote 240

I går var det en journalist i min lokalavis som lurte på hvem som ville bli den første til å få Bybanen inn i litteraturen. Til ham og de andre kan jeg meddele at jeg var først og fikk krim/SciFi-novellen publisert på debattsidene i hans avis allerede så tidlig som høsten 2003.

Her følger novellen in extenso:

"Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!"

Et varsel

Anekdote 239

Firmaet jeg jobber i er raust. Da jeg fylte 50 år, holdt ledelsen stor fest for meg i Annen Etage på hotell Continental i Oslo. I muntre lag blir det alltid fortalt anekdoter, og denne kom fra øvre del av bordet. Vår forteller hadde, i det Dotcom krisen raste, overtatt et stort firma. I motsetning til andre virksomheter i samme bransje gikk hans butikk som det suste. Han opplevde at stadig flere av konkurrentene kom ut med såkalte "profit warnings". Han tenkte derfor: "Vi som tjener så mye må ihvertfall også komme med en slik advarsel". Han ble heldigvis stoppet av støtteapparatet.

Det kulturelle kvarter

Anekdote 80

Tre kvarter til bussen og det regner. Dongerien kleber seg til kroppen og det drypper fra håret. Her må noe gjøres raskt. Jeg ser meg rundt. Rasmus Meyer. Jeg smiter inn. I et fortvilt forsøk på å øke samlingens anseelse og verdi, har de begynt å ta betalt. Jeg tørker blant bondemøbler, naturskildringer, nasjonalromantikk og Munch. Hygrometeret hikker idet jeg går forbi. I annen etasje siver det dagslys inn fra taket. Plutselig – en åpenbaring. Halve veggen dekket av et bilde med mening. Skitt, røyk, fabrikker, taljer, kjettinger og unnselige mennesker tynget av det industrielle åket. Pinlig nøyaktighet, rette linjer. Et bilde som varmer et ingeniørhjerte. Jeg bøyer meg fremover. Anders Castus Svarstad. Ved Themsen 1911 Olje på lerret. Når kommer Vebjørn Sand og maler oss? Ved siden av henger et portrett av Sigrid Undset som jeg kan huske å ha slikket baksiden på. Fylt med den usigelige glede som oppdagelse gir, går jeg ut i regnet. Hvem har sagt at folket ikke trenger kultur?

Slutten på et forhold

Anekdote 68

For noen former. Jeg stryker henne ømt og legger hodet inntil i overgangen mellom fyrrig kraft og potent klarsyn. Mine lepper møter hennes blankpolerte ytre. Hvorfor måtte det ende slik? Vi som har hatt så mange gleder og gode stunder sammen. Hver dag på vei til jobb har jeg fylt hennes indre med sanselig glede og kun lette trykk på de rette steder har fylt oss med salig eufori. Vi har sett verden sammen. I livets rundkjøringer har vi holdt til høyre for å spare krefter og energi til motbakker som måtte komme. Å hvilke helger! Da har vi vært helt ute på viddene i herlig trekant med mitt hjertes utkårede, men med meg i førersetet. Ja, jeg har vært raus og delt min elskerinne med andre. Hele fotball-lag har vært med på utflukter fra begivenhetens sentrum til grusbaner utenfor folkeskikken.

Hva vil naboene si? Våre stevnemøter har ikke vært lett å skjule. Vi har prøvd, men morgentreff med skranglende garasjedør, lett tenning og rå kraft overdøver det meste. Hvordan skal jeg forklare bruddet – på en sosialt akseptabel måte? Med misbruk kanskje? At jeg har blandet alkohol med kjærlighetens rus og dermed fått inndradd kortet som gir meg den ultimate frihet og mobilitet. Jeg kan jo ikke si det som det er. At jeg har lest rapporten fra FNs klimapanel, sett skrekkfilmen til Al Gore, vasset på Bryggen og observerer oppvåkningen av grådige økonomer som ønsker å profittere på våre avfallsprodukter.

Vel, slutt er slutt. Så får jeg heller leve med folkets dom som fjollete moralist og klimafanatiker. Hvordan skal jeg kvitte meg med min forenværende? Selge henne til høystbydende? Nei, da bare fortsetter vi utfor stupet. Kanskje vil jeg indirekte bidra til enda mer trafficking? Det beste er nok å parkere henne for godt. Jeg løfter hodet og ser med vemod en tåre renne nedover hennes sølvgrå panser. Jeg nullstiller skritt-telleren. Jobben er heldigvis bare 8.500 steg unna. Hva skal jeg si til min kone i helgen? At det blir luking i hagen istedenfor ferjereiser i Sunnhordaland. Hva vil skje når hun oppdager at jeg avbestilt den forurensende ferien til Kreta? Slutten på enda et forhold?

Idrett

Anekdote 238

Det er Diamond League stevne på TV. Atleter i alle varianter konkurrerer om heder, ære og diamanter. Det får meg til å tenke på min egen korte fri-idrettskarriere. I tolvårsalderen var jeg medlem av Gneist (nynorsk for gnist) som hadde base i Ytrebygda sør for Bergen. I lagmesterskapet stilte jeg opp i hopp, lengde og 60 meter og fikk bronse i alle tre øvelser. Gledestrålende kom jeg hjem til mor og utbasunerte: "Jeg fikk bronse i alt!". Fra min mor lød det lakonisk: "Hvor mange deltok?". Jeg måtte beskjemmet svare: "Tre". En gang taper alltid taper.

Høyfrekvent

Anekdote 237

Min kollega hadde nettopp begynt i arbeid på mikrobølgelabben. Han bodde alene på en hybel og tenkte derfor at han burde investere i en mikrobølgeovn for lettvint matlaging. Dette var i mikrobølgeovnenes barndom og siden han selv arbeidet med utstyr på høye elektromagnetiske frekvenser spurte han nysgjerrig ekspeditøren hvilke frekvens mikrobølgeovnen brukte. Han fikk til svar: "Det er noe sånn gigamega".

Til opplysning bruker mikrobølgeovenen 2.45 GHz. På den frekvensen varmes mat som består av vann og fett effektivt med såkalt dielektrisk oppvarming. Det varierende påførte elektriske feltet får matmolekylene til å rotere og dermed utvikles det varme.

Brikkene faller på plass

Anekdote 236

Roma i august kan være en varm affære og vår dengang fem år gamle datter gjorde hva som helst for å komme i skyggen. Selv Vatikanmuseet ble en opplevelse med sine svale ganger fylt til randen med hva kirken hadde fått i tiende m.m. Her var allverdens rikdom samlet og vår datter ble etterhvert lei av å stadig måtte forholde seg til nye kunstskatter. Omvisningens høydepunkt var det Sixtinske kapell. Da lyste avkommet opp og ropte "Pappa, pappa se i taket! Her har de malt puslespillet ditt." Jeg hadde selvfølgelig ikke hjerte til å fortelle henne at det forholdt seg motsatt. At jeg i stille stunder hadde puslet Michelangelos mesterverk under en annen himling.

Kraftløs

Anekdote 89

Det er dagen derpå. Russetiden har vært hard og blir nå avsluttet med en helgetur til en hytte i Alversund. Min venn og jeg sitter og drøser sammen. Rolling Stones prøver å overdøve oss med deres versjon av Midnight rambler. Det er hans høyttalere og min kraftige forsterker. Dette er lenge siden, så damene har inntatt sin vante plass på kjøkkenet for å prøve å stelle i stand frokost til oss som har mer enn nok med det vi hadde fått igår. De pumper og pumper, men de får ikke fyr på parafinovnen. Min venn ser litt forundret ut, bøyer seg fremover og skriker for å overdøve musikken ”Har de ikke strøm her?”

Tradisjonen tro

Anekdote 27

Ting begynner å gå bedre på jobben. Etter først å ha decimert staben har vi nå startet med å ansette nye. For å feire denne begivenheten innkaller direktøren for det hele oss alle til kaffe og bløtkake. Med velvalgte ord hilser han de nye velkommen og deler hjertelig sine visjoner og nyvunne entusiasme med oss andre som har vært der en stund. I et forsøk på å være morsom samt balansere det hele tar jeg ordet. ”Betyr dette at det er slutt på kake ved oppsigelser?” Han gliser. ”Jeg hadde tenkt det, men gjør gjerne et unntak for deg.”

Språkstrid

Anekdote 235

Norge påstås å være verdens beste land å leve i. Allikevel skjer det samme hver gang vi er i Syden. Min kone vil ikke hjem igjen. Jo nærmere vi kommer avreisedato, jo mer mutt og innesluttet blir hun. For å unngå konfrontasjoner og ikke legge sten til byrden, pleier jeg å holde meg unna siste dagen. I år tok jeg meg en lang tur langs Cala d'Ors strender. Himmel og hav var blått og livet godt. Plutselig hørte jeg en voldsom krangling. Et par, som sikkert er glade i hverandre, ga hverandre inn. Vel, det gikk mest den ene veien. Kvinnen var fullstendig i fistel, og jeg hørte snart at meningsutvekslingen foregikk på trøndersk. For å få med meg alle detaljer i denne offentlige skittentøyvasken, saktnet jeg farten. Herren i huset var ifølge sine kvinnelige partner dum, lat, jåt og årsaken til at de ikke fant bussen og dermed ikke ville nå stranden før solnedgang.

I det de passerte prøvde jeg å gjemme mitt lattermilde jeg ved å stoppe foran en oppslagstavle. Plutselig hørte jeg: "Excuse me!". Jeg snudde meg rundt og så rett inn i kvinnens bebrillede ansikt og svarte: "Hva kan jeg hjelpe med?" Hun returnerte: "Herregud, er du norsk. Har du hørt krangelen vår?"

I giganters fotspor

Anekdote 64

Jeg har en drøm. Den er kanskje ikke av samme kaliber som Martin Luther Kings visjon. Okkesom, jeg ønsker å få utgitt en roman. Jeg vil bli forfatter. Jeg vil skrive. Jeg vil skrive Den store norske romanen. Problemet er bare det at jeg ikke har noe å skrive om. Vel, den utfordringen har nok en del forfattere hatt før meg uten at det ser ut som det har bremset dem noe nevneverdig. Hva med en biografi? Mine 50 år på moder jord. Ja, hvorfor ikke? Ifølge informerte kilder er det å skrive om seg selv og sine egne erfaringer den første og største fellen en nybakt forfatter går i. Men dersom jeg går til det med viten og vilje må det jo bli bra. Her er det bare å glede seg. En annen innvending er alderen min. Å debutere litterært som lett middelaldrene kan vel sammenlignes med å starte sin seksuelle karriere etter at en har blitt impotent. Men tenk på hvilken erfaring jeg har bygget meg opp. De siste tyve årene har jeg fulgt følgende faste mønster jobb, sofa, sove. Av slikt må det bli stor diktekunst. Spesielt timene i stabilt sideleie på sofa har gitt meg tid til å fabulere og filosofere.

En av grunnene til at jeg ikke har satt igang før nå har vært prestasjonsangst. De andre skriver jo så bra. Innsiktsfullt om mennesker og vakre naturskildringer. Kan jeg måle meg med det som knapt enser naturen når jeg er ute og går og som er så selvopptatt at jeg stort sett ignorer mine artsfrender? Det siste er vel ikke helt riktig. Jeg har faktisk stor glede av å observere dem ut i fra en rent fenomenologisk interesse. Frode Grytten f.eks. har jeg observert der han vandrer rundt på Rimi i sin svarte duffel. Han handler stort sett det samme som alle oss andre. Han er en av oss. Lever nok et rolig forstadsliv, men skriver bra. Altså kan han så kan jeg. Han skriver jo stort sett om Odda og da kan vel jeg skrive om oppvekst på Landås, deportasjon til Sandsli, studieår på Kringsjå og rekkehusliv på Bønes.

Ja, det er sant. Jeg har endelig fått meg et eget rom. Det er det som skal til for å bli kreativ og visjonær. Jeg har innredet det med bøker og på nordveggen har jeg bygget meg opp et fundament av dannelse. På sørveggen troner gamle kunster i fysikk og matematikk. I disse omgivelsene skal altså Den store norske romanen meisles ut. Jeg fylles av en herlig følelse av å være med på noe stort. Ja, med meg som objekt skal de menneskelige kår rundt årtusenskiftet dissikeres.

Hvorfor starte nå? Hvilken impuls er det som har satt meg igang. Her må en annen av forfatterne krediteres. Nemlig Jon Fosse. Gjentakelsen og tristessens mester. De senere år har jeg tilbrakt mye tid på flyplasser. Der kan en dyrke sin egen anonymitet sammen med andre. Plutselig står Fosse ved siden av meg i innsjekkingsskranken. Jeg anstrenger meg for å høre poetens visdomsord. ”Får jeg bonuspoeng for denne reisen”. Javel, dette var vel ikke helt det jeg hadde ventet meg, men så slår det meg – Kan Fosse på denne måten dykke ned i det hverdagslige og trivielle så må det vel være mulig for meg som er her nede å gå motsatt vei. Takk Fosse!

Av og til går fremskrittet for fort

Anekdote 234

Dette var i Norsk Datas siste dager. Som en dinosaur, ravet de inn i fremtiden med klokketro på minimaskiner mens PCer brøytet nytt teknologisk landskap. Vi andre hadde selvfølgelig allerede tatt hintet, og jeg investerte derfor i en splitter ny PC. En "state-of-the-art" AT med 4.77 MHz prosessor og 20 Mbyte harddisk til den nette sum av 21.000 blanke kroner. Året etter var den fullstendig passe. Hvor dårlig min pengeplassering hadde vært fikk jeg bekreftet i en annonse i lokalavisen med følgende overskrift: "Norsk Data Nord-100 anlegg byttes i en PC-AT. Gjerne med harddisk."

Systemansvarliges siste dager

Anekdote 233

Programvaren som vi brukte til beregninger på åttitallet hadde sprengt våre PCers kapasitet. Våre leverandører anmodet oss derfor om å heller bruke såkalte arbeidstasjoner. Vi gikk til innkjøp av en SUN Sparc-station. Noen måneder senere fikk jeg beskjed av varemottak om å komme ned å hente herligheten. Der nede sto en stor og tung eske som jeg fikk trillet opp med mye møye. Ut av Pandoras eske sprang en grå boks samt en enorm skjerm. Jeg forsynte beistet med 220 Volt og en god stund senere dukket operativsystemet Solaris sin prompt opp med noe à la dette /usr/bin/etc/sysconfig/hash-prompt-xterm/*.sh/endamerkrypto/m.m. Jeg tenkte "Hva gjør jeg nå?", men ble heldigvis avbrutt av telefonen. Det var varemottak. "Du glemte tre kasser." Jeg undret meg over hva det kunne være. Jeg hadde jo bare bestilt en datamaskin. De kassene var like store som den som inneholdt arbeidsstasjonen. Var det noen maskiner på ville veier? Jeg åpnet kassene og de var full av manualer. En måned senere hadde jeg funnet meg nye jaktmarker

Format c:

Anekdote 232

Av og til er en nødt til å starte helt fra bunn av. På det glade åttitall var jeg systemansvarlig for PCene vi hadde på jobben. De var fylt til randen med ulike programpakker og data som hjalp oss til å beregne mikrobølgekretser. En mandag da jeg entret arbeidsplassen kom en av mine kollegaer, rimelig ny i datafaget, løpende med følgende beklagelse "Format a: virket ikke på den nye disketten min så jeg tok Format c: istedenfor. Nå virker ikke datamaskinen heller." Som sagt det ble mye å gjøre den mandagen.

Master til begjær og besvær

Anekdote 231

Min lokalavis er fra tid til annen blitt offer for såkalte falske leserinnlegg. Dvs. at noen skriver noe de (eller organisasjonen deres) mener, men undertegner med en fiktiv signatur for å øke tyngden i ytringen. Jeg har i årevis moret meg med det motsatte, nemlig skrive pseudo-fiktive meninger og stå for dem med fullt navn. Mange av dem har funnet veien til avisens spalter, men jeg har lagt merke til at når kampanjejournalistikken herjer blir takhøyden lavere.

En tøyser bare ikke med Bybane, Tide, Monstermaster eller Klimakatastrofer. Et sted går grensen. Her er det nylig refuserte Monstermast-innlegget. Nå når regjeringen har vedtatt utbygging, kan det vel ikke skade å lufte det på det store intetnettet.

Stå på BKK!

Per Thorvaldsen
Fiberfrelst kraft&It-sosialist

Bergen er i krise. Smogen kveler sentrum og elforsyningen er i ferd med å bryte sammen på grunn av Bergens vekst. Hvem har skylden? Olav Kyrre. Hvem kan redde oss? Politikerne? Neppe. Her må det inn kompetanse med erfaring i langsiktig tenkning. BKK har i snart hundre år vist slike evner. Først begynte de med å lyse opp bergensernes liv og senere varme dem med billig elektrisitet. Med sikker og billig El- og fjernvarme kan halvparten av det gule lokket fjernes.

Hva med resten? Borte vekk når Bybanen og El-bilene kommer. Dette har selvfølgelig BKK tenkt på og ser derfor behovet for enda mer kraftoverføring mange år før vi andre får gluggene opp. I tillegg har BKK vist samfunnsansvar ved å fibre de tusen hjem. At politikerne (og Statkraft) stoppet utbyggingen av denne livsviktige infrastrukturen kan bare skyldes mangel på evne til å tenke strategisk. Med fiber i alle hjem og bedrifter vil transportbehovet (og dens forurensende effekt) reduseres p.g.a. hjemmekontor, videomøter, ehandel m.m. La oss ta steget fra køpriset vulgærbilisme til et harmoniskt lyst og varmt e-liv.

Hva så med våre venner i Hardanger? De får jo ingen glede av denne satsning. Selvfølgelig får de det. Det vil gå fiber langs alle mastene og dermed kan hardingene velge om de vil kvitte seg med forurensende gammel industri, miljøfiendtlige oppdrettsanlegg, cruiseskipene som tåkelegger fjorden, plasten som dekker skråningene og heller satse på miljøvennlig, distriktsvennlig og bærekraftig IT-industri. Hva med et datakraftverk i Ålvik? Det er faktisk litt trist å tenke på, men hadde mastene og fibrene kommet litt tidligere så hadde en kanskje sluppet å bygge den visuelt forsøplende Hardangerbroen også.

Spørsmålet er ikke om en skal bygge en kraftlinje, men om det er nok med bare en. Fra et energiøkonomisk spørsmål er selvfølgelig de lange linjene et problem, men når valget står mellom forurensende gasskraftverk i Øygarden, atomkraftverk på Askøy eller fornybar vannkraft fra Hardangervidden burde det være enkelt.

Telefonkultur

Anekdote 230

Her er enda en fortelling fra virkeligheten. Riktignok fra en tid da vi kun hadde fasttelefon. På jobben var vi alle oppsatt med to slike - en på kontoret og en annen på felleslaboratoriumet. Dersom man ikke svarte på kontortelefonen, ble oppringingen overført til labtelefonen. På labben var det derfor ofte en evig kiming av telefoner til folk som hadde funnet det for godt å gjemme seg et lite øyeblikk.

En dag da en slik telefon kimte i flere minutter, vi hadde for lengs sluttet å ta hverandres telefoner, reiste en av mine kollegaer seg tilslutt resolutt, tok av røret og skrek: "Din idiot. Du må da forstå at han ikke er her!!!" før han kastet på røret igjen.

Dedicated followers of fashion

Anekdote 229

Mor og jeg var i skobutikken. Jeg kan tenke meg at jeg var en seks syv år gammel, og skulle for første gang få lov til å velge sko selv. Det var vår og blikket mitt falt på noen stilige brune mokkasiner. De ble innkjøpt og stolt begynte jeg å sprade rundt i Meiseveien. De andres dom var hard: "Doddesko, doddesko din doddik". Gråtende gikk jeg hjem og dagen etterpå var Viking fotballskoene i tøy med avskjærte knotter på igjen. Da kom mine lekekamerater løpende som en doddehær med nyinnkjøpte mokkasiner mot meg. En ny mote var skapt!

Ute av drift

Anekdote 48

Jeg ser meg i speilet, retter litt på slipset og er fornøyd. Sosial mobilitet. På bordet bak meg ligger The Deceiver av Kilgore Trout oppslått blant brosjyrer av ymse slag. Jeg har vært på sauesanking ved NTNU. Neste generasjons slaver skal rekrutteres og markedet er godt. Hva vet vel disse lykkelige ubevisste at det som står framfor dem er førti år med frivillig trelldom?

Jeg ser på klokken. Kvart i syv. Det er på tide å forlatte Royal Garden, krysse gaten og møte Øvre Singsaker i Olavshallen. Boblebadet gjorde godt og jeg føler meg oppstemt. Truls Mørk og Trondheimsymfonikerne venter. På femte rad sitter en mann og rister. Det skyldes ikke propellen, men det faktum at han er gammel, meget gammel. Vi hilser og Truls tar fatt. I pausen klarer han ikke å dy seg lenger. Han bøyer seg mot meg og hvisker ”Er De i slekt med von Bülow? Ja, De vet han som pleier å ha denne plassen” Jeg fristes over evne, men klarer likevel å holde meg ”Nei, jeg er kun innom Trondhjem i forretningsøyemed, og fikk den innskytelse at Truls Mørk kunne passe før middag”. Han skulle bare visst at jeg måtte bruke hele reiseforskuddet for å sitte her. ”Ja, riktignok har Bülow og jeg sittet her i trettifem år, men snakket sammen – nei aldri”. Vi starter å prate litt om musikk som tilfeldigvis viser seg å være vår felles interesse. Jeg forteller om mitt nylige opphold i Dresden og Wagner i Semper Operaen. Han lyser opp ”Som de sikkert hører så er jeg av tysk avstamming. Var de på Schilling museet? Ja, han er i min anerekke. Jeg har ikke vært i Dresden siden før krigen. Forferdelig med den bombingen. Stalins skyld alt sammen”. Så overdøver musikken konversasjonen vår. En eller annen polsk modernist. Jeg lider med.

Klokken nærmer seg halv ti og middagen startet for en halvtime siden. Jeg klapper pliktskyldig før jeg spurter tilbake til hotellet. Jeg ankommer mellom forrett og hovedrett og blir servert to lekkerbiskener ved min side. Studinene synes det er stas å få en med gråstenk og industrierfaring og jeg for min del synes at hvitvin og breiflabb også er godt. Herlig. Jeg må bare huske å krysse av i riktig rubrikk på reiseregningen. Mens jeg mesker prater studinene om løst og fast, og jeg spiller rollen som gammelkyniker med bravur. Plutselig ramler jeg ut av samtalen, og tar meg i å tenke: Var det like tomt i min tid? Vel, en ting er sikkert. Puppene er blitt større! ”Har du lyst å bli med på NEW og danse?” O fristelse. Konjakken kommer, men for å danse trenger jeg mer. ”Nja, takk for tilbudet, men jeg tror jeg tar en tidlig kveld. Mye business venter i morgen”. Jeg forlater åstedet, søker ned i baren sammen med de andre loslitte og tar for meg av tilgjengelige gleder – øl og akevitt.

Jeg våkner tidlig. En av alkoholens bedre virkninger. Jeg finner badebuksen og smiter ned i velværesenteret. Det trengs. Jeg svømmer på rygg og ser meg selv i skylightens halvgjennomskinnelighet. Det lysner av dag og jeg forsvinner. Etter en alldeles utmerket frokost ved Nidelvens bredd, havner jeg i Trondheims gater. Været er blått og livet på åttiprosent er godt. Sightseeing! Jeg finner en bysykkel. Med sitt lille framhjul krever den hovedfag i teknisk kybernetikk for å manøvreres. Sykkelheisen Trampe skal prøves. Ute av drift. Nidarosdomen neste. Stengt. Andpusten ankommer jeg Tyholt tårnet. Restauranten åpner først i ettermiddag. Jeg setter meg og nyter utsikten. Slik har det alltid vært. Når jeg kommer, er det stengt eller ombygging. Da jeg var på mirakelplassen var det plast over det skjeve tårnet. I Roma hadde de tømt Trevifontenen. I Dresden var Frauenkirche pakket inn, og da jeg besøkte Japan, var det pinadø snø over hele Fujifjellet. I Kongens gate like ved vår Frues kirke, som også er stengt, finner jeg til slutt noe som er åpent – Vitensenteret.

Endelig noe for en ingeniør. Jeg vandre stille rundt blant halvødelagte apparater som skal demonstrere effekter jeg forlengst har mistet interessen for. Plutselig ser jeg noe som får det til å boble i blodet. En orbitron. For meg som har vokst opp med astronauter og samlekort, er dette mitt livs sjanse. Det koster ti kroner å bli spent fast av den vennlige damen. Chuck Yeager and the Right Stuff, her kommer jeg. Jeg formidler til damen at jeg fort blir uvel i ting som snurrer rundt og ber henne stoppe meg hvis jeg skulle ønske. Jeg prøver litt forsiktig frem og tilbake før jeg snurrer rundt. Fantastisk! Dette er hva jeg kaller å leve. Jeg hyler av glede og redsel. Så starter magefølelsene. Jeg prøver å få kontakt med damen, men hun jabber i vei med andre. Totalt ut av kontroll surrer jeg rundt i stor hastighet. Livet i tørketrommelen. Minutter senere forbarmer damen seg over meg. Jeg holder meg for munnen og takker. Ute på gaten ser jeg til min fortvilelse at ingenting lenger står støtt. Jeg gjør det jeg må bak et tre, og tenker at det ikke bare er den moderne tid som gjør meg kvalm. Jeg får takke fargeblindhet og mor for at en karriere som kosmonaut var uaktuell.

Til tross for kvalmen setter jeg meg i baksetet på Flybussen. Ved siden av meg sitter en velfrisert nordlending. Han javler ustanselig i mobilen. Først til konen hvor han forklarer at han havnet i Trondheim ved en feiltagelse. Så ser han tomt framfor seg i ti sekunder før han febrilsk slår neste nummer. Sekretærer, kollegaer og kunder får gleden av å drøse med vår venn. Da vi ankommer Værnes og han starter sin syvende samtale, klarer jeg ikke mer. Jeg tar opp telefonen, slår et velkjent nummer og skriker ”Jeg er ensom!”.

Med lisens til å betale

Anekdote 60

Min adferd har forundret mange. Størst forvirring skapte jeg nok i året Orwell har skrevet om da jeg dukket opp på NRKs kontor i Grieghallen og ønsket å bli registrert som lisenshaver. I studietiden hadde jeg med samvittighetsnag tyvtittet på et lite reise-TV som var kjøpt i fars navn. Riktignok besøkte han og mor oss et par ganger i Oslo, men det rettferdiggjorde ikke saken. Heller ikke at jeg så lite og konsentrere meg om programmer som var samfunnsnyttige. Da jeg begynte å jobbe, fikk egen leilighet og økonomi klarte jeg ikke mer, og bestemte meg for å bekjenne mitt helligbrøde og få straffen som fortjent. ”Jeg har TV og ønsker å betale kringkastingsavgift.” ”Det skjer automatisk i butikken.” ”Du forstår ikke. Jeg har sniktittet som student på en svart-hvit jeg har fått av en annen som betaler lisens. Jeg ønsker å gjøre opp for meg.” Hun begynte å le. Hun lo så hun ristet. Så snudde hun seg mot de indre gemakker. ”Dere må komme ut her.” Fra alle kontorene tøt det ut folk. ”Kan du gjenta, det du sa?” Jeg fikk amnesti på flekken. Til og med rabatt fordi jeg manglet farger. Det var dengang, men ikke nå. Med 42” tommer og Altibox kan jeg samvittighetsløst konsumere dritt og lort i høy oppløsning mens jeg gjør opp med kreditor i sanntid.

Dessertgenerasjonen

Anekdote 30

”To hjerter happy” hoier min sønn fra baksetet på vei hjem fra middagselskapet. Jeg titter i sladrespeilet og ser, i tillegg til Chiquita etiketten i pannen, tamaguggens mellomfornøyde lykkebarometer. Jeg kjøpte datadyret for å styrke hans emosjonelle evner og empati. Det handler om å være raus og å gi. ”Pappa, hva kalles det som Bestemor serverer etter middagen?”

Storslagen utsikt

Anekdote 228

Mobiltelefonen har gitt menneskeheten en helt ny frihet. Nå kan ektepar gå på handletur sammen hver for seg. Mens hun sanker inn nødvendigheter kan han virre formålsløst rundt i butikken og vente på bedre dager. Når så oppgjørets time kommer, kan hun ringe han inn. En variant av denne oppskriften fikk min kone glede av å observere her om dagen. Fruen ringer og spør det ultimate spørsmål: "Hvor er du?". Han svarer uten å ta telefonen: "Eg ser rett inn i den feite ræven din!".

Grått til lyst

Anekdote 227

Du verden! Her er en dagsfersk anekdote. I går måtte jeg en tur på politistasjonen for å fornye passet. Jeg trakk kølapp som indikerte tre minutters venting. En time og tre minutter senere var det min tur. En hyggelig dame bak skranken tok vel imot meg. Jeg ble avkrevd en del formalia så som adresse og telefonnumer før skanningen av kroppen begynte. Først ble det tatt bilde av ansiktet, så ble signaturen min registrert før pekefingrenes avtrykk ble lagret. For å runde det hele av stilte hun noen enkle spørsmål: "Høyde?" - "1.80", "Øyenfarge?" - "Blå" og "Hårfarge?". Jeg nølte litt og hun benyttet dermed anledningen til å fortelle det til alle som ville høre på: "GRÅTT!".

Pumpen

Anekdote 226

Det kan vel ha vært i 66 eller tidlig i 67. Min mor hadde truffet naboen i byen og han tilbød seg å kjøre henne hjem etter en rask svipp innom Kvinneklinikken. Der hadde han nemlig parkert sin kone på vei inn til byen. Hun skulle ta en graviditetstest, og med tre barn allerede, var han en smule bekymret for utfallet. Da fruen entret bilen spurte han forsiktig: "Var det bare luft?". Hun så megetsigende på ham før hun brøt ut i latter: "Du har nok ingen sykkelpumpe du far!"

Nye og gamle dinosaurer

Anekdote 225

Da min datter var liten, likte hun å bli fortalt historier på sengekanten. Som oftest leste vi en eller annen barnebok, men mest moro syntes hun det var å høre historier fra gamle dager da pappa trødde sine barnesko. Jeg må nok innrømme nå i ettertid at det ble servert en del røverhistorier og at sannhetsgehalten kunne variere. En kveld da jeg riktig var i det lyriske hjørnet stoppet min datter fortellingen fra urtiden med følgende spørsmål: "Levde det dinosaurer på Landåstorget når du var liten pappa?"

Nostalgien var bedre før

Anekdote 56

Jeg ser til venstre. I speilet er det en uendelig rekke av identiske lyslugger med røde kinn. Jeg snur meg andre veien og ser det samme. Jeg rister på hodet og ler med millioner av andre. Ziems kaleidoskopiske utstillingsvindu er byturens høydepunkt.

”Nå må du komme. Bussen går hvert øyeblikk.” Jeg tar det nedsnødde nettet fylt av vakkert innpakkede julegaver og haster mot mor. Vi stanser et øyeblikk foran juleutstillingen i Berstad-huset før vi fortsetter til stoppet under Smørsbroen. Jeg titter opp på de strømførende ledningene. De beveger seg nesten umerkelig. Trolleybussen er like om hjørnet.

Idet bussen kommer, plasserer jeg meg slik at jeg kommer foran den nærmeste av de to bakre dørene. Jeg smiter meg inn, legger fire tiøringer på platen foran konduktøren og er så heldig å få sitte på favorittplassen ved siden av ham. Den gråkledte mottar et hav av penger som forvandles til en brottsjø av papirlapper som kan rulles mellom fingrene.

Mor setter seg foran med fru Samland, og jeg titter på en eldre herre som sitter rett overfor meg. Han er kledt i svart med Astrakanlue og hender hvilende på stokken. De svarte støvlettene med glidelås foran er godt plantet i det grå slapset, og saltet har begynt å bane seg vei oppover. Jeg prøver å se en annen vei, men øynene trekkes uvilkårlig mot den gamle mannen. Allerede ved Posthuset er han dekket av salt opptil anklene.

Bussen glir oppover Kalfaret. Jeg pusser vinduet og prøver fortvilt å se ut. Ved Odontologen har saltet nådd tennene. Om et øyeblikk vil det grå håret bli hvitt. Jeg ser opp på det røde og runde gamlehjemmet i svingen før sykehuset, og tenker at der skal jeg sitte med seltersen min og se utover Bergen når jeg blir gammel.

”Hvorfor gråter du pappa?” Min sønn kommer stormende inn sammen med en gulkledd pensjonist. Jeg ser meg rundt. Hele bussen er grå innvendig. Vi går ut foran for å se resten av utstillingen på Teknisk Museum. Jeg bøyer meg ned og hvisker til min sønn – ”Husk livet blir lettere hvis du ikke ser deg tilbake”.

Triple play or pay?

Anekdote 224

Det hendte i de dager da fiberen skulle ut til de tusen hjem. Borettslaget vårt hadde inngått avtale med det lokale kraftselskapet om å gi bredbånd til alle. Et fargerikt felleskap ledet av en svensk-kenyaner, arbeidet dag og natt for å få oss på nett. Jeg kom i snakk med han som ledet arbeidet, og ytret at riktignok var fiber fint, men jeg trengte det ikke. Selgeren våknet i svensk-kenyaneren: "Du får jo tilgang til internett". Jeg svarte: "Det har jeg allerede via ADSL". Han fortsatte: "IP-telefoni" og jeg repliserte: "Det trengs ikke, jeg har mobil". "Du kan få HDTV" slang han inn som siste argument og min reaksjon var: "Vi ser knapt på TV". En lørdagskveld fjorten dager senere dukket svensk-kenyaneren opp for å sjekke at alt var i orden med fiberen. Jeg inviterte ham inn. TVen var avslått, min kone bladde i avisen og jeg holdt boken jeg leste i hånden. Han så på meg: "Hva fanen, ni ser inte på TV!"

Nødnummeret 112

Anekdote 96

Kunnskapssamfunnet. Her står jeg på Fanatorget og venter på at resepten skal bli ferdig. En overivrig mobiltelefonselger angriper meg med hele sitt arsenal av salgstriks. Han kan jo ikke vite at jeg for ti år siden i ungdommelig overmot uttalte følgende uavhengighetsærklæring: "Jeg skal bli den siste i Norge med mobiltelefon". Jeg prøver fortvilt å føyse ham av, men han sitter på meg som en klegg. Ja, ja, jeg får klaske ham med litt kunnskap. "De fleste steder hvor jeg ferdes og kunne tenke meg å bruke mobiltelefon er det ikke dekning med GSM på grunn av høye frekvenser og de topografiske forhold". "Det er ikke riktig! Det er radiobølger overalt, og skulle du ikke komme frem er det bare å ringe nødnummeret 112". Overveldet av all denne kompetansen er det bare å gi etter og jeg impulskjøper en Motorola. "Hei du, det er meg. Jeg står her i kassakøen på Fanatorget. Pillene er ferdig om noen minutter. Sett over middagen, få duk og vin på bordet. I kveld skal det bli full dekning for kropp & sjel".

General Belgrano

Anekdote 223

Røyken lå tett i Blindernkjelleren i maidagene 1982. Dette var tiår før røykeforbud og studentene satt å koste seg meg medbrakt mat, svart kaffe, røyk og aviser. Ved nabobordet satt en kar fordypet i en Dagblad-artikkel om gårsdagens senking av krysseren General Belgrano. Stadig mer opptatt av artikkelen brettet han avisen ut over hele bordet og enset ikke røyken som begynte å stige opp av den rykende ferske publikasjonen. På bordene hadde nemlig betjeningen satt ut stearinlys i et fortvilt forsøk på å lyse opp de dunkle lokalene. Plutselig slo flammene gjennom avisen og Belgrano gikk opp i et hav av røyk mens studenten sjokkert prøvde å redde stumpene.

Livets harde realiteter

Anekdote 222

Det var stor stas. Min datter skulle begynne å studere og i den forbindelse måtte hun flytte på egen hybel. For første gang utenfor hjemmets lune rede og klar til å klare seg selv. Vi hjalp henne med å flytte og sørget for at overgangen til egen tilværelse gikk så smidig som mulig. Dagen derpå, med nyvunnen frihet, ringte hun bestyrtet hjem: "Koster brokkolien virkelig 14 kroner kiloet?"

Rites de passage i arbeidslivets teater

Anekdote 221

I personalpolitikk er behovet for intern rekruttering poengtert. Det resulterer i at noen vil gå fra en rolle til en annen, mens de er utsatt for det samme publikum og medspillere. For å gjøre denne migrasjonen mulig trengs overgangsritualer, for både aktør og tilskuerer skal tilpasse seg den nye rolleforventningen. Da en labbetuss som hadde vandret på jobben min i tiår med colaen i hånden plutselig ble forfremmet, veddet hans tidligere kollegaer 100 kroner på at slipset var på innen mandag. Og dagen opprant med dress, slips og firmabil. Forvandlingen var et faktum og hundre kroner skiftet hender.

En gang for mye

Anekdote 220

Denne er fra barndommen. En kamerat og jeg hadde laget oss en flott slengdisse i beste Tarzan-stil i en gammel bjørk. Med godt fraspark kunne en komme skremmende høyt utenfor skrenten før returen til moder jord startet. En dag da vi moret oss som mest, ble vi oppsøkt av en lokal Ronny Bruvik. Etter forhandlinger ble han tilbudt to turer. Da den siste turen var unnagjort skrek han til oss: "Nå lurte jeg dere!", og satt utfor igjen. Midt i svevet røk tauet og hodet hans ble plantet i grunnfjellet. Dette var før hjelm ble påbudt så kvelden tilbrakte han på Legevakten. Fra den dagen ble det slutt på Tarzan-brølene i forstaden.

Et pinlig øyeblikk

Anekdote 219

Da min sønn var liten, hendte det at min mor passet ham. En morgen da jeg skulle levere poden, var min mor i et j#¤%& humør. Det hersens avisbudet hadde ikke dukket opp i dag heller. Mens hun sto der og skjelte kom en bil kjørende og en godt voksen mann steg ut og overrakte min mor avisen. Han fikk det glatte lag og ble i tillegg fortalt hvor udugelig sønnen hans var som avisbud. Jeg stod stille og så på. Da han forsvant, snudde min mor seg og sa: "Er du ikke enig?". Jeg svarte: "Han er sjefen min".

I harmoni

Anekdote 218

Jeg har vel det som menn flest. Jeg er styrt av min kone. Gjør ditt, gjør datt. En lørdag fikk jeg et usedvanlig hyggelig oppdrag. Min sønn hadde røket en streng på sin tolvstrengs gitar. Mens min kone foretok shopping på en annen kant av byen ble jeg sendt til musikkhandelen. Der foran disken fikk jeg gleden av å uttrykke: "Jeg skal ha den tynneste G-strengen du har!".

Angående anekdote 216

Anekdote 217

Den husken, den husken. Selv om anekdote 216 var morsom nok i seg selv, var det ikke slik det foregikk. Det var ikke sønnen som uttalte de famøse ord. De kom fra faren selv da han ble oppringt på jobben ti minutter etter stengetid i barnehagen av en renholder som lurte på om barnet ikke skulle hentes. Faktisk brukte faren et litt mer kraftfullt vokabular: "Å faen - er det den helgen".

Barn og fulle folk

Anekdote 216

Det påstås at det er av barn og fulle folk en får høre sannheten. En fredag poden skulle hentes i barnehagen dukket jeg opp samtidig med en annen far. Da sønnen så sin far komme gående, glapp det ut av den lille: "Å - er det den helgen".

Å falle for eget grep

Anekdote 215

Det var det glade åttitallet. På jobben var vi blitt velsignet med en japp som direktør. I hans første år i vår tjeneste sørget han for overskudd ved å selge lageret. Det var som å pisse i buksen for å holde varmen, og neste år måtte det drastiske sparetiltak til. Slike tiltak har jo som fellesnevner at de går ut over alle andre enn ledelsen. Blant de mange kreative ting som ble gjort for å spare penger var å ikke strø parkeringsplassen. Den ble etterhvert glattere enn en skøytebane. En dag sto en av mine kollegaer og så ut av vinduet mot parkeringsplassen. Han ropte: "Se ut". Jeg så ut. Der lå direktøren halveis under sin egen bil. De neste ukene tilbrakte direktøren på krykker med foten i gips.

Ekte saker

Anekdote 214

Å entre Basaren i Casablanca som blåøyd og lyslugget har sine sider. Som en antatt millionnoksånær, steg nok prisnivået dekader i mitt nærvær. Jeg ble fallbydd kopier av rikmannsartikler som Rolex klokker, Montblanc penner og Luis Vuitton vesker hvis eneste fellesnevner var at de kom fra samme provins i Kina. Heldigvis dukket hjelpen opp i form av en ungdom som kunne engelsk og som hadde "fettere" overalt i basaren. Jeg forklarte at jeg ønsket noe unikt marrokanskt og han foreslo en skinnjakke. Sant nok var ikke det det første jeg tenkte på der i varmen, men ideen var god. Vi trålte en rekke utsalgsteder, men fant ikke akkurat det jeg var på jakt etter - en kort nappaskinnsjakke. I det siste utsalgstedet ble det en heftig diskusjon og de prøvde å overtale meg til å kjøpe alt mulig annet men jeg stod på mitt. De viftet oppgitt med armene og ba oss vente fem minutter. Ikke lenge etter kom jakken jeg ønsket og den passet perfekt. Etter litt late som pruting ble vi enig om prisen. Butikken fikk sitt, min veiviser sin provisjon og jeg noe ekte fra Marokko. Hvordan jeg vet det? Vel inni var jakken merket med "Genuine swimwear".