Those who are about to die

Anekdote 160

Min sønn hadde fått dille på berg- og dalbane og vi befant oss i Dyrehavsbakken utenfor København. Ingen andre i familien ønsket å få ristet innvollene, men min sønn var for liten til å reise alene. Noen måtte følge ham. Da jeg var mann og far ble jeg det naturlige offer. Det var tidlig på dagen og for å trekke til seg kunder tilbød berg- og dalbanen to runder til prisen av en. Jeg satt meg motvillig opp i vognen. Foran meg satt en annen engstelig far. Mannen som drev banen sa at dersom noen ville av etter en runde så var det bare å rekke opp hånden og togsettet ville bli stoppet. Etter første bakke og sving kjente jeg at jeg bare måtte av så fort som mulig. Stor var min glede da stasjonen kom tilsyne igjen. Jeg og den andre faren viftet vilt med armene og til min fortvilelse ser jeg mannen på perrongen glise bredt og gjøre armbevegelser som skulle tilsi at her ville vi få full valuta for pengene. Faren foran meg snudde seg og skrek: "Ja, la oss dø sammen!".

Epilog: Det tok femten minutter på bakken med en øl og en akevitt for å gjenvinne ansiktsfargen.