Livet i skogene

Anekdote 90

Jeg hadde forlest meg på Walden, livet i skogene av Thoreau, og ønsket meg tilbake til det enkle livet i villmarken. Etter mye mas klarte jeg å overtale min blivende kone til å skulke praktikantjobben for en dag. Hun har fremdeles dårlig samvittighet for det ifølge henne selv. Frie i fint sommerværet syklet vi innover i Nordmarka på leting etter ny mening. Jo lengre vi kom jo tørstere ble vi. Ikke etter kunnskap men vann. I vår iver hadde vi jo helt glemt mat og drikke. ”La oss leve som de ville og drikke fra naturens kilder!” Min tilblivende nektet men jeg bøyde meg heroisk ned og drag begjærlig fra det lille tjernet. ”Se, jeg lever enda.” Etter enda mer overbevisende argumentasjon la hun seg ned sammen med meg og solidarisk tok vi for oss av det naturen kunne gi oss. Da vi reiste oss så vi utover det idylliske vannet. Overalt fløt det fisk med buken i været. Hun brak seg og løp mot sykkel og sivilisasjon. Idet hun skulle stige på sykkelen tråkket hun på en huggorm. Jeg prøvde fortvilt å ta henne igjen, men i grusen ned fra Ullevålseter skrenset jeg, for til skogs og knakk lillefingeren. Kvelden ble tilbrakt på Oslo Legevakt sammen med andre som var kommet på kant med sivilisasjonen. ”Det kommer til å gjøre vondt!” Legen dro kontant i fingeren og jeg skrek. ”Sånn, nå er du på plass igjen.”