mandag 24. september 2012

Ute og hjemme

Anekdote 260

Det var en av de dagene hvor solen skinte fra skyfri himmel i Bergen. Den dagen hadde jeg fått i oppgave å sitte i parken. Jobben utførte jeg med bravur og ved siden av meg satt en ung mann med sitt lille barn i en trille foran seg. Plutselig ringte telefonen hans, og på bakgrunn av utveksling av forkortelser skjønte jeg det var en jobbtelefon. Plutselig avbrøt mannen samtalen med følgende replikk: «Jeg kan ikke snakke mer, da jeg er hjemme med sykt barn».

mandag 18. juni 2012

Så sant som det er sagt

Anekdote 259

Jeg prøver å forsere en horde med skatere i det lederen utbryter: ”Det norske folk er en saueflokk. Foran går bjellesauen og de andre bare dilter etter”.

Flørt

Anekdote 258

Replikkveksling på restaurant: ”Er du singel?”. ”Nei”. ”Ikke jeg heller”.

tirsdag 17. april 2012

Kapitalist

Anekdote 94

De sa jeg studerte fysikk, men den viktigste opplæringen var i faget nøysomhet. Hver fredag stod jeg i kø hos Kreditkassen på Blindern med bankboken i hånden. De stakk den ned i matriseskriveren og hundre kroner skiftet plass fra bok til lommebok. Neste ukes rasjon med penger. Ved årskiftet påførte de renter. Kapitalen var ikke stor og det var heller ikke rentefoten, men jeg syntes at avkastningen var liten. Jeg regnet noen dager og kom til at de hadde gitt meg tyve kroner for lite. Indignert møtte jeg opp i banken. Her var det ingen lue i hånden. Jeg slengte boken på disken og ba dem regne om igjen. Den neste halvtimen brukte hele staben på kontrollregning med diverse bordkalkulatorer. Så reiste en seg og kom bort til meg ved disken - ”Er det nok med hundre kroner?”

søndag 4. mars 2012

En messe verd

Anekdote 83

Det er ikke hver dag jeg holder italienere i hendene og synger salmer a cappella. I dag er det søndag og etter en vandring i et morgenstille Lucca oppdager jeg plutselig barokk-kirken Santa Maria Nera. Firmahytte er vel og bra, men egen kirke er noe helt annet. Jeg er riktignok den eneste som synger på norsk og betaler avlaten med kroner, men her føler jeg meg allikevel på en merkelig måte hjemme. På vei ut følger jeg de andres eksempel. To lys tennes. Det første for firma og økt ordreinngang. Det siste for min stakkars kone som via tekstmelding formidler at hun er ved å drukne på Etnecup hvor min sønn spiller. Utenfor blir jeg stående på marmoren sammen med de andre. En eldre dame snakker til meg. Jeg snur meg, smiler og nikker til henne. Med et lett ”Ciao” strener jeg så over piazzaen mot baren for noen øl og grappa. Avisoverskriftene skriker imot meg. ”Due morte in Lombardia”. Her er det snart varmere enn i Dantes inferno. Kanskje på tide å vende hjemover til et kjøligere klima og samfunn?

søndag 26. februar 2012

Ønskediktet

Anekdote 29

Jeg sier godnatt. Idet jeg snur meg ser jeg et kjent og kjært ansikt på min tenåringsdatters velassorterte gulv. Mellom blader, CDer, sminke og klær titter Allan Ginsberg fornøyd frem. Jeg tar opp boken. Hyl og andre dikt. ”Jeg så min generasjons beste hjerner gå til grunne av galskap, sultende hysterisk nakne slepe seg gjennom negergatene i grålysninga på jakt etter ei hissig sprøyte”. Dritstilig. Hver generasjon vil før eller siden finne frem til disse beatpoetene. Har jeg ikke en bergensk variant? Jeg titter i bokhyllen. Willy Dahl? Erling Gjelsvik? Nei Baste Grøhn. ”På striten” En hyllest til Bergen og livet som ble levd der på begynnelsen av åttitallet. ”Jeg går her på striten & myser i neon-natten. En dame sitter seg ned & pisser i leopardskinnshatten ...” Var det virkelig så ille? Kanskje jeg burde foreta en moralsk rensing av disse hyllene. Jack Kerouac ”On the road”, Susanne Brøgger ”Crème Fraîche”, William Burroughs ”Naken lunsj”, Henry Miller ”Sexus”, Baste og de andre bør nok på loftet til ungene flytter hjemmenfra. Selv går jeg ned og hører Ginsberg på vinyl. Platespilleren vet de jo ikke hvordan virker!

lørdag 4. februar 2012

Første offer

Anekdote 257

Lett misantropisk rundt årtusenskiftet følte jeg at bunnen var nådd. Det kunne ikke bli verre. Dumheten hadde gått seirende ut, og det var lite jeg kunne gjøre med det. I det jeg gikk forbi bokhandelen så jeg siste nytt fra ironifronten ”The Dilbert Future: Thriving on Stupidity in the 21st Century”. Selvfølgelig, her var svaret. Jeg kunne jatte med, utnytte de lettlurte og le hele veien til banken. Jeg styrtet inn i butikken la hundrelappen på bordet og fikk to kroner igjen. Få sider senere skjønte jeg hvem som var lurt.

lørdag 28. januar 2012

Det er tvang i friheten også

Anekdote 25

”Jeg angret i luften” hoier min sønn idet hodet hans bryter vannflaten. Og nå er det min tur til å trege. Utsagnet ”hopper du fra tremeteren så tar jeg femmeteren” skulle gjerne vært uutalt. Jeg ser ned. Svimlende høyder. Avgrunn. Det store spranget. Fallet. Mer enn tyve år siden forrige gang, og da gjorde det vondt. ”Kom igjen, din pyse. Vi har kameraet klart.” Ydmykelse eller død. Et enkelt valg. Væren eller intet. Uten mot – intet liv. Jeg slenger kroppen utenfor og sjelen følger med. S=1/2gt2. Møte med det våte element blir hardt og brutalt. Ryggen hyler og vannet trenger inn i hodet gjennom nesen og sørger for evig renselse. Liggende på bassengkanten, observerer jeg spinalsaften renne ut gjennom neseborene mens min sønn bøyer seg ned og roper ”stilig, pappa”.

søndag 15. januar 2012

Synlige bevis

Anekdote 85

Jeg vakler over parkeringsplassen i solsteiken. Enda en produktiv arbeidsdag er over. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød. Jeg setter meg på sykkelen og styrer hjemover. I bunnen av Dolvikbakken legger jeg meg midt i veien for å styre over på sykkelstien. Plutselig braser en iøyenfallende lykkelig førtiåring med børstede aluminiumsbriller i en BMW Z3 forbi på venstresiden. Etter nestenulykken triller jeg sjokkskadet videre, titter rundøyd på Mercedesene i rundkjøringen og lurer på hva jeg har gjort galt. Ved Strømme bro dukker en fritidsbåt i millionklassen opp. Skipperen med solbrun overkropp og gullsmykker vinker. Til meg? Han er en bekjent fra ungdomskolen. Jeg stopper, løfter hånden tafatt fra sykkelstyret og vinker tilbake. Overveldet av all denne tilsynelatende vellykkethet setter jeg meg på støpekanten.

søndag 8. januar 2012

Vektløs

Anekdote 81

Jeg ligger på rygg i tropenatten og stjernene hvelver over meg. Ikke Claudia Schiffer, heller ikke Mel B, men Sommertrianglet, Corona Borealis og M31. Vakkert. Nå på sensommeren er det endelig blitt mørkt nok. Er jeg heldig blir meteorittsvermen Perseidene fin i natt. Jeg tar siste slurken av siste ølen. Vektløs lukker jeg det venstre øyet og observerer mitt faste holdepunkt i livet romstasjonen 0.33 L forlate meg lydløst og sakte. ”Åh, det var astronaut jeg skulle blitt.”