Anekdote 178
Da min datter var liten, hadde jeg en forkjærlighet for puslespill. I en travel hverdag med tidsklemme & sånt gav puslingen fred og ro i sjelen. Etterhvert steg ambisjonene - 500, 1.000, 2.000 og tilslutt 3.000 brikker. Det ble selvfølgelig etterhvert ingen fritidsyssel men enda en ny jobb med krav til prestasjon og fornuftig framdrift. Min datter så med undring på min aktivitet og spurte forsiktig etter et par tusen brikker av det intrikate slaget: "Når blir du ferdig?". Jeg tøyset tilbake: "Når jeg blir gammel". Noen uker senere kom jeg jublene ned i stuen. Siste brikke var på plass. Min datter så forskremt opp på meg: "Pappa, er du gammel nå!".
A warning to predators.
for én uke siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar