AFP

Anekdote 12

Alt er på hell. Arbeidsplassen min rotner på rot, lønnstatistikken har begynt å flate ut og det gjør vondt når jeg pisser. I et forsøk på å muntre meg selv opp har jeg gått til anskaffelse av en skritteller. Den tar meg med på nye steder, men samme hvor jeg går treffer jeg tidligere kollegaer. ”Lenge siden sist.” ”Jobber du virkelig på Kokstad enda?” En lørdag før jul gikk jeg til byen. Der traff jeg en tidligere kollega som hadde jobbet på utviklingsavdelingen. Han var i et strålende humør, og spurte hvordan det gikk på jobben. Jeg fortalte som ikke helt sant var at nå gikk alt så meget bedre. ”Du har vel fått et kraftig tillegg i år da?” ”Vel skal jeg være helt ærlig så ble det kun promiller på meg.” ”Flott, da har du noe å se frem til. Vi AFPere fikk tre prosent!”

Herskapelig

Anekdote 40

Jeg hadde fått en kveld tilovers. Gjestelisten til Figaros bryllup var riktignok fulltegnet, men jeg tok allikevel turen til Teaterpassasjen. ”Er det mulig å få en billett til kveldens forestilling?” Hun ser på meg engang og så en gang til før hun leverer meg den siste billetten som er å oppdrive. Og hvilken plass! Balkong 1 28. Lengre nede på det som nå er min invitasjon ser jeg navnet Kjell Magne Bondevik og et telefon-nummer. ”Skal jeg ringe å gi ham inn? Nei la meg heller være stasminister for en dag. I som Kjell Magne”. Jeg løper tilbake til hotellrommet og tar på meg klær en minister verdig. Det går et sus igjennom salen ved min inntreden. Jeg ser meg til venstre. To tomme seter. Der skulle nok de med propp i øret sitte. Til høyre – Toppen Bech. Ved første øyekast kan det virke som hun er noe skuffet over regjeringskiftet, men når det går opp for henne at det nå er en operaelsker som styrer smelter hun fullstendig. I det ouvertyren til vårt eventyr starter bøyer jeg mot henne og hvisker nærmest uhørt ”Toppen, du er hjertelig velkommen til Bråtet når det skulle være for å måle opp himmelsengen”.

På hver sin planet

Anekdote 248

Hvor er jeg? Rema1000. Hvorfor? Jeg hjelper min gamle mor å handle. Innkjøp av mat kan vel neppe kalles min yndlingsaktivitet, men sammen med mor har den allikevel sine lyse sider. Hun sender meg som en biljardkule rundt i lokalet på jakt etter merkevarer fra en svunnen tid. Lager Dr. Greve såpe fremdeles og finnes det noen andre enn mor som bruker Melange? Og i så tilfelle i hvilke hyller finnes disse urproduktene? Jeg tar meg i å se etter andre andre overlevende – Kavlis kaviar, Sunda, Toro buljongterninger, Hansa bayer m.m. Da avbrytes min hvileløse vandring av en ny kommando. Finn Sunlightsåpe! Ja, den som kom i stykker og kunne ristes inne i en såpeholder for å lage skum til oppvasken. Jeg ser først under Hygiene så under Vaskemidler, men Sunlighten har nok havnet på merkevarenes jaktmarker. Mor protester heftig og adresserer en ansatt: ”Har dere Sunlightsåpe?” ”Nei, det har vi bare rundt høytidsdager.” Min mor blir noe forundret over denne tilbakemeldingen og spør på nytt: ”Har dere virkelig ikke Sunlightsåpe?”. Ungdommen svarer: ”Nei, vi har ikke søndagsåpent”.

Kollektive minner

Anekdote 69

”Dørene lukkes”. Jeg kvepper til. En blanding av angst og gamle minner dukker opp. Og jeg får god tid til å tenke. Oslo Sporveier har satt farten på banen ned til 30 km/t fordi skinnegangen er fullstendig utslitt. Setet foran meg er oppskjært og initiativrik ungdom har dekorert vognen innvendig og utvendig. Ja, de har til og med tatt seg tid til å pynte opp stasjonene og alle skrivbare flater mellom de.

Tilbake til minnene. Som ung, ensom og søkende student i Oslo på slutten av syttitallet prøvde jeg ut det meste. Jeg var faktisk så desperat at jeg reiste helt til Skullerud for å delta i en kristen hus-samling. Da den hyggelige kvelden var over, flokket de andre seg rundt han som hadde bil. Det ble ikke plass til meg så jeg måtte ta banen alene tilbake til byen. Nestekjærlighet i praksis. Det jeg ikke var klar over at jeg dermed ble uvitende og ufrivillig deltaker i Oslo Sporveiers storstilte eksperiment – ”Er det lønnsomt å kjøre T-banen gjennom Norges mest belastede strøk uten konduktør og uten noen form for sosial kontroll?”.

Vognene lå badet i neon på endestasjonen. Dørene sto på vid vegg i minus tyve kuldegrader. Jeg var alene. Senere fikk jeg vite at ingen med vettet i behold tok banen på denne tiden av døgnet. Jeg krøllet meg sammen i et hjørne og observerte det sosialdemokratiske helvete passere forbi i revy. På setet foran meg hadde en med sprittusj deklamert ”Drep alle overvektige pensjonister”. Stasjonene langs banen fungerte som trekkpapir for eksistenser hvor betegnelsen utagerende oppførsel var en kraftig underdrivelse. De raste rundt i vognene, sparket, skrek og hoiet. Selvfølgelig skjønte jeg at disse menneskene kun var uskyldige og fortvilte ofre for et umenneskelig senkapitalistisk samfunnssystem, men jeg var redd likevel. Som en Hades forsvant jeg under jorden ved Helsfyr, og da startet mitt personlige helvete. På Tøyen dukket åtte-ti kjekke ungdommer opp kledd i datidens mote – hanekam, kjettinger og vernesko. Jeg gjorde meg så liten jeg kunne. ”Hva i helvete gjør du i vår vogn?”. Det må innrømmes at spørsmålet også hadde streifet meg. En voldsom smerte i kneet forårsaket av et velrettet spark fikk meg til å synke sammen i snøsørpen på gulvet. Det neste jeg husker er at jeg løp som en gal gjennom brutalarkitekturen på Egertorget stasjon hvor menneskevrak lå henslengt i rulletrappene. Vel oppe tenkte jeg - aldri mer! Fra filantrop til misantrop på førti minutter. Den våren kjøpte jeg meg sykkel og har siden vært lykkelig individualistisk.

Ikonklasme

Anekdote 247

Av og til kan det være like godt å ikke lese klassikere. I et halvhjertet forsøk på å bli freudianer startet jeg med å lese hans forelesninger over psykoanalysen. Det ga mersmak og jeg fortsatte med hans hovedverk Drømmetydning, men den ga meg etterhvert hodeverk. Teoriene ble for esoteriske, og Freuds ufeilbarlighet for bastant. Det hele toppet seg med fortellingen om en dame som hadde hatt drømmer og mareritt som ikke passet inn med Freuds teser. Istedenfor å stille spørsmål ved egen teori forklarer Freud drømmen med at damen med hensikt hadde drømt i strid med hans teorier for ødelegge dem. QED. Jeg la fra meg boken. Freud hadde blitt sin egen billedstormer.

Virkeligheten sett med nye briller

Anekdote 246

Aldring er en kontinuerlig prosess. For seks år siden måtte jeg skifte ut mine pseudo-intellektuelle runde briller, som jeg hadde hatt gleden av i tyve år, med noen progressive som var tilpasset forfall og stivnede linser. Men nå har også disse brillene sviktet meg. I den senere tiden har jeg hatt nesen mer og mer i sky for å utnytte brytningen nederst i glasset for å kunne lese dagens uopplyste tekst som tydeligvis blir mindre og mindre.

Lesing er en av mine største gleder. I ren desperasjon og med henvisning fra arbeidsgiver, oppsøkte jeg nærmeste brilleland. En kyndig dame målte både mitt minus- og plussøye og kvitret med autoritet at lesefryden skulle bli gjenopprettet med ny optikk. Riktignok måtte en forvente noe tilvenningstid, men synet ville bli like skarpt som meningene i bøkene jeg leste.

Noen uker og en tekstmelding senere, entret jeg brillelandet med et barns forventning. Brillene ble plassert der de hører hjemme og jeg fikk noe tekst å prøve meg på. Alt var grøt. Det var kun mulig å lese med et øye av gangen. Samsynet var blitt historie. ”Det blir nok bedre når du får vendt deg til dem” sa damen bak disken. Som en mistrøstig gammel mann, prøvde jeg å finne døren mens jeg tenkte på zoologen Per Hafslunds forsøk med omvendt-briller. Han klarte jo å vende seg til å se opp ned i løpet av noen få dager.

Vel, etter å ha prøvd mine nye briller i en måneds tid, må jeg si at jeg er blitt en blind beundrer av Hafslunds omstillingstalent. De kalte de nye brillene mine for PC-briller, men foran den fungerte de ihvertfall ikke. Fokuspunktet for venstre øye var cirka 20 cm unna fokuspunktet for høyre øye. Skulle dette ha noen mening hadde jeg trengt to skjermer – en for hvert øye.

Hva så med bøker? Jo, de skulle kunne leses i nedre synsfelt. Og jeg har prøvd! I går ”leste” jeg 80 sider Konrad Lorenz – Den såkalte ondskap, og følte meg hensatt til ren tortur. ”Du får gå tilbake til brillemakerne og klage” var min kones reaksjon på mine noe ampre, frustrerte og aggressive hjertesukk.

Ydmykt entrer jeg igjen brillelandet og ytrer: ”Jeg må innrømme at jeg ikke har klart å tilpasse meg de nye brillene. Jeg tror det må være noe galt.” Damen ser undrende på meg, men tar allikevel med seg brilleseddel og briller til måleapparatet. Hun måler en gang og så måler hun engang til. Så begynner hun å le: ”Du har fått +2.75 på venstre øye hvor du skulle hatt null. Dette skal vi få reparert så fort så mulig og du skal selvfølgelig ikke betale noe for det.” Jeg ser ned på hentelappen: ”Til bet: 0,- Kr.”. Dette må være den billigste foryngelseskur noensinne!

Det går alltid et tog

Anekdote 245

Det var en rekke grunner til å mistrives i Drammen. Før i tiden sto vi gjerne ute en time eller mer i bitende kulde og ventet på Vestfoldbanen som skulle tas oss til mors slekt. Nå har de fått oppvarmet venterom og det kan trengs, for siste gang mor avla Drammen et besøk var det Vestfoldbanen som sto. Den hyggelige NSB ansatte prøve på alle mulige måter å skaffe alternativ transport. Han måtte til slutt gi opp, men trøstet min mor med at billetten hadde flere måneders gyldighet.

På andre siden av jernteppet

Anekdote 95

Vi er på vei til Zagreb fra Ljubljana. Jeg har vært utvekslingstudent i seks flotte uker. Overfor meg sitter en mann som fryktelig gjerne vil snakke med meg. Han kan tysk, men det kan ikke jeg selv om han sier at jeg er flink. Han er Gästarbeiter i Tyskland og skal reise sørover til familien sin. Han tar fram et stort bilde i glass og ramme av Tito som han går med under skjorten. Med innlevelse legger han ut om Tito og kommunismens velsignelse mens min polske medstudent nikker samtykkende. Riktignok lagde Solidaritet bråk, men kommunismen var på rett vei.

Noen timer senere på flyplassen går min polske venninne og jeg hver vår vei. Tid for handling. Jeg tenker i mitt stille sinn at det kan jeg jo like gjerne gjøre på Tax-Free i København. Da vi møtes igjen for å ta farvel har hun hendene fulle av doruller og tannkrem. Hun får en klem og med kun Time som ballast blir jeg sluset inn i flyet som skal ta meg tilbake til der de arbeidene klasser blir undertrykt med velstand.