Ikke plass i herberget

Anekdote 41

Det var alles kamp mot alle. Det var julaften og siste mulighet for å gi min kone noe til den store høytiden. Det var tredje runde i parkeringshuset. Plutselig kjørte en bil ut. Riktignok stod det en annen bil og blinket seg inn, men idag var jeg den raskeste. Ut av den andre bilen kom en annens kone samt deres avkom. Hun overhøvlet meg med skjellsord. Jeg bøyde meg ned og holdt hendene mine over ørene til det lille barnet. Da tiraden var over så jeg opp på den bøse mor. ”God jul!”

Et signal

Anekdote 256

Etter syv og tyve år i telebransjen fant jeg tiden moden for å prøve noe nytt i det offentliges tjeneste. Årene i industrien hadde vært spennende og jeg trodde jeg hadde vært med å skape noe med mine målinger, forskning og læreboken jeg hadde skrevet sammen med en tidligere kollega. I høst hadde jeg gleden av å ta en tur opp på min gamle arbeidsplass og hilse på tidligere kollegaer. På vei hjem kom jeg i skade for å se opp i en container fylt med papirboss. Der sammen med reklamekataloger, papp og makulert papir lå restopplaget av læreboken vår. Trøsten får være at ingen er uunnværlig.

Oversettelse

Anekdote 43

Min datter kunne lese fra hun var fire. Vi ville jo ikke at vår sønn skulle være noe dårligere. Hver anledning ble brukt til å lære poden ordkunsten. Og det gikk fremover i et rasende tempo. Etter en vederkvegende helg på hytten bestemte vi oss for en tidlig avreise søndagen. I baksetet foregikk det sedvanlige rabalderet. Datter erter sønn med at det nok ble den forhatte fergen Melderskin som skulle bringe oss over fjorden. Da vi ankom kaien sto jubelen i taket. Det var ikke Melderskin. ”Men hvilken ferje er det?” Min sønn tok ferdighetene i bruk. ”S-T-O-R-D – trefergen.”

Unntakstilstand

Anekdote 5

”Alle brød er nå til halv pris” ljomer det ut over supermarkedets høyttalere. Jeg har som vanlig inntatt orkesterplass ved tomatene. Foran mine øyne utspenner det seg kostelige scener. Folk kaster seg i desperasjon over de siste restene fra bakeren. Mennesker som før ikke har spist annet enn loff sikrer seg de ti siste gråbrødene i kamp med sine artsfrender før det er tomt. Sivilisasjon er kun et tynt ferniss som kan skrelles bort for en femmer. En fortumlet minstepensjonist står igjen på slagmarken med et kneippbrød under armen. Bak ham sniker en ungdom seg innpå og river kneippen til seg. Jeg orker ikke mer og ser ned. I min egen handlekurv ligger det fire franske landbrød hentet i god tid før ragnarokk.

Sjefen for det hele

Anekdote 11

På Gardermoen opplyser de alltid om gatenummeret til Bergensflyet. Det er fullstendig unødvendig. Det er bare å se etter utgangen hvor horder presser seg fram for å komme hjem igjen til byen uten køkultur. For å provosere oppfører jeg meg sivilisert. Slipper folk forbi meg, smiler og småpludrer om at her er det plass til alle - også de med gullkort. Foran meg fumler en eldre mann med billettautomaten og mister kvitteringen på gulvet hvor den blander seg med andre. Som en vennlig gest bøyer jeg meg ned for å ta opp lappen og gir den til ham. Han fører papiret frem og tilbake i et fortvilt forsøk på å fokusere på teksten. ”Er du sikker på at den er min?” ”Så vidt jeg vet er hele flyplassen din, Kjell Opseth.”

Å hoppe i det

Anekdote 76

Naboen står og hopper i bosspannet. Han har blitt bestefar og bleiene må komprimeres for å få lokket igjen. Det vekker minner i meg fra min egen tid som småbarnsfar. Hver søndag ettermiddag risikerte jeg livet på toppen av et vaglende bosspann. Jeg så dengang fram til at barna skulle ta skrittet ut av det som noe misvisende ble kalt engangsbleien. Nå tyve år etter står jeg fremdeles å hopper selv om spannet er blitt dobbelt så stor. Det skyldes vel velstandsøkningen. Trøsten får være at komprimatoren har blitt tyve kilo tyngre og dermed gjør jobben mye mer effektivt.

Dementi

Anekdote 62

Det er ikke bare Valla som er i hardt vær. Som sikkert også du har lagt merke til, har det de siste dagene dukket opp små notiser med overskrifter som ”Per amok på Fitjar. Hus, biler og båter fikk unngjelde da uværet Per slo til på Fitjar i natt”, ”Per tok knekken på Lotusen. Orkanen Per knuste fruktbarhetsymbolet”, ”Per herjet med Vestfold” og ”Per skapte kaos”.

Til alt dette er det bare å si at jeg er uskyldig. Jeg har alibi. Riktignok har jeg hytte på Fitjar, familie i Vestfold og vært i Gulen på båttur, men jeg kan jo ikke ha vært overalt samtidig. Det eneste jeg foretok meg den natten var å lukke soveromsvinduet på min kones kommando da hun beklaget lyden av Pers herjinger.

Hvorfor har man begynt å personifisere værfenomener? Hva blir det neste? Tåken Gro, sluddbygen Anne eller tordenværet Tor. Skulle jeg først bli kalt opp etter noe vær så hadde det vært mer passende med en laber solgangsbrisen Per. Meteorologi er jo som kjent en eksakt vitenskap med differsialligninger og randbetingelser hvor mange nordmenn, blant annet Bergenskolen, har gjort en heroisk innsats . Det hadde vel i så måte vært mer betimelig å kalle opp disse lavtrykkene etter dem som spår de. Neste vindpust bør kalles Siri da hun er en herlig rollemodell for alle oss med forkjærlighet for realfag.

Jeg tror nok at det er klimafundamentalistene som har funnet på dette med navnene. Alle værfenomer, nydelig sommer+regtung høst=armageddon, er jo i følge dem menneskeskapte og da er det jo like godt å navngi den skyldige med en gang. Men meg er det ikke! Nei, skal en først utpeke noen ansvarlige må det også nye værtyper til. Hva med CO2 skyen Jens, svevestøvet Josef, springfloen Luna og den globale oppvarmingen Adam Smith. Gled deg til neste værmelding!

What did you learn in school today?

Anekdote 46

Solen skinner og jeg har etablert utekontor på lekeplassen. Skal skrive en artikkel om kompetanse. Plutselig dukker Peddien opp med refleksvest og ransel. Første skoledag. ”Lærte du noe i dag?” ”Ja, hva grenser er.” ”Og det er?” ”Røde merker i skogen.”

Se din by fra tårnets topp

Anekdote 21

Det ble en sånn ingeniørfar til sønn greie. Et kapittel hver kveld. Først leste vi Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til jordens indre før vi fortsatte med Den hemmelighetsfulle øya hvor bokens helt – Ingeniøren – industrialiserte den øde holmen i løpet av en fjorten dagers tid. Tilslutt drepte en nynorsk utgave av Tsarens kurer fra Fonna forlag vår kollektive leselyst. Noe senere i kongens by gikk vi på kino og så Jorden rundt på åtti dager på Jacki Chans premisser. Litterært opprømt som jeg ble, foreslo jeg en tur til Vår Frelsers kirke hvor Axel i Reisen til jordens indre fikk kurert sin altofobi. Fruen parkerte vi i Christiania før far og sønn entret manndomsprøven. ”Første mann opp.” Vinden rev i kroppen i det vi entret den utvendige spiraltrappen på toppen. I følge Kim Larsen kunne vi se helt til Klampenborg, men jeg hadde nok med å se ned. Da jeg halveis oppe kom i skade for å snu meg så jeg trappen forsvinne i det blå. Paralysert satt jeg meg ned mens jeg fortvilt prøvde å rope min sønn tilbake, men han fortsatte ufortrødent til topps. Irrasjonell frykt fikk meg til å svikte mitt avkom. Vel nede igjen, løp han rett i armene til mor. ”Vet du hva, pappa fikk heldigvis høydeskrekk og derfor vant jeg.”

I vær og vind

Anekdote 93

”Se på han nå” sa hun og lo. Jeg gikk bort til vinduet og så ned på gangveiene som snirklet seg mellom høyblokkene. Samboeren hennes hadde poser i hendene og bøyde overkroppen mot vinden. Han hadde århundrets hentesveis og turbulensen mellom blokkene fikk hodet hans til å rotere som en sjøsyk værhane. Han prøvde med disse bevegelser å beholde et snev av verdighet og verne om sin forfengelighet. Nå bygges det heldigvis ikke lenger høyblokker og barbermaskinen har tatt liv av hentesveisen.

Ytringsfrihet

Anekdote 88

”Morsomt innlegg!! Men av hensyn til at mange av våre lesere ikke behersker engelsk i det hele tatt, eller har dårlige engelskkunnskaper, kan vi ikke trykke det slik du har sendt det.” Og jeg som bare hadde tenkt å tulle litt i avisen med oljeindustriens fjollete bruk av helsides engelskspråklige stillingsannonser for å tiltrekke oss ”who are the excellence they are searching for.” Skulle jeg oversette det til norsk? Umulig, det er jo bare svada. Uken etter eksploderte saken i media og Finn Erik Vinje fikk satt ord på det vi alle hadde følt lenge. Her er mitt bidrag i sakens anledning. In extenso:

Opportunity NOX

Per
Engineer with New Speak abilities
Braatet

Let me start by quoting Homer: ”Boooring”. It is another day at Gullible Inc. I am sitting here all by myself in my cubicle-corner of the world glancing at a 1024 by 768 pixels presentation of what used to be enjoyable work. I certainly still manage. I deliver milestones of achievements in the supply chain of empowerment in the knowledge based industry based on the age old principle - garbage in, garbage out. But the thrill is gone. I look and feel like the Finn.no-man. My life fizzles out. I need new challenges before AFP-youth parks me and my talent in a coffee-bar in suburbia.

I look out. Holy smoke! I must say I have a room with a view. Through the smoke rings of self-consciousness I see the sharply dressed smokers cutting deals with the mobile in one hand and building social networks crossing all managerial boundaries on the other hand. This is the new ruling class. No, I will not let my life go up in smoke in order to get a pole position. I need some fresh air and a new language. Let me be recycled and take a right turn and give the newspapers’ job market-section a second chance.

What about another career in a new town? I don’t want to go to Stavanger but the oil-business looks promising. Give me the option to pollute with an attitude. In the LNG-market I can merge my skills with my ideals and go for more. Should not that be fulfilling I could offer my gifted self to a competing company with a philosophy - “ The deeper it is, the more it attracts us”. Their senior geologist from global exploration utters with insight and hindsight – “Who says the time of great discoveries is over? We have barely scratched the surface”. Contradicting statements? Not at all, they are just telling me that they are going down and if I want to follow I just have to apply for position P0667 and read the instructions at www.CO2.com/career. What a dream team. Me and the pseudo-governmental CO2-Firm. The largest fusion since the Hydro-bomb, but now only with minor leaks and emissions.

Just think of it, me job-rotating from competitive industry with low margins and my LinkedIn with 1 connection to the sea of milk and honey were some barrels a day keep the downsizing away. Dear CO2 , just sack the recruiting officer and stop advertising. I offer peak performance, fire and skill to your learning organization. And please embrace my credo, motto and ethos-statement “Blow-outs that’s me!”

Forventning

Anekdote 34

Hva gjør en sprellemann? Vel, han spreller. Da jeg var liten ønsket jeg meg så gjerne et par sko fra Sun-Chris slik at jeg kunne få klippe ut og montere sprellemannen som de hadde plassert så strategisk på esken. Dessverre var disse skoene litt dyrere enn andre, og med en økonomisk mor og trange tider, lot ikke ønsket seg realisere. Da jeg selv fikk barn, benyttet jeg derfor anledningen til å kjøpe et nedstøvet par i butikken. Jeg skyndte meg entusiastisk hjem og klippet og monterte mens min datter gjespende så på. Da jeg var ferdig, dro jeg for syns skyld en gang i snoren. Var det ALT? Som du sikkert forstår, er dette en lignelse. Hensikten med den er å fortelle at gleden ved forventning er større enn den ved å få.

FOM - Fana Os Milde

Anekdote 97

Jeg står med nesen mot ruten og gapet fullt av Salmiakki. Meg og en kamerat har valgt å tilbringe noen timer på flyplassrestauranten sammen med de som går her hver søndag formiddag for å slukke den verste tørsten før andre vannhull åpner. ”Se, der kommer det.” De fire kondenstripene danner et vakkert mønster nordvest for Lyderhorn. Den første 747 ankommer Bergen direkte fra New York. Jo nærmere det kommer jo større blir det og tilslutt tar det bakken med et brøl.

Ut av flykroppens åpninger tyter den norskamerikanere i rutede dresser. De er ute for å samle røtter. ”Per, la oss ta flybussen hjem.” ”Men den stopper jo ikke før i byen.” ”Drit i det, Glufsegutten betaler reisen tilbake.” Vi kaster oss inn i flybussen som av en eller annen grunn er hvitmalt i motsetning til de andre FOMlingene. Vi setter oss i baksetet. Kameraten min tar frem sprittusjen sin og tegner Glufsegutten sin på baksiden av setet foran. Bussen fylles med fremmed språk av typen vi hadde hørt på Kruttrøyk.

Sjåføren stiger på. Strekker seg opp og sveiver oss fra New York til Bergen. Så snur han seg og proklamerer for de innvandrende utvandrerne på flotteste fanamål. ”Velkommen til Norge. Her snakker vi norsk og bruker norske penger.”

Medlemsmasse

Anekdote 72

Jeg hadde vel sittet og loddet i en fjorten dagers tid da noen av mine kollegaer nærmet seg meg forsiktig. ”Du bør organisere deg!” ”Hvor?” ”Sivilingeniørenes forening.” ”Men jeg er jo ingen sivilingeniør. Så vidt jeg vet finnes det ikke noe fagforbund for Cand. Scient.er med hovedfag i teoretisk fysikk.” ”Nei, det ville vel heller bli betegnet som en sekt med tre medlemmer.” Jeg tenkte meg om. Skulle jeg krype til korset å titulere meg sivilingeniør? Med tanke på arbeidsoppgavene jeg hadde fått var vel Jern og Metall en mer passende organisasjon. Et oppslag om at deres medlemmer hos oss fikk billig innboforsikring fikk meg til å bestemme meg. Neste generasjon arbeidere blir jo oss for høyt utdannede allikevel så hvorfor ikke starte revitaliseringen av LO nå. Da vil jo statsministeren få snakke med sine egne. Jeg ringte rekrutteringskontoret og ble blankt avvist. Selv ikke den billige forsikringen fikk jeg. LO lot dermed en historiske sjanse gå fra seg og har siden forfalt til ingenting. ”Ja, ja så får jeg heller da ringe fagforeningen for de som ikke trenger fagforening.” Et økonomisk tap for meg, et tapt medlem for LO, men opplagsøkning for Teknisk Ukeblad.

Fattigdommen kan ingen skjule

Anekdote 255

Forskningsdagene hadde gitt meg gleden av å undervise en sjetteklasse i naturfag. For at de skulle konsentrere seg om det som ble sagt, valgte jeg en nøytral bekledning. Hvert besøk ble avsluttet med en kanonade av spørsmål hvor jeg etter fattig evne prøvde å svare de vitebegjærlige på spørsmål om livet, universet og alt det andre. Og det gikk rimelig bra helt til siste spørsmål fra han på bakerste benk: ”Har du bare et par sko?”

Min italienske reise

Anekdote 79

Jeg våknet tidlig neste dag av solens stråler samt lyden av hissige scootere på vei mot dagens gjerning. Da frokost var inkludert ble den inntatt i hotellets rustikke spiserom. Herlig skinke, salami og ost med en kopp cappuccino til. Av den blide servitøren ble jeg fortalt at cappuccino var en morgendrikk og at vi nordeuropeere som drakk den hele døgnet ikke helt hadde fattet poenget. Cappuccino er søt og om morgenen skal startes med noe søtt. Det verdensberømte toscanske brødet minnet meg mest om de langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og fælt. Grunnen til denne noe odde fremstilling av brød skyldes det faktum at brød med fuktighet mugger fort i varmen. Søndagsfrokosten delte jeg med et middelaldrene amerikanske ektepar. Fruen fortalte servitøren en trist historie om en gutt i slekten som hadde død fordi han hadde spist en giftig sopp. I det kelneren gikk kom det lakonisk fra mannen – ”It was drugs My Dear.”

Noen molekyler er alt som skal til

Anekdote 35

Det var vel først i 98 at jeg ble oppmerksom på alternativbevegelsen. Bedriften lå på sotteseng med 300 millioner i minus og kun Turid, Jostein og meg – fagbevegelsens The Untouchables – igjen fra det gamle styret. For å lette på stemningen startet den nye hyggelige og dyktige styreformannen med en liten anekdote. Han kunne ikke lenger kose seg med kaffe. Han hadde vært hos homøopaten for å bli kurert for en plagsom forkjølelse. ”Herregud.. ” tenkte jeg som er gift med en farmasøyt som er skolemedisiner på sin hals. ”..hvordan skal virksomheten kureres når styreformannen sverger til slike metoder?” Noen måneder senere var skuten healet og på rett kurs. Placebo eller ikke, paradigmeskiftet i norsk næringsliv var et faktum.

Historiske linjer

Anekdote 36

Jeg vandrer stille langs parkeringsplassen sammen med en nyansatt. Han gleder seg til den femtende og sin første lønnsutbetaling. Han skal kjøpe stereoanlegg for alle pengene. Electrocompagniet, Apogee og annet high-end utstyr. Når gledet jeg meg sist – til en lønnsutbetaling? Jeg erindrer vagt et ønske fra studietiden om å dekke bunnen på en handlevogn når jeg kom til pengene. Nå opplever jeg titt og ofte vogn med haug på. Men det er på vei inn. Haugevis av plastposer fylt med klissete og stinkende ølflasker. Denne ressursvennlige opsjonsavtalen med bryggeriene er riktignok inntektsbringende, men hensikten med returordningen er nok først og fremst å fylle meg og andre med skyldfølelse. For hver boks og flaske som blir slukt tenker jeg ”Herregud, har jeg drukket alt dette”. Guiness 1759, Frydenlund 1859 og meg selv 1959. Historiske linjer. Selvforakten forsvinner som dugg for solen når jeg trykker på den grønne knappen, ser beløpet og min sønn roper ”Her står ølet pappa!”

Initialer

Anekdote 17

På jobben brukte vi initialer. Det gikk så langt at enkelte ikke var kjent under annet. Hva JPIen egentlig het er det ikke mange som vet. Da epost ble vanlig fikk vi adresser som startet med våre navnlige forkortelser. Min sjef, HRV blant venner, fikk en dag en epost utenfra av det saftige slaget. Den startet med Hei Pus og fortsatte med eksplisitte forslag til kveldens aktiviteter. Her var det nok en som hadde gått seg vill i alfabetet. HRV returnerte ”Takk for tilbudet, men dine ytelser er nok ikke tilpasset mine behov. Prøv heller din kone.”

De nære ting

Anekdote 26

”Jeg ser atomer.” Poden ligger i armkroken. Sydens varme sol har gjort oss døsne på det svarte svaberget. ”Hvor?” ”Overalt, men mest i luften.” Jeg myser opp på den azurblå himmelen. Foran øynene mine foregår en gjennomskinnelig Dance Macabre med brownske bevegelser på netthinnen. ”Nei, det er nok de døde cellene på hornhinnen du ser.” ”Hva er hornhinnen?” ”Det er det beskyttelseslaget som ligger over pupillen som samler lyset inn i øyet.” ”Alt du kan pappa!” ”Takk.”

Et filosofisk spørsmål

Anekdote 254

Sprekken nederst på baderomsdøren er nok ment for ventilasjon, men kan også brukes til observasjon. Følgende replikkutveksling fant sted mellom en voksen og dets avkom et sted på Østlandet. ”Har du sett pappa?”. ”Nei, men føttene hans er på badet.”

En Spitfire pilot

Anekdote 19

Jeg sitter og roer nervene med importert engelsk øl. Trude og jeg har brukt høysommerdagen til bredbåndsbefaring i Rørostraktene for det lokale e-verket. Som en vennlig gest har direktøren invitert oss med opp i sitt lille privatfly. Det er et tilbud det er umulig å si nei til. Han fyller på bensin med jerrykanne og sjekker filteret for fremmedlegemer som kan bråstoppe vår himmelflukt. Det rumler og rister ved avgang. Vel oppe følger vi dalførene vi tidligere på dagen har saumfart på bakkenivå. Dette gir perspektiv på ting. Plutselig spør han om jeg vil overta. Uvisst av hvilken grunn har angsten forsvunnet som dugg for solen. Jeg styrer mot nærmeste radiolinjetårn. Jeg legger inn en krapp sving som får meg til å gulpe. ”Hjelp jeg promilleflyr!”

Næringsvirksomhet

Anekdote 4

Du kunne stille klokken etter ham. Litt over halv fem dukket den lokale fylliken opp med skaibagen sin på Samvirkelaget. Mellom ølflaskene hadde han på kjenners vis stukket aviser slik at lyden ikke skulle bli altfor avslørende. Ritualet var det samme hver dag. Pante de gamle flaskene og fylle på med nye. Dessverre hadde han en lei tendens til å ta med seg litt ekstra under frakken. Sjefen ba meg derfor passe nøye på sålenge han oppholdt seg i lokalet. Lent mot melkedisken gumlende på gjærbakst jeg hadde knabbet fra lageret, observerte jeg hans siste kunst. I tillegg til å pante tomme ølflasker fylte han på med fulle brusflasker tatt fra butikken for å få nok til nyinvesteringer. Jeg kremtet. Han så på meg og spesielt på bollen jeg hadde i hånden. ”Hver næring sin tyv” sa han og smilte.

Villedene logo?

Anekdote 71

Jeg har fått brev fra kemneren, og er sikkert ikke alene om det. I det er mitt økonomiske liv oppsummert. Fra ulike informerte kilder har ligningsmyndighetene funnet ut at min inntekt for fjoråret var x og at jeg dermed skal betale y i skatt. Ved å dele y på x og multiplisere med hundre har jeg kommet fram til at skatteprosenten er 37. Med tanke på alle de goder vi får fra samfunnet er ikke det et urimelig skattetrykk. Heller enn å dvele ved alle enkeltposter, faller mitt blikk på skatteetatens logo oppe i venstre hjørne på brevarket. En bløtkake hvor et lite anorektisk stykke er tatt ut. Hva skal det symbolisere?

Er det lille kakestykket skatten jeg betaler eller det jeg sitter igjen med etter at den er betalt? Utstyrt med transportør finner jeg ut at stykket representerer cirka 11 prosent av hele kaken. Oi, dette var vel ikke helt i samsvar med virkeligheten. Slik villedene reklame er kanskje en sak for forbrukerrådet? Eller kan det muligens være den skattesatsen ligningsmyndighetene har som mål og visjon. I så fall har vi noe å se fram til. En annen tolkning kan være at hele kaken er den samlede inntekt for alle nordmenn og at kakestykket utgjør de totale skatteinntekter. Det betyr i hvertfall at mange slipper billigere unna enn meg og det er bra. Nei, her trengs det en forklaring. Kan noen i skatteetaten, det være seg skattedirektøren, kemneren eller en ligningsfunksjonær, gi oss innsikt i logoens dypere mening?

Møte med virkeligheten

Anekdote 253

Da min datter begynte på Handelshøyskolen, ønsket hun å flytte hjemmefra. Ikke fordi hun måtte, vi bor tross alt i samme by, men det var vel mer et ønske om selvstendighet. Vi hjalp henne med å ribbe barnerommet og forflytte eiendeler til hennes nye tilværelse på en hybel kun et steinkast unna utdanningsinstitusjonen. Hun lærte fort økonomi. Kun få dager etter at hun hadde forlatt redet hadde jeg henne på telefonen: ”Pappa, koster brokkoli virkelig 14 kroner kiloet?”

Hjelp til selvhjelp

Anekdote 74

Vi har alle våre tunge stunder. Jeg prøver å fordrive de med adspredelser. En gang var det så ille at jeg hadde blitt stående foran selvhjelpshyllen til bokhandelen. Der var det en rekke titler som ønsket å få meg på kjøl igjen. Jeg tok ut et tilfeldig eksemplar, snudde det og leste om de fire veier til garantert lykke. Først ut. ”Ta ingenting personlig.” Det var ikke nødvendig å lese videre. Jeg følte meg allerede mye bedre.

Møte mellom kulturer

Anekdote 65

På jobben hos oss legger vi møtene til gangen. Er de viktige står vi i trappeoppgangen. Det var snart slutt på uken og jeg hadde et rendevous med en kjent og kjær kollega et sted mellom første og annen etasje. En medarbeider fra utviklingslabben hadde tatt helg klokken to og var på vei nedover. Han tenkte nok at utviklingen går fort, men trøstet seg sikkert med at han hadde et hav av tid også neste uke. På vei oppover styrtet en med slips fra firmaets ledelse. Vår venn fra utviklingen ser vennlig på den oppadstigende sjefen. ”God helg!” I fortvilelse og forvirring snur han i lakkskoene seg og utbryter ”Faen, er det fredag?”

Vårløsning

Anekdote 73

For de fleste er våren en herlig tid. For studenter et helvete. Angsten for eksamen øker proporsjonalt med snøsmeltingen. På studentbyen bodde jeg i første etasje på en tietasjers blokk. Jeg tok meg ofte i å studere ting utenfor pensum, nemlig det jeg så ut vinduet. Etterhvert som snøen forsvant dukket det opp ting som mine medstudenter uvisst av hvilke grunn hadde slengt ut av vinduer og altaner. Mye var skrot, men det fantes perler også. Først kom de store tingene som sykler og lignende. Senere dukket det opp mindre ting som kneippbrød etc. En dag så jeg plutselig buen av noe lett gjenkjennelig. En LP-plate. Som ivrig samler løp jeg ut for å øke kolleksjonen. Jeg dro den opp. Judas Priest? Hva var det for noe? Rillene antydet musikk med stor dynamikk. Idet stiften traff startet ragnarokk. Bedre akkompagnement til hva jeg skulle igjennom var det umulig å oppdrive på åttitallet.

Fra autoritativt hold

Anekdote 39

”Dørene lukkes.” Jeg ser ut i Oslonatten. Med dypt alvor har jeg begynt min intellektuelle ferd ved universitet i Oslo, men må av og til hjemom på hybelen for å bunkre. Fem års studier ligger foran meg. En dannelsesreise av dimensjoner. ”Neste stasjon, Tåsen”. Trafostasjonen ved perrongen er utsmykket av en ung kunstner med noe på hjerte. En ring med A i og følgende imperativ ”Tenk selv!”.

A young persons guide from an old early adaptor

Anekdote 58

Ubevisst samvær med ungdom førte til at jeg fikk en iPhone noen måneder før den ble lansert i Norge. Jeg ble fascinert av denne lille dingsen og tok den med i lommen overalt. I julekaoset på Bystasjonen ble jeg overmannet av en ivrig ungdom mens jeg ventet på at min kone skulle kjøpe resten av senteret. ”Har du lyst på det siste innen mobil?” sa han og holdt fram en brosjyre for Sony-Ericssons walkman telefon. Mens han fortsatte argumentasjonsrekken tok jeg hånden ned i den loslitte duffelen og flashet iDingsen. ”Dette er hva jeg kaller mobil”. Det ble helt stille. ”Kan jeg få ta på den?”

Homo for en dag

Anekdote 23

Vi treffes en kveld i måneden. Over øl deler vi opplevelser. Jeg vil ikke akkurat kalle det nettverksbygging, men mer vedlikehold av gammelt spindelvev etablert den gang videregående ble kalt gymnas. Etter en latterkule, forteller jeg om min selsomme opplevelse og den uønskede oppmerksomheten jeg fikk da jeg vandret gjennom sentrum med rosa reklameskjorte. Min historie trigger en av de andre. ”I fjor var jeg med som min kones ledsager på et seminar på hin siden av kloden. Om kvelden var det uformell samling med sprudlende champagne og lett passiar. Jeg prøvde fortvilt å komme i snakk med damer, men ble elget innpå av menn med nokså eksplisitte hentydninger. Jeg klagde min nød til min kone. Hun sendte meg og t-skjorten min et blikk. Kanskje det har noe med din rolle som studieveileder for harde fag? Jeg så ned på ordet som av kunstneriske hensyn var delt i to – Real fag.”

Rom med utsikt

Anekdote 52

Med kreativitet følger det kjedsomhet. I følge Scientific American skyldes det sistnevnte ikke omgivelsene, men ens egen persepsjon av disse. Javel, men jeg bruker nå allikevel dødtiden konstruktivt ved å se ut vinduet når jeg kjeder meg på jobben. Og det vet nok ledelsen om. For et par år siden ble jeg plassert slik at jeg hadde utsikt til en byggeplass. Arbeiderne sto på fra morgen til kveld og inspirerte meg til mye innsats. Så ble bygget ferdig og åpnet som helsestudio og lykkelige svette med flaskevann kjørte SUVene sine nærmest inn i resepsjonen. Igjen ble jeg motivert. Denne gang til et sunnere og energisk liv med skritteller, pulsklokke og full fokus på arbeidsoppgavene. Nå er jeg igjen blitt resirkulert og er tildelt et rom med utsikt til røykerne slik at jeg kan få observere forfallet mens det skjer. Hva bedriften nå ønsker å fortelle meg er jeg ikke helt sikker på.

Møte ved milepælen

Anekdote 252

Det føles stadig lengre og tyngre å nå vendepunktet Bjørnebulægret. Denne påsken var snøen ekstra kram og trå og noe slitne og geriatriske satt vi oss ned i lyngen for en velfortjent hvil. Rundt oss danset og spratt det en ivrig krabat. Faren syntes nok etterhvert at det ble i meste laget og kanskje noe vel livat for oss andre. Han ba derfor poden om å ta det litt med ro. Da kom det kontant fra den yngre garde: "Hvorfor skal jeg gidde å slappe av?"

Det ligger i genene

Anekdote 47

Det kan ha vært i 76 eller 77. Det samme kan det være. Påsken var slutt og jeg stod sammen med hun som senere skulle bli min kone og hennes familie på en overfylt perrong på Haugastøl stasjon. To perronger bortenfor stod et antikt lok med vogner fra århundreskiftet. På signal fra konduktøren, stormet horden fram for å sikre seg plass for seg og sine. Neste tog gikk vel til sommeren engang. Fjetret ble jeg stående å se på denne bergenske kampen for tilværelsen. Da det roet seg, nærmet jeg meg forsiktig toget. Til min forbauselse hadde min kommende familie sikret seg gode plasser samt en plass til meg også. Der og da, forsto jeg at dette var genmateriell å bygge videre på.

Sosialisme på norsk

Anekdote 87

Min sønns gryende politiske interesse førte oss for en tid tilbake til valgbodene på Torgallmenningen. Et flott tiltak. Han gikk fra høyre til venstre mens han mottok slagord og propaganda. Han endte hos SV med pamfletter nok til utrydde en hel regnskog. SV var partiet som stod hans unge hjerte nærmest. Senere samme lørdagskveld satt han benket foran Barne-TV med lørdagsgodt og far trygt plassert der han hører hjemme – på sofaen. Da fant følgende meningsutveksling sted - ” Kan jeg få en seigemann av deg?” ”Nei!” ”Du, det der partiet ditt ønsker jo at godene skal deles” Det ble stille en lang stund. ”Hvem har sagt at vi skal dele likt?”

Totalt utkoblet

Anekdote 251

Selv kontor-rotter trenger ferie. I fjor høst tok fruen og jeg stålfuglen til Kanariholmene. Etter en behaglig flytur spritet opp med G&T, landet vi mykt på den lykksalige øyen Lanzarote som skulle huse oss de neste fjorten dagene. Litt støle beveget vi oss ut av det mekaniske monsteret som hadde gjenskapt sommeren i løpet av 6 timer. Etter å ha ventet den vanlige timen på bagasjen, ble vi tatt sprudlende imot av Gunilla fra broderfolket i flyplassens ventehall Hun spurte vennlig: "Vad är deras destination?". Da glapp det ut av meg: "Lanzarote!".

Forskning

Anekdote 42

KJ et eller annet. Det var i hvert fall uorganisk kjemi. Obligatoriske labøvelser for å verfisere at læreboken og teori stemte. En rekke nitidige forsøk ble punchet inn på hullkort. Før vi fikk kjøre rådata i datamaskinen foretok den ferme labassistenten kortstokking opp mot lampen for å fjerne målinger som ikke tålte dagens lys. ”Gutter, dette kalles forskning. Kurvene vil nå bli lognormale.”

Med stil og pondus

Anekdote 250 (Et lite jubileum)

Barna har flyttet hjemmefra. Det betyr at mor og far kan gjøre hva vi vil – og det gjør vi. Med nedbetalte lån og fornuftig inntekt blir det penger tilovers. De sløser vi bort etter fattig evne på restauranter. Å investere de pekuniære midler i materielle goder vil i vår alder være meningsløst og kun fylle opp et hjem som allerede er overfylt. Nei, da er det bedre å satse på gleder som kan fortæres i sann tid. Og vi har funnet en restaurant som oppfyller alle våre drømmer. Vennlig betjening, modene lokaler og en fortreffelig mat. Tilnærmet hver lørdag benker vi oss der for en utsøkt lunsj. Betjeningen hilser gjenkjennede og synes det er artig med oss, det gamle paret, som de kan stille klokken etter. Fruen får sitt vinglass uoppfordret og meg spør de kun medlident om jeg kjører denne lørdagen også før nullølen kommer på bordet.

Av gammel vane bestilles dagens som i motsetning til andre kafeers dagens er et velkomponert gourmetmåltid. Mens vi venter prater vi om løst og fast, og her i vinter gjorde samtalen meg så varm i toppen at jeg måtte kaste genseren. Etter spiseritualet måtte jeg en tur på toalettet. Da restauranten er en del av et hotellkompleks, må en gå gjennom resepsjonen for å nå de sanitære anlegg. Mens jeg strenet gjennom lobbyen fikk jeg uvant mye oppmerksomhet. Kvinner i full mundur snudde seg og så på meg med et lekent og lattermildt blikk. Hadde jeg endelig fått draget. Var det de siste tiders gråstenk som hadde gjort susen. Med ett, på mange måter, oppblåst ego entret jeg rommet som signaliserte at jeg var en mann, og i det jeg skulle til å velge et avlukke så jeg med et stjålent blikk på meg selv i de mange speil for å se hva det var som tente dagens kvinne.

I speilet så jeg en høyst ordinær mann som fordi det var kaldt ute hadde trukket stillongsen langt opp på magen utenpå skjorten. ”Du verden, det er ikke lenger bare ungdommen som går med undikken utenpå, og nå skjønner jeg også hvorfor!”.

Datalagringsdirektivet

Anekdote 249

Jeg er i Oslo med tid til overs. Av ren sedvane forbrukes den i Norlibokhandelen på Karl Johans gate. I jakten på noe nytt og pirrende tråles hyllene som bugner med populærvitenskap. Mine øyne møter boken med bilde av to doriske søyler og en tittel som antyder at den handler om kalkulus. Jeg blar litt hist og her. Denne boken forteller historien om kalkulus og bugner av formler. I tillegg virker teksten velskrevet. Jeg snur meg i jakten på en stol, men ser kun rett inn i hvitøyet til et overvåkningskamera. Her tillates det ingen smuglesning og med tanke på alle de bøkene som ligger ulest hjemme setter jeg boken tilbake i hyllen.

Allerede på flyet hjem, angrer jeg på at jeg var så handlingslammet. Boken hadde jo dradd kalkulushistorien mye lenger enn det jeg hadde lært på universitetet. Her kunne jeg fått servert matematisk dannelse på et fat. Men hva het boken og hvem var forfatter?

Dagen derpå, på jobben, tar jeg en velfortjent pause og surfer innom cyberkvinnen min Amazon. Hun er munter som alltid og litt til høyre for hennes smilerynke står følgende tekst ”Hello, Per. We have recommendations for you. (Not Per?)”. Jeg undres litt over at hun ikke har helt kontroll på hvem jeg er, men hun omgir seg vel med mange. Jeg følger hennes anbefalinger som peker rett på ”William Dunham, The Calculus Gallery: Masterpieces from Newton to Lebesgue”, og omslaget har selvfølgelig to greske søyler. Ikke nok med at Storebror ser deg, men han hjelper deg også til å huske hva du selv har sett. I ren takknemlighet finner jeg frem kredittkortet.

Mordet på bybanen

Anekdote 67

Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!

AFP

Anekdote 12

Alt er på hell. Arbeidsplassen min rotner på rot, lønnstatistikken har begynt å flate ut og det gjør vondt når jeg pisser. I et forsøk på å muntre meg selv opp har jeg gått til anskaffelse av en skritteller. Den tar meg med på nye steder, men samme hvor jeg går treffer jeg tidligere kollegaer. ”Lenge siden sist.” ”Jobber du virkelig på Kokstad enda?” En lørdag før jul gikk jeg til byen. Der traff jeg en tidligere kollega som hadde jobbet på utviklingsavdelingen. Han var i et strålende humør, og spurte hvordan det gikk på jobben. Jeg fortalte som ikke helt sant var at nå gikk alt så meget bedre. ”Du har vel fått et kraftig tillegg i år da?” ”Vel skal jeg være helt ærlig så ble det kun promiller på meg.” ”Flott, da har du noe å se frem til. Vi AFPere fikk tre prosent!”

Herskapelig

Anekdote 40

Jeg hadde fått en kveld tilovers. Gjestelisten til Figaros bryllup var riktignok fulltegnet, men jeg tok allikevel turen til Teaterpassasjen. ”Er det mulig å få en billett til kveldens forestilling?” Hun ser på meg engang og så en gang til før hun leverer meg den siste billetten som er å oppdrive. Og hvilken plass! Balkong 1 28. Lengre nede på det som nå er min invitasjon ser jeg navnet Kjell Magne Bondevik og et telefon-nummer. ”Skal jeg ringe å gi ham inn? Nei la meg heller være stasminister for en dag. I som Kjell Magne”. Jeg løper tilbake til hotellrommet og tar på meg klær en minister verdig. Det går et sus igjennom salen ved min inntreden. Jeg ser meg til venstre. To tomme seter. Der skulle nok de med propp i øret sitte. Til høyre – Toppen Bech. Ved første øyekast kan det virke som hun er noe skuffet over regjeringskiftet, men når det går opp for henne at det nå er en operaelsker som styrer smelter hun fullstendig. I det ouvertyren til vårt eventyr starter bøyer jeg mot henne og hvisker nærmest uhørt ”Toppen, du er hjertelig velkommen til Bråtet når det skulle være for å måle opp himmelsengen”.

På hver sin planet

Anekdote 248

Hvor er jeg? Rema1000. Hvorfor? Jeg hjelper min gamle mor å handle. Innkjøp av mat kan vel neppe kalles min yndlingsaktivitet, men sammen med mor har den allikevel sine lyse sider. Hun sender meg som en biljardkule rundt i lokalet på jakt etter merkevarer fra en svunnen tid. Lager Dr. Greve såpe fremdeles og finnes det noen andre enn mor som bruker Melange? Og i så tilfelle i hvilke hyller finnes disse urproduktene? Jeg tar meg i å se etter andre andre overlevende – Kavlis kaviar, Sunda, Toro buljongterninger, Hansa bayer m.m. Da avbrytes min hvileløse vandring av en ny kommando. Finn Sunlightsåpe! Ja, den som kom i stykker og kunne ristes inne i en såpeholder for å lage skum til oppvasken. Jeg ser først under Hygiene så under Vaskemidler, men Sunlighten har nok havnet på merkevarenes jaktmarker. Mor protester heftig og adresserer en ansatt: ”Har dere Sunlightsåpe?” ”Nei, det har vi bare rundt høytidsdager.” Min mor blir noe forundret over denne tilbakemeldingen og spør på nytt: ”Har dere virkelig ikke Sunlightsåpe?”. Ungdommen svarer: ”Nei, vi har ikke søndagsåpent”.

Kollektive minner

Anekdote 69

”Dørene lukkes”. Jeg kvepper til. En blanding av angst og gamle minner dukker opp. Og jeg får god tid til å tenke. Oslo Sporveier har satt farten på banen ned til 30 km/t fordi skinnegangen er fullstendig utslitt. Setet foran meg er oppskjært og initiativrik ungdom har dekorert vognen innvendig og utvendig. Ja, de har til og med tatt seg tid til å pynte opp stasjonene og alle skrivbare flater mellom de.

Tilbake til minnene. Som ung, ensom og søkende student i Oslo på slutten av syttitallet prøvde jeg ut det meste. Jeg var faktisk så desperat at jeg reiste helt til Skullerud for å delta i en kristen hus-samling. Da den hyggelige kvelden var over, flokket de andre seg rundt han som hadde bil. Det ble ikke plass til meg så jeg måtte ta banen alene tilbake til byen. Nestekjærlighet i praksis. Det jeg ikke var klar over at jeg dermed ble uvitende og ufrivillig deltaker i Oslo Sporveiers storstilte eksperiment – ”Er det lønnsomt å kjøre T-banen gjennom Norges mest belastede strøk uten konduktør og uten noen form for sosial kontroll?”.

Vognene lå badet i neon på endestasjonen. Dørene sto på vid vegg i minus tyve kuldegrader. Jeg var alene. Senere fikk jeg vite at ingen med vettet i behold tok banen på denne tiden av døgnet. Jeg krøllet meg sammen i et hjørne og observerte det sosialdemokratiske helvete passere forbi i revy. På setet foran meg hadde en med sprittusj deklamert ”Drep alle overvektige pensjonister”. Stasjonene langs banen fungerte som trekkpapir for eksistenser hvor betegnelsen utagerende oppførsel var en kraftig underdrivelse. De raste rundt i vognene, sparket, skrek og hoiet. Selvfølgelig skjønte jeg at disse menneskene kun var uskyldige og fortvilte ofre for et umenneskelig senkapitalistisk samfunnssystem, men jeg var redd likevel. Som en Hades forsvant jeg under jorden ved Helsfyr, og da startet mitt personlige helvete. På Tøyen dukket åtte-ti kjekke ungdommer opp kledd i datidens mote – hanekam, kjettinger og vernesko. Jeg gjorde meg så liten jeg kunne. ”Hva i helvete gjør du i vår vogn?”. Det må innrømmes at spørsmålet også hadde streifet meg. En voldsom smerte i kneet forårsaket av et velrettet spark fikk meg til å synke sammen i snøsørpen på gulvet. Det neste jeg husker er at jeg løp som en gal gjennom brutalarkitekturen på Egertorget stasjon hvor menneskevrak lå henslengt i rulletrappene. Vel oppe tenkte jeg - aldri mer! Fra filantrop til misantrop på førti minutter. Den våren kjøpte jeg meg sykkel og har siden vært lykkelig individualistisk.

Ikonklasme

Anekdote 247

Av og til kan det være like godt å ikke lese klassikere. I et halvhjertet forsøk på å bli freudianer startet jeg med å lese hans forelesninger over psykoanalysen. Det ga mersmak og jeg fortsatte med hans hovedverk Drømmetydning, men den ga meg etterhvert hodeverk. Teoriene ble for esoteriske, og Freuds ufeilbarlighet for bastant. Det hele toppet seg med fortellingen om en dame som hadde hatt drømmer og mareritt som ikke passet inn med Freuds teser. Istedenfor å stille spørsmål ved egen teori forklarer Freud drømmen med at damen med hensikt hadde drømt i strid med hans teorier for ødelegge dem. QED. Jeg la fra meg boken. Freud hadde blitt sin egen billedstormer.

Virkeligheten sett med nye briller

Anekdote 246

Aldring er en kontinuerlig prosess. For seks år siden måtte jeg skifte ut mine pseudo-intellektuelle runde briller, som jeg hadde hatt gleden av i tyve år, med noen progressive som var tilpasset forfall og stivnede linser. Men nå har også disse brillene sviktet meg. I den senere tiden har jeg hatt nesen mer og mer i sky for å utnytte brytningen nederst i glasset for å kunne lese dagens uopplyste tekst som tydeligvis blir mindre og mindre.

Lesing er en av mine største gleder. I ren desperasjon og med henvisning fra arbeidsgiver, oppsøkte jeg nærmeste brilleland. En kyndig dame målte både mitt minus- og plussøye og kvitret med autoritet at lesefryden skulle bli gjenopprettet med ny optikk. Riktignok måtte en forvente noe tilvenningstid, men synet ville bli like skarpt som meningene i bøkene jeg leste.

Noen uker og en tekstmelding senere, entret jeg brillelandet med et barns forventning. Brillene ble plassert der de hører hjemme og jeg fikk noe tekst å prøve meg på. Alt var grøt. Det var kun mulig å lese med et øye av gangen. Samsynet var blitt historie. ”Det blir nok bedre når du får vendt deg til dem” sa damen bak disken. Som en mistrøstig gammel mann, prøvde jeg å finne døren mens jeg tenkte på zoologen Per Hafslunds forsøk med omvendt-briller. Han klarte jo å vende seg til å se opp ned i løpet av noen få dager.

Vel, etter å ha prøvd mine nye briller i en måneds tid, må jeg si at jeg er blitt en blind beundrer av Hafslunds omstillingstalent. De kalte de nye brillene mine for PC-briller, men foran den fungerte de ihvertfall ikke. Fokuspunktet for venstre øye var cirka 20 cm unna fokuspunktet for høyre øye. Skulle dette ha noen mening hadde jeg trengt to skjermer – en for hvert øye.

Hva så med bøker? Jo, de skulle kunne leses i nedre synsfelt. Og jeg har prøvd! I går ”leste” jeg 80 sider Konrad Lorenz – Den såkalte ondskap, og følte meg hensatt til ren tortur. ”Du får gå tilbake til brillemakerne og klage” var min kones reaksjon på mine noe ampre, frustrerte og aggressive hjertesukk.

Ydmykt entrer jeg igjen brillelandet og ytrer: ”Jeg må innrømme at jeg ikke har klart å tilpasse meg de nye brillene. Jeg tror det må være noe galt.” Damen ser undrende på meg, men tar allikevel med seg brilleseddel og briller til måleapparatet. Hun måler en gang og så måler hun engang til. Så begynner hun å le: ”Du har fått +2.75 på venstre øye hvor du skulle hatt null. Dette skal vi få reparert så fort så mulig og du skal selvfølgelig ikke betale noe for det.” Jeg ser ned på hentelappen: ”Til bet: 0,- Kr.”. Dette må være den billigste foryngelseskur noensinne!

Det går alltid et tog

Anekdote 245

Det var en rekke grunner til å mistrives i Drammen. Før i tiden sto vi gjerne ute en time eller mer i bitende kulde og ventet på Vestfoldbanen som skulle tas oss til mors slekt. Nå har de fått oppvarmet venterom og det kan trengs, for siste gang mor avla Drammen et besøk var det Vestfoldbanen som sto. Den hyggelige NSB ansatte prøve på alle mulige måter å skaffe alternativ transport. Han måtte til slutt gi opp, men trøstet min mor med at billetten hadde flere måneders gyldighet.

På andre siden av jernteppet

Anekdote 95

Vi er på vei til Zagreb fra Ljubljana. Jeg har vært utvekslingstudent i seks flotte uker. Overfor meg sitter en mann som fryktelig gjerne vil snakke med meg. Han kan tysk, men det kan ikke jeg selv om han sier at jeg er flink. Han er Gästarbeiter i Tyskland og skal reise sørover til familien sin. Han tar fram et stort bilde i glass og ramme av Tito som han går med under skjorten. Med innlevelse legger han ut om Tito og kommunismens velsignelse mens min polske medstudent nikker samtykkende. Riktignok lagde Solidaritet bråk, men kommunismen var på rett vei.

Noen timer senere på flyplassen går min polske venninne og jeg hver vår vei. Tid for handling. Jeg tenker i mitt stille sinn at det kan jeg jo like gjerne gjøre på Tax-Free i København. Da vi møtes igjen for å ta farvel har hun hendene fulle av doruller og tannkrem. Hun får en klem og med kun Time som ballast blir jeg sluset inn i flyet som skal ta meg tilbake til der de arbeidene klasser blir undertrykt med velstand.

Sosialdemokratiets siste arnested

Anekdote 20

Fruen er på en av sine reiser og jeg har dermed fått oppdraget med å gjete ungene. Lørdagsmiddagen har McDonalds sørget for og vi må slå ihjel en halvtime før kinoen. ”La oss ta en tur på biblioteket.” Det blir møtt med et unisont æsj. ”De har tegneserier også.” Det avgjør saken. Litt senere finner jeg meg selv stående foran filosofihyllen med Popper mellom hendene. Hun kremter en gang til. Jeg snur meg og ser inn i det strålende ansiktet til min sønns lærerinne. ”Tenke seg til en far som tar sine barn med på biblioteket i helgen.” Jeg ser meg rundt. Min sønn sitter andektig å studerer Pondus henslengt i sofagruppen, mens min datteren har klistret ansiktet til internett. ”Ja, det er viktig at vi foreldre følger opp med et pedagogisk tilbud også etter skoletid.”

Symmetribrudd

Anekdote 22

Brunostene ble de kalt, rekkehusene som fjernet utsikten fra vår nye leilighet. De kom som halvfabrikata fra Sverige og ble heist på plass i moduler. Først første etasje, så annen etasje før taket fullendte det hele. En morgen da siste rekken ble ferdigstilt så jeg at annen etasjen til det siste huset var satt motsatt vei av de andre. ”Se Anne-Kari det er feil på tegningen.” Nei, det er nok huskjøper som har fått et ord med i laget og snudd stuen mot kveldsolen og det vakre landskapet.” Senere ved middagsbordet ser vi helomvendingen. Individualismen ble kvelt i fødselen. Huset er nå kommet inn i rekken igjen med samme begredelige utsikt rett i fjellveggen som de andre. ”Ordnung muss sein. Hvorfor skal de ha det bedre enn oss?”

Krigens første offer

Anekdote 16

Hvor var foreldrene våre? Meiseveien lå i krig med Rugdeveien. Striden hadde rast i flere dager. Ammunisjonen vi brukte var stein. Den ble samlet i handlekurver av stål og ble kastet i skurer mot fienden ved deres framrykksforsøk. Plutselig fikk de inn en kile under leiligheten vår. ”La oss avskjære dem ovenfra” hoiet min bror til meg. Han fant en kampestein og slapp den utfor altanen. En riktig fulltreffer. Blodet fløt og krigen var over. Mor kom løpende ut ”Kaster du stein?” ”Nei, jeg mistet den.”

Fremtidsutsikter

Anekdote 244

De sier at det er av fulle folk og barn en får høre sannheten. For en tid tilbake skulle et barn i bekjentskapskretsen forlate barnehagen til fordel for førskolen. Da hun ble spurt hva hun tenkte om denne overgangen ble følgende svar levert: "Livet ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg."

Ny markedspris

Anekdote 98

”Eg har fanen ikkje løst te gå hem” synger De Musikalske Dverger. Ikke jeg heller. Det er fredag ettermiddag på jobben og jeg er i et strålende humør. De andre tenker nok sitt – ”enten så har han en sur kjerring eller så trenger han overtidspengene”. Sannheten kan ikke være lenger unna. Jeg liker disse rolige timene uten sjefer og mas som kan brukes til å bygge opp helgeforventningen. Jeg virrer formålsløst rundt for å finne sjelefrender.

I et lite kott finner jeg vår prosjektleder. Han sitter og stirrer tomt på telefonen. ”Hva treger?” ”Jeg burde ringt han bonden for å få satt opp en mast i utmarken hans.” Jeg fikk en plutselig innskytelse. ”La meg få utøve overtalingens kunst.” Jeg trykker på høyttaler og slår mobilnummeret vi har fått oppgitt. Rett på mobilsvareren. Jeg legger igjen navn og nummer samt en liten beskjed om hva saken gjelder. Så legger jeg på, tror jeg. Kvitt dette problemet blomstrer vår prosjektleder opp og i godt fredagshumør legger vi en slagplan for å lure bonden. ”La oss starte med å tilby han bredbånd som kompensasjon.” Vi ler rått. ”Vi kan ihvertfall ikke gi ham mer enn ..” Jeg nevner en latterlig lav sum. Klikk.

Herregud, jeg glemte å legge på. ”Hva vi gjør nå?” ”Vi? Det blir nok deg som må ut i felten.” Fjorten dager senere står jeg på tunet. Bonden kommer imot meg. Idet vi hilser sier han ”Du vet at jeg hørte dere.” Jeg stammer fram en unnskyldning. ”Det var respektløst.” Tause bestiger vi haugen sammen. Jeg finner fram GPS og spraymaling. Før jeg merker punktet ser jeg meg rundt for å få et overblikk over hva jeg har skuslet bort. Sorgfull går jeg ned igjen og tar farvel med bonden. Uken etterpå aksepterte han vårt tilbud. Nå foretas all akkvisisjon rundt klokken fem på fredag.

Yes Minister

Anekdote 243

Eplet faller langt fra stammen. I dag 11/1 11 er en merkedag. Min datter har avlagt avsluttende eksamen i sosialøkonomi, og resultatet kom over fjellet fra Oslo som et jublende HurrA! Og i morgen starter arbeidslivet i departementet. Jeg ingeniøren har avlet en økonom og føler en euforisk glede. Jeg skal innrømme at jeg til å begynne med var litt forundret over hennes ønske om å bli blåruss. Da hun etter vidergående proklamerte at hun skulle begynne på Handelshøyskolen, ble jeg sjokkert. Skulle hun studere sammen med pappagutter og ende opp som gledesdreper i det private næringslivet ved å drepe ethvert initiativ med deprimerende økonomiske apologier? Etter ett års studium kom hun til meg med en bekymret mine. Vi måtte snakke sammen.

”Pappa, ikke bli sint. Jeg vil slutte på NHH og heller bli universitetsutdannet sosialøkonom.” Med den ytterste anstrengelse klarte jeg å unngå et formidabelt følelsesutbrudd. Jeg svarte: ”Det er viktig at du følger dine interesser og overbevisninger, men slutt med stil slik at du kan ta opp igjen tråden om du skulle ombestemme deg” og for på dør. Vel utenfor borettslaget, løftet jeg til mine medmenneskers forbauselse armene høyt over hodet og startet å juble sanseløst. Oppdragelse og verdipåvirkning hadde tydeligvis ikke vært helt bortkastet, og nå fem år senere har jeg tenkt å ta opp igjen lobbyismen. I morgen starter kampen mot vindmøllene og for monstermaster, gasskraftverk og billig bensin til folket.

En julefortelling

Anekdote 242

En blogger vender tilbake. Denne gang fra jobb. I det jeg stiger ut av limousinen ringer fruen. Dagens ordrer. Midt i ordflommen, vinker nabogutten fortvilet. ”Det brenner, det brenner!”. Jeg ser meg rundt. Fra en annen nabos pipe velter svart røyk ut. ”Jeg har banket og ringt på døren, men det er ingen hjemme.” Her må det handles raskt. Pipebrann er farlig og dette er ingen øvelse. Etter en kjapp konsolidering blir vi enige om at brannvesenet må tilkalles for å hindre katastrofe.

Jeg ringer 112 mens jeg løper opp mot huset. Jeg hamrer på døren, men ingen respons. I andre enden av telefon kvitrer en damestemme. Lett usammenhengende prøver jeg å beskrive infernoet som er i ferd med å utvikle seg samtidig som jeg kjenner på døren. Den er åpen. ”Herregud, kanskje det er småbarn alene hjemme?”

I det jeg stormer opp i stuen tiltar lyden av knitring fra ildens gjerninger. På gulvet sitter to barn og leker ubekymret. I det jeg skal til å skrike: ”Kom dere ut”, ser jeg mor i huset travelt opptatt med å mate ovnen med fjorårets avdankede juletre. Jeg stammer unnskyld til henne og inn i telefonen. Jeg, dagens helt, sniker meg slukøret ut mens jeg tenker ”Ja, ja det er kanskje på tide å fjerne julepynten”.