Ta det rolig, tygg Toy

Anekdote 70

Det var på Skjærtorsdag det skar seg. Klimakatastrofen var et faktum på Hardangervidden. Vinden hylte rundt hytten og radioen meldte at uværsofre var snødd inne på Halne Fjellstue og gasset seg på statens regning. Kanskje var det på tide å sette seg inn i klimaproblematikken?

Jeg snur meg i sengen og tar en kikk i hyttens rikholdige bibliotek mens fruen kommer med frokost og te – grønn naturligvis. Først ut er Bjørn Lomborgs Verdens Sande Tilstand. En klimaklassiker impulskjøpt på Kastrup i forbifarten på vei til weekendopphold på andre siden av ekvator. I følge Lomborg som er statistikker går nu alt så mye bedre. Betryggende. Alle målbare parametre viser at jorden blir et stadig bedre sted å være. Ifølge Lomborgs kurver er den globale oppvarmingen et faktum, men han advarer mot drastiske tiltak som kan sette hele verdensøkonomien i fare og spesielt gå utover den fattigste del av befolkningen. Det er lett å være miljøbevisst når man har hotell på Rådhusplassen, kjører SUV, flyr privatjet og kan kjøpe avlat i form av klimakvoter. Da er det nok adskillig verre for lille Hoa. Faktisk tegner Lomborg et så positivt bilde at jeg må sjekke forleggeren. Nei, det er hverken Exxon eller Lundbeck.

Neste bok ut er Arne Næss sin Økologi, Samfunn og Livstil. Øko-bibelen. Mye bra her, men når det hevdes at jordens befolkning må reduseres til et par hundre millioner for å skape balanse i naturen melder jeg pass. Hva med de seks milliarder andre? Siste autoritet på området er Illustrert Vitenskap. Her er det en artikkel som viser til at manglende forurensing er et problem. Jo mer forurensing, jo flere aerosoler i atmosfæren som igjen betyr mer skyer med små regndråper som kan reflektere solstråling tilbake til verdensrommet. Uten forurensing ville det faktisk vært vesentlig varmere på kloden. Vi har forykket balansen ved å fjerne forurensing uten samtidig å ha redusert CO2 utslipp.

Aha, er det slik det henger sammen. Nå forstår jeg hvorfor myndighetene har begynt å sponse dieselbiler. De ønsker mer forurensing slik at balansen gjenopprettes. Stoltenberg har jo nettopp vært i Kina og besøkt kullkraftverk. Der diskuterte de nok hvordan Kina kunne få fart på forurensingen. Vi spyr ut CO2 mens kineserne forurenser det de er god for og sammen redder vi miljøet og senker temperaturen både på debatten og kloden. Nå er det plutselig lett å forstå statsministerens miljøengasjement.

Jeg legger meg tilbake i trygg forvissning om at sosialdemokratiet også løser dette problemet. Der mens jeg beundrer kvistverket i taket tar jeg meg i å tenke på alle katastrofer og trusler jeg har overlevd – atomkrig, overbefolkning, hungersnød, blow-out, 1984, AIDS, pitbull, resistente bakterier, kjernefysisk katastrofe, etnisk rensing, islam, datavirus, Bush, meteornedslag, streptokokker, endringer, piggdekkavgift, alderdom og død. Jeg ser ut. Været letter. Klimaet er i bedring. Jeg finner fram skiene fra vedskjulet, takker Al Gore for å ha tettet ozonlaget og suser avgårde på snøen som skal forhindre kraftkrisen neste vinter – hvis den kommer.

På akkord

Anekdote 9

Det året den norske velferdstaten nådde sitt høydepunkt fikk jeg sommerjobb på malingsfabrikken. Jeg bare gikk inn porten, spurte om arbeid og ble ansatt på flekken. Det mest sjokkerende var at jeg fikk tre ganger så mye i timen som jeg hadde hatt i skobutikken året før. Hvordan kunne jeg rettferdigjøre en slik lønn? Ved å jobbe som en tulling. Jeg rev ordrene ut av printeren, løp rundt med jekken og fylte pallene med tilitere som snart skulle få dekke kledning langs hele Vestlandet. De andre begynte å skule på meg. Var jeg ikke flittig nok? Tempoet ble satt opp. Plutselig sto formannen der. ”Her skal jeg vise deg” Han tok meg med innerst i lageret hvor det stod en container fylt med krympeplast. ”Her kan du hvile mellom slagene. Det er fint at du står på, men du sprenger fullstendig akkorden.” ”Husk vi andre skal være her hele livet.”