Da jorden stod stille, igjen

Anekdote 194

I dag fyller min kone femti år. I følge henne selv ønsker hun seg ingenting da hun har alt – meg iberegnet. Jeg har allikevel lyst å gi henne noe. Jeg har derfor gått til det skritt å frigi noen av våre felles anekdoter samt skrive en ny en til vederkvekelse for Anekdotiums herskare av lesere.

”Aldri, verken før eller siden, har det vært en dag som denne”. Det tenkte jeg mens fergen sent på kvelden fraktet oss tilbake fra Flekkerøya. Vi – min tilblivende kone og jeg – hadde tilbrakt dagen der for å slikke sol og bade. Det hele hadde startet noe ampert da den private eiendomsrett tidligere på dagen hadde gjort det nærmest umulig å finne et svaberg for våre forlystelser. Tiden gikk og solen sveipet vestover himmelen. Min tilkommende ble urolig for at hele dagen skulle gå med til letingen etter en plass i solen. Da kom militæret oss til unnsetning. Ti meter manglende piggtråd gjorde det mulig å snike oss inn på deres område. Der var det så mange svaberg som hjerte kunne begjære. Vi slang oss nedpå og startet friluftslivet. Min kone lå på rygg og så opp mot solen og sa til meg ”ser du at den går til venstre og at vi kan ligge her i mange timer til før skyggene kommer”. Jeg lo. Med grunnkurs i astronomi visste jeg jo at det var jorden som gikk til venstre. Plutselig slo det meg. Dersom hun har rett, må jorden ha stått stille for oss en stakket stund. Takk.

Utlendinger

Anekdote 24

Lenge før vi var gift var min kone og jeg på en dannelsesreise i utlandet. En fjorten dagers Britrail billett førte oss tilslutt til South Shields. Hva hadde vi der å gjøre? Ikke mye, men siden mor og far hadde bodd der på femtitallet var det blitt en familiemyte. Vi oppsøkte de hellige stedene og fikk samtidig et innblikk i den nye tid. I alle butikkene var det pallesalg og kundene måtte rive av krympeplasten selv. Dette var to år før Rimi-Hagen innførte konseptet i Norge og tjente seg styrtrik. Utenfor i gatene jaget kostebilene folk som så det som livsoppgave å forsøple mest mulig på kortest mulig tid. Også denne trenden har vi adoptert. Mett av inntrykk og med utgått Britrail billett måtte vi ta buss en tidlig morgen til Newcastle og båten. Dobbeltdekkeren var fylt med mennesker som så ut som statister i neste gruvearbeiderserie fra BBC. Sjåføren fortalte oss over høyttaleren at dessverre gikk ikke bussen helt til Newcastle, men vi kunne kanskje finne en drosje ved endestoppet. Det ble mumling i bussen, høylytte rop og noen gikk sågar frem til sjåføren. Det spraket på nytt fra høyttaleren. ”Yeah, let’s drive the young happy couple from Norway all the way to Castle.”

På vei ned

Anekdote 92

Jo større bryllup jo raskere skilsmisse. Min observasjon kan kanskje ikke underbygges av statistikk, men er grei å bruke for å rettferdiggjøre våre egne enkle valg. Skal jeg være helt ærlig ønsket jeg ikke å gifte meg i det hele tatt. Men min tilblivende kone insisterte. ”Okei da, men ikke noe småborgerlig fjas. Rett til byfogden og så deler vi en makrellboks etterpå.” Den store dagen opprant og vi startet med å kaste bort penger på fotograf. Så bar det til Tårnplass og byfogd. Det var umulig å oppdrive parkeringsplass. I hvert fall en som var gratis. I siste øyeblikk stupte vi inn på byfogdens forværelse. Der satt et annet lykkelig par. Etter alderen å dømme var de nok ute på runde to eller tre. Ren reprise. Inne hos byfogden som hadde kledd seg som en pseudoprest fikk vi formaninger om hva samfunnet forventet av vår evige troskap. Jeg så på klokken. Hev jeg nok på parkometeret? Vel ute igjen nikket vi til det eldre paret som allerede hadde begynt å krangle. Jeg trykket på ned-knappen. På vei ned utbrøt min ekskjæreste og kone - ”Per, vi glemte ringene”. ”Pokker og.” Jeg trykket på den røde knappen. Et sted mellom tredje og andre etasje delte vi et magisk øyeblikk og ringene ble sluttet. Jeg kysset henne lett. Med en sermoni av dette slaget blir det nok døden som skiller oss ad.

Tanker

Anekdote 28

Jeg blir lett revet med. Alltid enig med siste taler og blir ofte oppglød av bøker jeg leser. Savatars fyrverkeri av en etikk-”light”, ”Tanker til en sønn”, fylte meg med fryd og salig glede. Jeg tenkte at den var virkelig noe å gi min kone til jul. Jeg troppet opp hos tantene i Fana Bokhandel. Da de spurte om boken skulle pakkes inn, fulgte jeg en plutselig innskytelse. Jeg tok boken og med svart merketusj krysset jeg over sønn og tilførte kone i stedet for. Da boken ble pakket opp på julaften så min kone rart på meg før hun leste høyt ”Tanker til en X-kone”.

De små grå

Anekdote 75

Vi ville overraske, men ble overrasket. Etter lett påtrykk fra meg gjorde min datter og jeg rent på badet. Mor var på kurs, badet fløt og vi ønsket å få smilet frem da hun kom tilbake. Jeg konsentrerte meg om de sanitære anlegg mens barnet mitt ryddet i skuffeseksjonen under vasken. Det ble jo riktig så fint. ”Pappa, hva er det som er inne i denne strømpen.” ”Jeg vet ikke, du får se etter.” ”Det er shampoo, men hvorfor er den gjemt bort?” Jeg tar flasken og leser ikke helt ordrett oversatt fra finsk ”Toning shampoo som fjerner den grå tilværelsen.” Jeg gir den hedersplassen blant de to hundre andre rundt vasken. Tenk hvor glad fruen vil bli når hun ser at vi har funnet igjen ungdomskilden.

Ta det som en mann

Anekdote 194

Alle små gutter har et favorittlag. Min sønn sitt var Arsenal. I et viktig oppgjør gikk det ikke veien for The Gunners og motstandernes mål rant inn. Min sønn kjempet innbitt mot tårene, men til slutt klarte han ikke mer. Gråtene for han opp på rommet og under dynen. Min kone som ønsket å trøst og oppmuntre ham fulgte etter og sa sånn halvt på spøk: "Du får ta det som en mann". Den nybakte mannen repliserte. "Det er jo det jeg gjør!"

Livet i skogene

Anekdote 90

Jeg hadde forlest meg på Walden, livet i skogene av Thoreau, og ønsket meg tilbake til det enkle livet i villmarken. Etter mye mas klarte jeg å overtale min blivende kone til å skulke praktikantjobben for en dag. Hun har fremdeles dårlig samvittighet for det ifølge henne selv. Frie i fint sommerværet syklet vi innover i Nordmarka på leting etter ny mening. Jo lengre vi kom jo tørstere ble vi. Ikke etter kunnskap men vann. I vår iver hadde vi jo helt glemt mat og drikke. ”La oss leve som de ville og drikke fra naturens kilder!” Min tilblivende nektet men jeg bøyde meg heroisk ned og drag begjærlig fra det lille tjernet. ”Se, jeg lever enda.” Etter enda mer overbevisende argumentasjon la hun seg ned sammen med meg og solidarisk tok vi for oss av det naturen kunne gi oss. Da vi reiste oss så vi utover det idylliske vannet. Overalt fløt det fisk med buken i været. Hun brak seg og løp mot sykkel og sivilisasjon. Idet hun skulle stige på sykkelen tråkket hun på en huggorm. Jeg prøvde fortvilt å ta henne igjen, men i grusen ned fra Ullevålseter skrenset jeg, for til skogs og knakk lillefingeren. Kvelden ble tilbrakt på Oslo Legevakt sammen med andre som var kommet på kant med sivilisasjonen. ”Det kommer til å gjøre vondt!” Legen dro kontant i fingeren og jeg skrek. ”Sånn, nå er du på plass igjen.”

Iøyenfallende forbruk (nesten)

Anekdote 193

Min datter har flyttet til Oslo for å utvide horisonten. Som alle andre, trenger hun fra tid til annen avbrekk fra studiene. En kveld hun var pyntet til trengsel ble hun og noen venner enige om å avlegge et besøk hos et etablissement som stort sett er forbeholdt fiffen og de som strever for å bli det. Min datter overhørte en av sistnevnte kategori i baren da han brølte ut: "Jeg skal ha den dyreste champagnen dere har - til under tusen kroner".

Aqua Vita

Anekdote 192

Vi var på vi til hytten sent en fredagskveld. I baksetet satt min 10 år gamle datter og hennes vennine. Hytten har ikke innlagt vann så vi måtte hente litt ved den lokale landhandelen. Der var det full fest blant styvingene. Jeg bante meg vei gjennom flokken og fikk litt av livets vann jeg også. På den videre ferden ble det merkelig stille i baksetet. Etter noen kilometer snudde jeg meg i forundring og spurt hva som var i veien. Min datters vennine svarte "Jeg ble redd!". "Hvorfor det?" spurte jeg og hun svarte som kanskje sant var "Jeg har ikke sett fylliker før. Ihvertfall ingen andre enn mamma og pappa".

Blod

Anekdote 191

Frukten var dagens høydepunkt i barnehagen hvor min sønn gikk. Og ekstra stor stas var det hvis man ble utnevnt til ordensmann og fikk lov å dele opp frukten med kniv. En dag fikk min sønn det ærefulle oppdrag. Dessverre fomlet han litt med kniven og kom i skade for å skjære seg. Til hans fortvilelse begynte det å blø. I et fortvilt forsøk på å stoppe blødningen sveivet han rundt med armen slik at blod sprutet overalt. Da mor kom i barnehagen, så hun sin sønn oversmurt med blod samt med et lite plaster som dekket kuttet. Han kom henne gråtende i møte med følgende henstilling: "Mamma, la oss gå hjem og sove til det hele er over".

Månebedotten

Anekdote 190

Og her er en fra min mor. Da min bror var liten, stod hun og han ved stuevinduet og så på fullmånen. Han har riktignok ikke blitt astronom, men vitebegjærlig har han alltid vært. Etter å ha stått og studert månens ferd en stund spør han: "Mor, har månen bein?". Min mor spør litt forbauset hvorfor han tror det og han svarer som sant er: "Den går jo!"

Et møblert hjem

Anekdote 189

Første møte med familien er viktig. Jeg valgte å la min kjæreste møte min familie en søndagsmorgen. Mor og far spiste frokost, og vi ble invitert til å delta. Ferskt brød, egg og mye annet godt på bordet. Samtalen gikk uanstrengt og latteren satt løst. Jeg pustet lettet ut. Dette gikk over all forventning. Men så fikk min far lyst på et glass melk. Han var vant til at mor hentet glass og annet til ham, men hun var nå i dyp samtale med mitt hjertes utkårne. Han heller derfor melk i det som er tilgjengelig - det tomme eggeglasset - og drikker begjærlig. Min kommende kone observerer dette med en lett sjokkert mine før min far tenner sigaretten og fortsetter å bruke eggeglasset. Nå som askebeger.

Bimbo

Anekdote 188

Det var sent en kveld engang tidlig på nittitallet. Jeg satt ensom på et hotellrom på de britiske øyer. Dagens dont var unnagjort og jeg kvelte tiden fram til leggetid med å se på TV. Jeg zappet kanaler og kom i skade for å dumpe innom en som sendte et datingprogram. Dette konseptet var nytt for meg og jeg ble fjetret sittende å se på. Programleder utspurte et ungt par som hadde vært ute sammen om hvordan det hadde gått. Damen, som tydeligvis var av den intelligente typen, var ikke helt fornøyd med kvelden. Han dvs. kavaleren hadde vært for skrinn på alle måter. Programlederen snudde seg så til den mannlige deltakeren og spurte hva han hadde å si til sitt forsvar. Svaret kom kontant: "I go more for the bimbo type".