Romerne

Anekdote 209

Jeg vokste opp med Tempo. Det var et tegneserieblad som hadde sin storhetstid da mennesket satt sin første fot på månen. Bladet var fullt av helter som reddet sivilisasjonen hver tirsdag (eller var det onsdag). Midt i bladet gikk det en føljetong av et helt annet kaliber. Asterix og Obelix. Etterhvert ble jeg mer interessert i deres eventyr og utrenskning av romere enn av resten av bladets innhold. Jeg begynte å kjøpe Asterix-albumene etterhvert som de kom ut. Det fortsatte jeg med til langt inn i studiene. Riktignok studerte jeg fysikk og ikke fransk historie rundt Jesu fødsel, men moro var det lell. Da jeg så fikk en datter, tenkte jeg at kanskje hun også ville sette pris på kvalitetstegneserier. Hun lærte å lese i treårsalderen og Asterix-heftene var en sterkt medvirkende årsak. Da hun var fem år vant vi en tur til Roma. På vei inn til den evige stad fra flyplassen dukket min datter plutselig ned fra buss-setet. Jeg spurte: "Hva er det?". Hun svarte: "Er det ikke her de farlige romerne bor?".

Underholdning

Anekdote 208

Jeg satt på et hotellværelse i Nord-England. Dagens dont var over og jeg forlystet meg med å zappe kanaler. Dette var før dating-programmer hadde blitt vanlig i Norge, og jeg stanset på en kanal som hadde underholdning av den typen. En programvert drev og utspurte to unge mennesker som hadde vært ute sammen om hvordan det hadde gått. Det hadde det tydeligvis ikke gjort. Først kom kvinnen på banen. Hun syntes at utekveldens partner nærmest var for en undermåler å regne og hadde litt godt å si om det som skulle ha vært en hyggestund. Mannen var også enig om at det hadde gått skeis. Kvinnen hadde vært for flink og intelligent for ham, og oppsummerte hele fadesen med følgende utsagn: "I go more for the bimbo-type!"

Norge rundt

Anekdote 207

Da vår datter var liten så hun mye på TV. En dag da hennes tante prøvde å bøte på dette med å ta henne ut i frisk luft, ble hun meget glad og fornøyd. Vår datter gikk og trallet og sang før hun snudde seg til tante og utbrøt: "Her er det mye Norge rundter". Vi som foreldre tok hintet og har senere sørget for et fornuftig friluftsliv.

Surdeig

Anekdote 206

En venninne av meg fra ungdomskolen traff en felles klassekamerat noen år etter at utdannelsen var over. De snakket om løst og fast, og hun spurte etter en stund hvilket yrke han hadde valgt. Han svarte: "Baker". Med kjennskap til hans fortid spurte hun forsiktig: "Må du ikke være veldig renslig?". Han lo og serverte følgende: "Hva er det vi har deigen til?"

To fluer i en smekk

Anekdote 205

Fruen og jeg sitter og glor. Det er nyheter. Først får vi høre hvor uønsket USAs ambassade er på Huseby før det svitsjes over til demonstrasjoner foran Israels ambassade. Etter disse to innslagene får vi høre hva beskyttelsen av disse fremmede lands bastioner koster. Min kone sukker oppgitt før følgende lysende ide kringkastes av henne: "La de bygge en uinntagelig festning på Huseby med USAs ambassade ytterst og Israels inni. USA følger jo Israel i tykt og tynt likevel".

Navnebror

Anekdote 204

Fra tid til annen har vi gleden av å lese debattinnlegg i Bergens Tidende skrevet av en person som kommer rett inn fra høyre fløy. Hans meninger er ofte på tvers av de konvensjonelle og fører som regel til mye rabalder og motinnlegg. På arbeidsplassen min hadde jeg en kollega som hadde samme signatur som den debattglade, men jeg fikk meg ikke til å tro at han kunne være hjernen bak oppspinnet. En gang da jeg var på tomannshånd med min kollega benyttet jeg anledningen til å spørre om det var ham som sto bak de famøse leserinnleggene. Hvorpå han svarte: "Nei, ikke du også. Hver gang den fyren skriver i avisen så står ikke telefonen min stille. Folk ringer og skjeller meg ut. Når jeg så etter langt om lenge klarer å overbevise innringerne om at jeg ikke er debattanten så kommer det uungåelige spørsmålet: "Hva mener du om saken?"".

Det syvende bud

Anekdote 203

Min kollega hadde nettopp bygget seg nytt hus. Huset var blitt stort og flott, men hadde kostet flesk. Da hagen skulle anlegges året etter var det ikke penger igjen til å kjøpe inn de nødvendige remedier. Hver dag på vei til jobb kjørte han forbi noen jordlass som Vegvesenet hadde tømt i veikanten. Fristelsen ble for stor og min kollega fant fram tilhengeren og stjal jorden. Med stjålet jord ble plenen planert og innkjøpt gressfrø tilført. Til sin store forundring så min kollega at istedenfor vakker grønn plen vokste alle tenkelige ugress-sorter opp. På den måten lærte han at forbrytelse ikke lønner seg.