På vei ned

Anekdote 92

Jo større bryllup jo raskere skilsmisse. Min observasjon kan kanskje ikke underbygges av statistikk, men er grei å bruke for å rettferdiggjøre våre egne enkle valg. Skal jeg være helt ærlig ønsket jeg ikke å gifte meg i det hele tatt. Men min tilblivende kone insisterte. ”Okei da, men ikke noe småborgerlig fjas. Rett til byfogden og så deler vi en makrellboks etterpå.” Den store dagen opprant og vi startet med å kaste bort penger på fotograf. Så bar det til Tårnplass og byfogd. Det var umulig å oppdrive parkeringsplass. I hvert fall en som var gratis. I siste øyeblikk stupte vi inn på byfogdens forværelse. Der satt et annet lykkelig par. Etter alderen å dømme var de nok ute på runde to eller tre. Ren reprise. Inne hos byfogden som hadde kledd seg som en pseudoprest fikk vi formaninger om hva samfunnet forventet av vår evige troskap. Jeg så på klokken. Hev jeg nok på parkometeret? Vel ute igjen nikket vi til det eldre paret som allerede hadde begynt å krangle. Jeg trykket på ned-knappen. På vei ned utbrøt min ekskjæreste og kone - ”Per, vi glemte ringene”. ”Pokker og.” Jeg trykket på den røde knappen. Et sted mellom tredje og andre etasje delte vi et magisk øyeblikk og ringene ble sluttet. Jeg kysset henne lett. Med en sermoni av dette slaget blir det nok døden som skiller oss ad.