Mordet på bybanen

Anekdote 67

Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!