Med stil og pondus

Anekdote 250 (Et lite jubileum)

Barna har flyttet hjemmefra. Det betyr at mor og far kan gjøre hva vi vil – og det gjør vi. Med nedbetalte lån og fornuftig inntekt blir det penger tilovers. De sløser vi bort etter fattig evne på restauranter. Å investere de pekuniære midler i materielle goder vil i vår alder være meningsløst og kun fylle opp et hjem som allerede er overfylt. Nei, da er det bedre å satse på gleder som kan fortæres i sann tid. Og vi har funnet en restaurant som oppfyller alle våre drømmer. Vennlig betjening, modene lokaler og en fortreffelig mat. Tilnærmet hver lørdag benker vi oss der for en utsøkt lunsj. Betjeningen hilser gjenkjennede og synes det er artig med oss, det gamle paret, som de kan stille klokken etter. Fruen får sitt vinglass uoppfordret og meg spør de kun medlident om jeg kjører denne lørdagen også før nullølen kommer på bordet.

Av gammel vane bestilles dagens som i motsetning til andre kafeers dagens er et velkomponert gourmetmåltid. Mens vi venter prater vi om løst og fast, og her i vinter gjorde samtalen meg så varm i toppen at jeg måtte kaste genseren. Etter spiseritualet måtte jeg en tur på toalettet. Da restauranten er en del av et hotellkompleks, må en gå gjennom resepsjonen for å nå de sanitære anlegg. Mens jeg strenet gjennom lobbyen fikk jeg uvant mye oppmerksomhet. Kvinner i full mundur snudde seg og så på meg med et lekent og lattermildt blikk. Hadde jeg endelig fått draget. Var det de siste tiders gråstenk som hadde gjort susen. Med ett, på mange måter, oppblåst ego entret jeg rommet som signaliserte at jeg var en mann, og i det jeg skulle til å velge et avlukke så jeg med et stjålent blikk på meg selv i de mange speil for å se hva det var som tente dagens kvinne.

I speilet så jeg en høyst ordinær mann som fordi det var kaldt ute hadde trukket stillongsen langt opp på magen utenpå skjorten. ”Du verden, det er ikke lenger bare ungdommen som går med undikken utenpå, og nå skjønner jeg også hvorfor!”.