En julefortelling

Anekdote 242

En blogger vender tilbake. Denne gang fra jobb. I det jeg stiger ut av limousinen ringer fruen. Dagens ordrer. Midt i ordflommen, vinker nabogutten fortvilet. ”Det brenner, det brenner!”. Jeg ser meg rundt. Fra en annen nabos pipe velter svart røyk ut. ”Jeg har banket og ringt på døren, men det er ingen hjemme.” Her må det handles raskt. Pipebrann er farlig og dette er ingen øvelse. Etter en kjapp konsolidering blir vi enige om at brannvesenet må tilkalles for å hindre katastrofe.

Jeg ringer 112 mens jeg løper opp mot huset. Jeg hamrer på døren, men ingen respons. I andre enden av telefon kvitrer en damestemme. Lett usammenhengende prøver jeg å beskrive infernoet som er i ferd med å utvikle seg samtidig som jeg kjenner på døren. Den er åpen. ”Herregud, kanskje det er småbarn alene hjemme?”

I det jeg stormer opp i stuen tiltar lyden av knitring fra ildens gjerninger. På gulvet sitter to barn og leker ubekymret. I det jeg skal til å skrike: ”Kom dere ut”, ser jeg mor i huset travelt opptatt med å mate ovnen med fjorårets avdankede juletre. Jeg stammer unnskyld til henne og inn i telefonen. Jeg, dagens helt, sniker meg slukøret ut mens jeg tenker ”Ja, ja det er kanskje på tide å fjerne julepynten”.