Ny markedspris

Anekdote 98

”Eg har fanen ikkje løst te gå hem” synger De Musikalske Dverger. Ikke jeg heller. Det er fredag ettermiddag på jobben og jeg er i et strålende humør. De andre tenker nok sitt – ”enten så har han en sur kjerring eller så trenger han overtidspengene”. Sannheten kan ikke være lenger unna. Jeg liker disse rolige timene uten sjefer og mas som kan brukes til å bygge opp helgeforventningen. Jeg virrer formålsløst rundt for å finne sjelefrender.

I et lite kott finner jeg vår prosjektleder. Han sitter og stirrer tomt på telefonen. ”Hva treger?” ”Jeg burde ringt han bonden for å få satt opp en mast i utmarken hans.” Jeg fikk en plutselig innskytelse. ”La meg få utøve overtalingens kunst.” Jeg trykker på høyttaler og slår mobilnummeret vi har fått oppgitt. Rett på mobilsvareren. Jeg legger igjen navn og nummer samt en liten beskjed om hva saken gjelder. Så legger jeg på, tror jeg. Kvitt dette problemet blomstrer vår prosjektleder opp og i godt fredagshumør legger vi en slagplan for å lure bonden. ”La oss starte med å tilby han bredbånd som kompensasjon.” Vi ler rått. ”Vi kan ihvertfall ikke gi ham mer enn ..” Jeg nevner en latterlig lav sum. Klikk.

Herregud, jeg glemte å legge på. ”Hva vi gjør nå?” ”Vi? Det blir nok deg som må ut i felten.” Fjorten dager senere står jeg på tunet. Bonden kommer imot meg. Idet vi hilser sier han ”Du vet at jeg hørte dere.” Jeg stammer fram en unnskyldning. ”Det var respektløst.” Tause bestiger vi haugen sammen. Jeg finner fram GPS og spraymaling. Før jeg merker punktet ser jeg meg rundt for å få et overblikk over hva jeg har skuslet bort. Sorgfull går jeg ned igjen og tar farvel med bonden. Uken etterpå aksepterte han vårt tilbud. Nå foretas all akkvisisjon rundt klokken fem på fredag.