Kollektive minner

Anekdote 69

”Dørene lukkes”. Jeg kvepper til. En blanding av angst og gamle minner dukker opp. Og jeg får god tid til å tenke. Oslo Sporveier har satt farten på banen ned til 30 km/t fordi skinnegangen er fullstendig utslitt. Setet foran meg er oppskjært og initiativrik ungdom har dekorert vognen innvendig og utvendig. Ja, de har til og med tatt seg tid til å pynte opp stasjonene og alle skrivbare flater mellom de.

Tilbake til minnene. Som ung, ensom og søkende student i Oslo på slutten av syttitallet prøvde jeg ut det meste. Jeg var faktisk så desperat at jeg reiste helt til Skullerud for å delta i en kristen hus-samling. Da den hyggelige kvelden var over, flokket de andre seg rundt han som hadde bil. Det ble ikke plass til meg så jeg måtte ta banen alene tilbake til byen. Nestekjærlighet i praksis. Det jeg ikke var klar over at jeg dermed ble uvitende og ufrivillig deltaker i Oslo Sporveiers storstilte eksperiment – ”Er det lønnsomt å kjøre T-banen gjennom Norges mest belastede strøk uten konduktør og uten noen form for sosial kontroll?”.

Vognene lå badet i neon på endestasjonen. Dørene sto på vid vegg i minus tyve kuldegrader. Jeg var alene. Senere fikk jeg vite at ingen med vettet i behold tok banen på denne tiden av døgnet. Jeg krøllet meg sammen i et hjørne og observerte det sosialdemokratiske helvete passere forbi i revy. På setet foran meg hadde en med sprittusj deklamert ”Drep alle overvektige pensjonister”. Stasjonene langs banen fungerte som trekkpapir for eksistenser hvor betegnelsen utagerende oppførsel var en kraftig underdrivelse. De raste rundt i vognene, sparket, skrek og hoiet. Selvfølgelig skjønte jeg at disse menneskene kun var uskyldige og fortvilte ofre for et umenneskelig senkapitalistisk samfunnssystem, men jeg var redd likevel. Som en Hades forsvant jeg under jorden ved Helsfyr, og da startet mitt personlige helvete. På Tøyen dukket åtte-ti kjekke ungdommer opp kledd i datidens mote – hanekam, kjettinger og vernesko. Jeg gjorde meg så liten jeg kunne. ”Hva i helvete gjør du i vår vogn?”. Det må innrømmes at spørsmålet også hadde streifet meg. En voldsom smerte i kneet forårsaket av et velrettet spark fikk meg til å synke sammen i snøsørpen på gulvet. Det neste jeg husker er at jeg løp som en gal gjennom brutalarkitekturen på Egertorget stasjon hvor menneskevrak lå henslengt i rulletrappene. Vel oppe tenkte jeg - aldri mer! Fra filantrop til misantrop på førti minutter. Den våren kjøpte jeg meg sykkel og har siden vært lykkelig individualistisk.