Med lisens til å betale

Anekdote 60

Min adferd har forundret mange. Størst forvirring skapte jeg nok i året Orwell har skrevet om da jeg dukket opp på NRKs kontor i Grieghallen og ønsket å bli registrert som lisenshaver. I studietiden hadde jeg med samvittighetsnag tyvtittet på et lite reise-TV som var kjøpt i fars navn. Riktignok besøkte han og mor oss et par ganger i Oslo, men det rettferdiggjorde ikke saken. Heller ikke at jeg så lite og konsentrere meg om programmer som var samfunnsnyttige. Da jeg begynte å jobbe, fikk egen leilighet og økonomi klarte jeg ikke mer, og bestemte meg for å bekjenne mitt helligbrøde og få straffen som fortjent. ”Jeg har TV og ønsker å betale kringkastingsavgift.” ”Det skjer automatisk i butikken.” ”Du forstår ikke. Jeg har sniktittet som student på en svart-hvit jeg har fått av en annen som betaler lisens. Jeg ønsker å gjøre opp for meg.” Hun begynte å le. Hun lo så hun ristet. Så snudde hun seg mot de indre gemakker. ”Dere må komme ut her.” Fra alle kontorene tøt det ut folk. ”Kan du gjenta, det du sa?” Jeg fikk amnesti på flekken. Til og med rabatt fordi jeg manglet farger. Det var dengang, men ikke nå. Med 42” tommer og Altibox kan jeg samvittighetsløst konsumere dritt og lort i høy oppløsning mens jeg gjør opp med kreditor i sanntid.