Språkstrid

Anekdote 235

Norge påstås å være verdens beste land å leve i. Allikevel skjer det samme hver gang vi er i Syden. Min kone vil ikke hjem igjen. Jo nærmere vi kommer avreisedato, jo mer mutt og innesluttet blir hun. For å unngå konfrontasjoner og ikke legge sten til byrden, pleier jeg å holde meg unna siste dagen. I år tok jeg meg en lang tur langs Cala d'Ors strender. Himmel og hav var blått og livet godt. Plutselig hørte jeg en voldsom krangling. Et par, som sikkert er glade i hverandre, ga hverandre inn. Vel, det gikk mest den ene veien. Kvinnen var fullstendig i fistel, og jeg hørte snart at meningsutvekslingen foregikk på trøndersk. For å få med meg alle detaljer i denne offentlige skittentøyvasken, saktnet jeg farten. Herren i huset var ifølge sine kvinnelige partner dum, lat, jåt og årsaken til at de ikke fant bussen og dermed ikke ville nå stranden før solnedgang.

I det de passerte prøvde jeg å gjemme mitt lattermilde jeg ved å stoppe foran en oppslagstavle. Plutselig hørte jeg: "Excuse me!". Jeg snudde meg rundt og så rett inn i kvinnens bebrillede ansikt og svarte: "Hva kan jeg hjelpe med?" Hun returnerte: "Herregud, er du norsk. Har du hørt krangelen vår?"