I giganters fotspor

Anekdote 64

Jeg har en drøm. Den er kanskje ikke av samme kaliber som Martin Luther Kings visjon. Okkesom, jeg ønsker å få utgitt en roman. Jeg vil bli forfatter. Jeg vil skrive. Jeg vil skrive Den store norske romanen. Problemet er bare det at jeg ikke har noe å skrive om. Vel, den utfordringen har nok en del forfattere hatt før meg uten at det ser ut som det har bremset dem noe nevneverdig. Hva med en biografi? Mine 50 år på moder jord. Ja, hvorfor ikke? Ifølge informerte kilder er det å skrive om seg selv og sine egne erfaringer den første og største fellen en nybakt forfatter går i. Men dersom jeg går til det med viten og vilje må det jo bli bra. Her er det bare å glede seg. En annen innvending er alderen min. Å debutere litterært som lett middelaldrene kan vel sammenlignes med å starte sin seksuelle karriere etter at en har blitt impotent. Men tenk på hvilken erfaring jeg har bygget meg opp. De siste tyve årene har jeg fulgt følgende faste mønster jobb, sofa, sove. Av slikt må det bli stor diktekunst. Spesielt timene i stabilt sideleie på sofa har gitt meg tid til å fabulere og filosofere.

En av grunnene til at jeg ikke har satt igang før nå har vært prestasjonsangst. De andre skriver jo så bra. Innsiktsfullt om mennesker og vakre naturskildringer. Kan jeg måle meg med det som knapt enser naturen når jeg er ute og går og som er så selvopptatt at jeg stort sett ignorer mine artsfrender? Det siste er vel ikke helt riktig. Jeg har faktisk stor glede av å observere dem ut i fra en rent fenomenologisk interesse. Frode Grytten f.eks. har jeg observert der han vandrer rundt på Rimi i sin svarte duffel. Han handler stort sett det samme som alle oss andre. Han er en av oss. Lever nok et rolig forstadsliv, men skriver bra. Altså kan han så kan jeg. Han skriver jo stort sett om Odda og da kan vel jeg skrive om oppvekst på Landås, deportasjon til Sandsli, studieår på Kringsjå og rekkehusliv på Bønes.

Ja, det er sant. Jeg har endelig fått meg et eget rom. Det er det som skal til for å bli kreativ og visjonær. Jeg har innredet det med bøker og på nordveggen har jeg bygget meg opp et fundament av dannelse. På sørveggen troner gamle kunster i fysikk og matematikk. I disse omgivelsene skal altså Den store norske romanen meisles ut. Jeg fylles av en herlig følelse av å være med på noe stort. Ja, med meg som objekt skal de menneskelige kår rundt årtusenskiftet dissikeres.

Hvorfor starte nå? Hvilken impuls er det som har satt meg igang. Her må en annen av forfatterne krediteres. Nemlig Jon Fosse. Gjentakelsen og tristessens mester. De senere år har jeg tilbrakt mye tid på flyplasser. Der kan en dyrke sin egen anonymitet sammen med andre. Plutselig står Fosse ved siden av meg i innsjekkingsskranken. Jeg anstrenger meg for å høre poetens visdomsord. ”Får jeg bonuspoeng for denne reisen”. Javel, dette var vel ikke helt det jeg hadde ventet meg, men så slår det meg – Kan Fosse på denne måten dykke ned i det hverdagslige og trivielle så må det vel være mulig for meg som er her nede å gå motsatt vei. Takk Fosse!