Ute av drift

Anekdote 48

Jeg ser meg i speilet, retter litt på slipset og er fornøyd. Sosial mobilitet. På bordet bak meg ligger The Deceiver av Kilgore Trout oppslått blant brosjyrer av ymse slag. Jeg har vært på sauesanking ved NTNU. Neste generasjons slaver skal rekrutteres og markedet er godt. Hva vet vel disse lykkelige ubevisste at det som står framfor dem er førti år med frivillig trelldom?

Jeg ser på klokken. Kvart i syv. Det er på tide å forlatte Royal Garden, krysse gaten og møte Øvre Singsaker i Olavshallen. Boblebadet gjorde godt og jeg føler meg oppstemt. Truls Mørk og Trondheimsymfonikerne venter. På femte rad sitter en mann og rister. Det skyldes ikke propellen, men det faktum at han er gammel, meget gammel. Vi hilser og Truls tar fatt. I pausen klarer han ikke å dy seg lenger. Han bøyer seg mot meg og hvisker ”Er De i slekt med von Bülow? Ja, De vet han som pleier å ha denne plassen” Jeg fristes over evne, men klarer likevel å holde meg ”Nei, jeg er kun innom Trondhjem i forretningsøyemed, og fikk den innskytelse at Truls Mørk kunne passe før middag”. Han skulle bare visst at jeg måtte bruke hele reiseforskuddet for å sitte her. ”Ja, riktignok har Bülow og jeg sittet her i trettifem år, men snakket sammen – nei aldri”. Vi starter å prate litt om musikk som tilfeldigvis viser seg å være vår felles interesse. Jeg forteller om mitt nylige opphold i Dresden og Wagner i Semper Operaen. Han lyser opp ”Som de sikkert hører så er jeg av tysk avstamming. Var de på Schilling museet? Ja, han er i min anerekke. Jeg har ikke vært i Dresden siden før krigen. Forferdelig med den bombingen. Stalins skyld alt sammen”. Så overdøver musikken konversasjonen vår. En eller annen polsk modernist. Jeg lider med.

Klokken nærmer seg halv ti og middagen startet for en halvtime siden. Jeg klapper pliktskyldig før jeg spurter tilbake til hotellet. Jeg ankommer mellom forrett og hovedrett og blir servert to lekkerbiskener ved min side. Studinene synes det er stas å få en med gråstenk og industrierfaring og jeg for min del synes at hvitvin og breiflabb også er godt. Herlig. Jeg må bare huske å krysse av i riktig rubrikk på reiseregningen. Mens jeg mesker prater studinene om løst og fast, og jeg spiller rollen som gammelkyniker med bravur. Plutselig ramler jeg ut av samtalen, og tar meg i å tenke: Var det like tomt i min tid? Vel, en ting er sikkert. Puppene er blitt større! ”Har du lyst å bli med på NEW og danse?” O fristelse. Konjakken kommer, men for å danse trenger jeg mer. ”Nja, takk for tilbudet, men jeg tror jeg tar en tidlig kveld. Mye business venter i morgen”. Jeg forlater åstedet, søker ned i baren sammen med de andre loslitte og tar for meg av tilgjengelige gleder – øl og akevitt.

Jeg våkner tidlig. En av alkoholens bedre virkninger. Jeg finner badebuksen og smiter ned i velværesenteret. Det trengs. Jeg svømmer på rygg og ser meg selv i skylightens halvgjennomskinnelighet. Det lysner av dag og jeg forsvinner. Etter en alldeles utmerket frokost ved Nidelvens bredd, havner jeg i Trondheims gater. Været er blått og livet på åttiprosent er godt. Sightseeing! Jeg finner en bysykkel. Med sitt lille framhjul krever den hovedfag i teknisk kybernetikk for å manøvreres. Sykkelheisen Trampe skal prøves. Ute av drift. Nidarosdomen neste. Stengt. Andpusten ankommer jeg Tyholt tårnet. Restauranten åpner først i ettermiddag. Jeg setter meg og nyter utsikten. Slik har det alltid vært. Når jeg kommer, er det stengt eller ombygging. Da jeg var på mirakelplassen var det plast over det skjeve tårnet. I Roma hadde de tømt Trevifontenen. I Dresden var Frauenkirche pakket inn, og da jeg besøkte Japan, var det pinadø snø over hele Fujifjellet. I Kongens gate like ved vår Frues kirke, som også er stengt, finner jeg til slutt noe som er åpent – Vitensenteret.

Endelig noe for en ingeniør. Jeg vandre stille rundt blant halvødelagte apparater som skal demonstrere effekter jeg forlengst har mistet interessen for. Plutselig ser jeg noe som får det til å boble i blodet. En orbitron. For meg som har vokst opp med astronauter og samlekort, er dette mitt livs sjanse. Det koster ti kroner å bli spent fast av den vennlige damen. Chuck Yeager and the Right Stuff, her kommer jeg. Jeg formidler til damen at jeg fort blir uvel i ting som snurrer rundt og ber henne stoppe meg hvis jeg skulle ønske. Jeg prøver litt forsiktig frem og tilbake før jeg snurrer rundt. Fantastisk! Dette er hva jeg kaller å leve. Jeg hyler av glede og redsel. Så starter magefølelsene. Jeg prøver å få kontakt med damen, men hun jabber i vei med andre. Totalt ut av kontroll surrer jeg rundt i stor hastighet. Livet i tørketrommelen. Minutter senere forbarmer damen seg over meg. Jeg holder meg for munnen og takker. Ute på gaten ser jeg til min fortvilelse at ingenting lenger står støtt. Jeg gjør det jeg må bak et tre, og tenker at det ikke bare er den moderne tid som gjør meg kvalm. Jeg får takke fargeblindhet og mor for at en karriere som kosmonaut var uaktuell.

Til tross for kvalmen setter jeg meg i baksetet på Flybussen. Ved siden av meg sitter en velfrisert nordlending. Han javler ustanselig i mobilen. Først til konen hvor han forklarer at han havnet i Trondheim ved en feiltagelse. Så ser han tomt framfor seg i ti sekunder før han febrilsk slår neste nummer. Sekretærer, kollegaer og kunder får gleden av å drøse med vår venn. Da vi ankommer Værnes og han starter sin syvende samtale, klarer jeg ikke mer. Jeg tar opp telefonen, slår et velkjent nummer og skriker ”Jeg er ensom!”.