Alt har sin pris

Anekdote 3

Du må for guds skyld ikke prøve å gi bort noe. Det har jeg forsøkt. I ungdommen ønsket jeg å bli reder, og da naboen skulle kvitte seg med sin gamle trebåt var jeg så heldig å få den overdratt vederlagsfritt. Etter noen få men lykkelige stunder på havet kom jeg til at båtlivet med all dets strabaser ikke var noe for meg. Farkosten gikk fra å være en kilde til glede til et avfallsproblem. Hvordan bli kvitt den? Jeg hadde jo selv fått den og det rimeligste var vel bare å gi den videre til noen som kunne ha mer glede av den enn meg. Jeg rykket inn en annonse i lokalavisen. ”Båt gis bort. Ring etter fem.”

Klokken ti over fem om morgenen ringte førstemann. Siden ble jeg nedringt. Senere samme kvelden ved båten hadde det samlet seg et tyvetalls interessenter. Jeg prøvde fortvilt å roe gemyttene da jeg ankom, men fikk fort rollen som felles fiende. ”Hvorfor gir du den bort?” ”Det var meg som ringte først”. ”Båten er for fin til å gis bort”. Jeg løftet tafatt hendene og svarte at dette orker jeg ikke å ta stilling til og vandret hjem igjen. Da jeg snudde meg i bakken så jeg at det utspant seg sosialdarwinistiske scener, men båten var heldigvis borte neste dag. Den dyrkjøpte lærdommen ble at penger er et enestående reguleringsmiddel. Enten jeg bruker de for å bli kvitt problemer eller selger dem.