Ha, ha, ha ....

Anekdote 183

En av de første jobbene jeg hadde etter endt utdannelse var i en stor databedrift. Der hadde de en kar som stadig snuste i andres saker (les filer). Hans talent for hacking og innbrudd gjorde at de fort ga ham stillingen som sikkerhetssjef. Han oppdaget eventuelle sikkerhetshull eller mulige datalekkasjer lenge før de representerte noen fare. Etter en tid som suksessfull sikkerhetssjef fant han ut, til arbeidsgivers fortvilelse, at han ønsket å begynne hos konkurrenten. Vi var bekymret for hva han ville ta med seg. Siste dag forsvant han med to datatape-ruller under armen. Jeg spurte min kollega: "Lar dere ham gå avgårde med vår kode og data?". Han svarte: "Jeg skulle gjerne vært i nærheten når han åpner dem. Jeg har fylt dem med følgende budskap: Ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha, ha ...... ".

Mot

Anekdote 182

To andre kollegaer og jeg hadde på grunn av en glipp fått mye mer lønnsstillegg enn vi skulle ha av den tekniske direktøren. Han kalte oss inn på teppet for å diskutere en snarlig lønnsreduksjon. Jeg var litt i tvil om hvordan jeg skulle handle. Pengene var jo kjærkomne, men jeg forstod jo også sjefens problem. Vel inne på kontoret la direktøren fram dilemmaet han var kommet i og ba om forståelse for det snarlige lønnskuttet. Jeg nølte, men formet tilslutt munnen for en mild protest. Da kom min kollega meg i forkjøpet med følgende utsagn: "Er du dum i hodet. Du kan ikke ta fra oss noe du allerede har gitt". Møtet løste seg straks opp og ute på gangen spurte vi imponert hvor kollegaen hadde tatt motet fra. "Ikke noe problem, jeg har allerede sagt opp".

Ti øre

Anekdote 181

Somrene som liten ble tilbrakt nord på Askøy. Vi kalte det Landet, men det sto Skråmestø på kartet. Av min tante fikk jeg ofte i oppdrag å gå til handelsmannen. På handlelisten sto det som oftest sidelange. Ferskt smakte det brødet fortreffelig med sirup på til kvelds. Da dette var eneste butikk i mils omkrets var prisnivået deretter, og det var her jeg lærte monopolets gleder. En dag jeg skulle handle var det ikke kommet brød fra byen, men handelsmannen tilbød meg frosset brød i stedet. Det var ikke akkurat det jeg hadde mest lyst på, men det var jo intet valg. Jeg la pengene på bordet og handelsmannen repliserte. "Du mangler ti øre". Jeg ble forvirret og spurte om prisen hadde steget. "Nei, brødet koster det samme, men det har brukt ti øre i strøm".

Sjokade

Anekdote 180

Vi var såkalt politisk korrekte foreldre som ønsket å gjøre alt riktig for våre barn. Barneoppdragelsen var tuftet på prinsipper utarbeidet av velmenende pedagoger i flere hundre år. Å lære barna måtehold var viktig. Derfor var det kun snop og brus om lørdagen og sjokoladepålegg var bannlyst. Riktignok fantes det unntak. En boks Sjokade ble kjøpt inn til påskeferien og en til jul. Resten av året var det sunn mat og grønnsaker som rådde grunnen. En dag da jeg tilfeldigvis ryddet i min lille datters skap, fant jeg to tomme Sjokadebokser. Hun hadde brukt sine sårt oppsparte lommepenger (selvfølgelig kun et lite beløp utbetalt hver lørdag) til å kjøpe pålegget som foreldrene hadde bannlyst. Jeg åpnet boksene. De var fullstendig skrapt for innhold. Skyldfølelsen veltet over meg. "At det går an å være så lite raus. La oss heller fire litt på prinsippene og spre litt glede i kjøleskapet". Neste dag fant nullhull-generasjonen Sjokade å fylle jekslene med.

Vertigo

Anekdote 179

Embedets medfør førte meg til Matrefjellene i Sunnhordaland. I et stupbratt fjell seks hundre meter over Blåfalli kraftverk skulle jeg finne et punkt for en passiv reflektor. Hva er en passiv reflektor? Det er en stålplate som brukes til å redirigere radiosignaler mellom to sendere dersom det ikke er sikt. Det skulle settes opp et radiosamband mellom Leirvik på Stord og Blåfalli kraftverk. Jeg hadde funnet et punkt på kartet som burde ha sikt både til Blåfalli og Leirvik, og nå sto jeg der. Kraftverket var lett synlig nedenfor stupet mens Leirvik som var noen mil unna var noe vanskeligere å se. Jeg hadde derfor tatt med meg speil for å sende sollys mot Leirvik slik at en i Kraftlaget på Leirvik kunne se lyset jeg reflekterte. Vi snakket sammen på mobilen mens jeg blinket og blinket. Han sa: "Jeg ser ingenting. Prøv lengre til venstre". Der ble det bare brattere og brattere. Angstfylt krøp jeg videre og blinket igjen. Fremdeles var responsen negativ og forslaget var selvfølgelig å bevege seg enda lenger ut på stupet. Hjertet hamret og speilet gled stadig ut av de klamme hendene. Så da jeg trodde alt håp var ute, kom meldingen om at lyset var observert. Jeg trykket på GPSen før jeg kravlet tilbake. Hvorfor jeg hadde fått denne jobben? Vår venn i kraftbransjen led av høydeskrekk. Som om ikke det var nok, bestemte de seg senere for å legge fiber istedenfor.

3000 Brikker

Anekdote 178

Da min datter var liten, hadde jeg en forkjærlighet for puslespill. I en travel hverdag med tidsklemme & sånt gav puslingen fred og ro i sjelen. Etterhvert steg ambisjonene - 500, 1.000, 2.000 og tilslutt 3.000 brikker. Det ble selvfølgelig etterhvert ingen fritidsyssel men enda en ny jobb med krav til prestasjon og fornuftig framdrift. Min datter så med undring på min aktivitet og spurte forsiktig etter et par tusen brikker av det intrikate slaget: "Når blir du ferdig?". Jeg tøyset tilbake: "Når jeg blir gammel". Noen uker senere kom jeg jublene ned i stuen. Siste brikke var på plass. Min datter så forskremt opp på meg: "Pappa, er du gammel nå!".

Papirløst

Anekdote 177

Sommeren 1981 fikk min samboer og jeg låne huset til hennes tante og onkel. Å kalle det et hus var vel en underdrivelse. Kåken var nærmest for en villa å regne. Badebasseng og badstue i kjelleren. To gedigne stuer i etasjen over og et toalett som var så stort at en følte seg forlegen når en gjorde sitt fornødne. Å sitte på utstilling fikk en helt ny betydning. Tanten og onkelen var dradd til Amerika og vi fikk beskjed om å beklage vår nød når noe mot formodning skulle mangle. I en samtale med sin tante kom min samboer tilfeldigvis til å nevne at det var mangel på dopapir og fikk følgende spontanrespons: "Skal det være papirløst, så skal det være papirløst".

Nok til alle

Anekdote 176

Verdenskriger starter ofte som konfrontasjoner om ressurser. At det også skjer på det mer hjemlige plan, fikk jeg konstantert en dag jeg luftet meg på terrassen. Hos naboen stod det en stor skål meg chips. Minst 350 gram eller kanskje en halv kilo. Plutselig hørte jeg gledeshyl fra barna hans. De hadde fått øye på skålen. Selv om det her var nok chips til å mette flere familier, begynte de å dra i hver sin ende av skålen. "Det er mitt". "Nei, det er mitt". Kampen og krangelen eskalerte og plutselig glapp skålen ut av hendene deres og all chipsen ble strødd utover i grusen. Fadesen ble etterfulgt av et par sekunders stillhet før helvete brakte løs igjen. Nå skulle nemlig skyld fordeles.

Kjemi

Anekdote 175

Jeg var i England og ønsket å prøve noe nytt. Jeg gikk derfor inn i en kiosk og grep tak i en Jolly Cola. Vel utenfor åpnet jeg boksen og så med glede frem til første slurk. Brusen var fullstendig uten kullsyre. Det var det vel ikke mening i. Jeg så på boksens deklarasjoner. Joda, den skulle inneholde CO2. Med lettere indignasjon entret jeg butikken og fortalte på min skoleengelsk til damen i kassen: "There is no carbondioxid in this Cola". Hun så ut som et spørsmålstegn. Jeg sa setningen en gang til uten at det hjalp synderlig. Da kom kunden bak meg i køen til unnsetning: "He means that the Jolly is flat". Hvorpå ekspeditrisen himlet med øynene før hun utbrøt: "Then, why don't you say so".

Trimming

Anekdote 174

Tiden går dillene består. For de travleste av oss er det et akutt behov for å nedtegne oversikt over dagens gjøremål. Nå gjør vi det i en liten Moleskine notatblokk, for ti år siden brukte vi en Palm som trengte oppladning flere ganger i døgnet. I steinalderen var det Fil-o-Fax som rådde grunnen. Da jeg begynte i næringslivet, så jeg at alle i ledelsen hadde en en slik en som de frenetisk fylte med sin gjøren og laden. En dag kom jeg inn på kontoret til sjefen. Det var tomt. På midten av pulten lå Fil-o-Faxen oppslått. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg kikket ned på siden. Dagens agenda: "Husk å trimme skjegget".

Prøving og feiling

Anekdote 173

Jeg begynte min arbeidskarriere på mikrobølgelabben. Der laget vi moduler som inngikk i radiolinjeutstyr. Da bruken av slikt utstyr var begrenset i Norge, gikk det meste til eksport og der ute i verden deltok vi i en knallhard konkurranse. Vårt mantra var "Å være på høyde med de beste utenlandske", men av og til kunne det skofte litt på utstyr og ressurser. På den tid fantes det lite simuleringsverktøy og mye ble konstruert etter hevdvundne "cut and try" prinsipper. En dag kom den tekniske sjefen på besøk. Tilslutt stoppet han opp hos en kollega som i mange måneder hadde slitt med en krets og dermed forsinket hele leveransekjeden. Sjefen bøyde seg over kretsen som i hans øyne så noe merkelig ut og spurte hvilke utviklingsmetoder som hadde vært brukt. Vår kollega repliserte: "Han vart slek".

Debugging

Anekdote 172

Det er alltid kjekt å ha kjent kjente personer før de ble kjent. Min kandidat er Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun er nå vår forsvarsminister, men i 1985 var hun selger av Wang maskiner. Jeg var i militæret og var blitt satt til å passe på en minimaskin fra Wang. Av og til slo den seg vrang og andre ganger døde den fullstendig. Da var det godt å ha en venn i nøden å ringe til. Anne-Grete var hjelpsomheten selv og med binær logikk deduserte hun seg fram til feilen. En morgen var alle skjermene svarte og jeg ringte nødnummeret. Hun kvitret: "Er det strøm på maskinen?". Jeg tenkte "For et spørsmål" og bøyde meg over skjerm og tastatur for å se på selve mastodonten som vi dengang kalte en minimaskin. Ingen lys blinket og nedenfor lå støpselet lettere henslengt.

Doners criteria

Anekdote 171

Som pseudo-pasifist, var jeg ikke særlig glad for å bli kalt inn til militæret. Okkesom, det skulle vise seg å bli en fin tid. Jeg ble tatt på alvor og fikk være med å planlegge utbygging av nye fort langs norskekysten. Da det var en komplisert affære, ble det innkjøpt prosjektstyringssoftware og A0-plotter for å printe ut gigantiske Gant-diagrammer. Jeg ble satt til å administrere det hele og fylte inn oppgaver som skulle gjøres og i hvilken rekkefølge. Samme hva vi gjorde spyttet programvaren ut diagrammer som mer minnet om spagetti enn strukturerte arbeidsoppgaver. Etter å ha kjempet mot vindmøller og leverandør et par måneders tid, ble det tatt en sjefsavgjørelse: "La oss bruke veggen og gule lapper istedenfor". Noen år senere ropte min kone på meg fra stuen. Hun så på TV. "Kom inn å se. Nå blir et av fortene dine åpnet. Riktignok noen år forsinket". Der sto min tidligere overordnede fra militæret og klippet snoren. Det hører med til historien at fortet ble stengt ned dagen etter. Den militære utviklingen hadde løpt fra det.

Moral

Anekdote 170

Sommeren 1975 stablet jeg skoesker. Butikkens disponent ga meg 9 kroner timen for min arbeidsinnsats. Utbyttingen var av en slik karakter at selv salige Marx ville ha rotert i graven. Men jeg trengte pengene. Øverst på ønskelisten sto et stereoanlegg. I et anfall av rettferdig harme stjal jeg med store kvaler et par joggesko for å kompensere den urimelige lønnen. Skoene gjemte jeg frem til lunsj. I lunsjen løp jeg fra Nordnes til Busstasjonen med tyvgodset. Der la jeg det hele i en oppbevaringsboks, før jeg spurtet tilbake. Vel fremme på jobben så jeg på klokken. Fremdeles noen minutter igjen av lunsjen. En ting er å lugge av lasten, men å stjele arbeidsgivers tid er utilgivelig. En har jo moral!

Laktoredusert

Anekdote 169

Først så fjernet de bonuspoeng, så mat, så aviser og tilslutt forsvant kaffen. Å fly innenlands ble redusert fra stas til triviell forflytning. En stund trodde jeg faktisk de skulle spare på bensinen også, men ble beroliget av en flyvertinne at det aldri skulle kuttes når det gjaldt sikkerhet. Når jeg nå en og annen gang får gleden av en utenlandstur, tar jeg for meg tapte flygoder - mat, drikke, aviser og bonuspoeng som gjør det mulig for meg å svi av en helg i Beijing hvis jeg skulle ønske. Så plutselig kom det et regimeskifte. Mens alle rundt meg i flyet mesket seg med kjøtt, ble jeg satt på diett med vegetarkost. Jeg tilkalte flyvertinnen i fortvilelse. Dette måtte være en åpenbar misforståelse. Huns sjekket listen og sa at jeg skulle ha laktoredusert grønnsaksfor. Vel hjemme igjen ringte jeg til reisebyrået for å finne ut hva dette kunne skyldes. Konsulenten fant fort ut at reiseprofilen som var lagt inn av min arbeidsgiver inneholdt disse nye spisevanene. Da ramlet det ut av meg: "En ting er at de lønner meg som en inder, men jeg skal jaggu meg ikke spise som en".

Alias

Anekdote 168

Da jeg gikk på folkeskolen, var westernserier populære. De ble sendt hver lørdag på statskanalen med nynorsk teksting. Derpåfølgende mandag ble som regel brukt til å diskutere hva som hadde hendt vest for Pecos. En serie som ble særlig godt mottatt var Alias Smith and Jones. Det handlet om to karer - en lys og en mørk - og deres viderverdigheter. En dag da vi satt å diskuterte hvem som var tøffest, sa en av mine klassekamerater at "Alias - han mørke er stiligst". Vi begynte å le. Da vi hadde ledd vel og lenge, åpnet så en annen i klassen munnen for å forklare offeret for vår latter hvorfor vi lo. "Alias - det er jo han lyse det".

En Zulukriger vender hjem

Anekdote 167

Verden gikk imot meg. Mor og far var urimelige og jeg ønsket å rømme hjemmefra. Til tolvårsdagen hadde jeg fått ny sykkel og den var et ypperlig transportmiddel for min flukt. Etter cirka to kilometer syklet jeg forbi Samvirkelaget på Søreide. Da slo det ned i meg - "Mat". " Jeg trenger mat når jeg er på rømmen". Dessverre var det ingen reisekasse å ta av, og siden jeg var i en slik desperat situasjon fant jeg ut at jeg fikk stjele. Jeg snek meg rundt i butikken og tok en pakke Zulukjeks under genseren. Vel utenfor satt jeg meg til å spise hele pakken. Jo mer kjeks jeg fikk i meg jo lysere syntes tilværelsen. Da pakken var oppspist satte jeg meg på sykkelen og vendte nesen hjem igjen.

Etikkstudie

Anekdote 166

Alle regler kan omgås. Da jeg var i marinen fikk vi lov å bo utenfor basen - det var økonomisk mer lukrativt - av kvartermesteren så lenge vi bare sørget for å oppgi i alle offisielle papirer at vi bodde i kaserne på innsiden. En mening av det mer lovlydige slaget klarte ikke å være uærlig og oppførte at han bodde utenfor. På neste tillitsmannsmøte raste kvartermesteren. Han hadde rapport at den menige bodde på basen og var derfor kommet i en alvorlig skvis med sin overordnede. Vi i tillitsmannsapparatet prøvde å ta vår mann i forsvar, men kvartermesteren bare føyste oss av med: "Skukke tru han hadde studdert".

Legg listen lavt

Anekdote 165

Sandvika apotek hadde fått et nytt fint inngangsparti i glass. Det var faktisk så flott at en god del av kundene trodde dørene var åpne og braste rett i glasset. Dette økte nok salget av smertestillende, men var ikke populært i lengden. For å bøte på problemet festet apotekeren en bred rød tape som et magebelte over døren, slik at intetanende skulle kunne se at det var hindringer i veien. Fem minutter senere hørte de et voldsomt brak. Ifølge informerte kilder hadde den svimeslåtte bøyet seg ned for å unngå tapen og så stanget rett i døren.

Henstilling fra tannlegen

Anekdote 164

Tannlegen min holder til i en sentrumsgård. Inngangsdøren er videoovervåket og fra kontoret kunne han se pasienter rive og slite i døren før de fortvilt sprakte på intercommen om å få komme inn. For å bøte på problemet satt han opp følgende skilt: "Trekk - hilsen tannlege Fyllingen".

Kloakkdyr

Anekdote 163

To av mine studiekamerater var glad i å dykke. For å finansiere utforskingen av havets dyp, tok de på seg kommersielle dykkeroppdrag fra tid til annen. En gang ble de satt til å rense et basseng for uhumskheter og kloakk. Etter endt oppdrag satte de nesen hjemover og rett ved Sotrabroen så de et vann som kunne egne seg til å skylle de tilgrisede draktene. Mine venner hoppet uti og svømte ubesværet rundt i det krystallklare vannet. Plutselig skrek en mann fra vannkanten: "Hva gjør dere i mitt drikkevann?". Den ærligste av de to svarte: "Vi renser draktene for kloakk".

Gult er kult, men blått er bedre

Anekdote 162

I ungdommen kjørte jeg varebil for det lokale Samvirkelaget. Mellom slagene hvilte jeg ut mellom bruskasser på lageret. I ren kjedsomhet kom jeg til å merke en Solokork slik at logoen ble blå istedenfor hvit. Flasken ble så sluppet ned i kassen igjen og ut av min bevissthet. Noen uker senere på min sedvanlige runde kom en kunde klagende med en Soloflaske: "Denne flasken er merket. Det er sikkert en produksjonsfeil." Jeg svarte: "Det er vel sånn som skjer fra tid til annen. Du skal få en ny." I bilen smakte brusen fortreffelig.

Ich bin ein Berliner

Anekdote 161

Vi lever i de beste av alle tider. Kjedelige helger kan gjøres til kostelige kosmopolitiske eksesser med kun knappetrykk på internett. Min frue og jeg gjorde Berlin i pinsen. Fredag tok vi Øst-Berlin og lørdag Vest-Berlin. Søndagen ble turen toppet med et opphold i Potsdam hvor vi beskuet Carvaggios tvilende Thomas kjøre sin skitne finger i den oppstandne Jesus. Vel hjemme igjen ble vi stående bak en av det blonde slaget i Tax-Free køen. For å være hyggelig spurte ekspeditøren henne om turen hadde svart til forventningene. Hun repliserte: "Nei, Berlin er oppskrytt".