Those who are about to die

Anekdote 160

Min sønn hadde fått dille på berg- og dalbane og vi befant oss i Dyrehavsbakken utenfor København. Ingen andre i familien ønsket å få ristet innvollene, men min sønn var for liten til å reise alene. Noen måtte følge ham. Da jeg var mann og far ble jeg det naturlige offer. Det var tidlig på dagen og for å trekke til seg kunder tilbød berg- og dalbanen to runder til prisen av en. Jeg satt meg motvillig opp i vognen. Foran meg satt en annen engstelig far. Mannen som drev banen sa at dersom noen ville av etter en runde så var det bare å rekke opp hånden og togsettet ville bli stoppet. Etter første bakke og sving kjente jeg at jeg bare måtte av så fort som mulig. Stor var min glede da stasjonen kom tilsyne igjen. Jeg og den andre faren viftet vilt med armene og til min fortvilelse ser jeg mannen på perrongen glise bredt og gjøre armbevegelser som skulle tilsi at her ville vi få full valuta for pengene. Faren foran meg snudde seg og skrek: "Ja, la oss dø sammen!".

Epilog: Det tok femten minutter på bakken med en øl og en akevitt for å gjenvinne ansiktsfargen.

She can read

Anekdote 159

En fjorten dagers Britrail billett kan bringe deg til de underligste steder. For min kommende kone og meg endte turen i Newquay på Cornwalls nordkyst. Det var en typisk badeby med steder kalt Cosy Nook og pensjonister som satt på plenen i regnværet og så utover havet. I helgene var det litt mer fart og etter å ha konsumert diverse pinter med lokalbefolkningen bestemte vi oss for å avslutte den vellykkede kvelden med nattkino. Sammen med en lett bedugget lokalbefolkning, ble det et gjensyn med "The songs remains the same" - en konsertfilm med Led Zeppelin. Stemningen var høy og da tittelteksten kom på lerretet leste en jente i salen høyt for oss alle "The songs remains the same". Fra noen rader bak oss kom det et syrlig utbrudd som fikk hele salen til å riste av latterbrøl: "She can read, she can read".

La de andre slite

Anekdote 158

Dette er så lenge siden at motefargen på bil var hvit. Jeg observerte den nyklekkede jappen fra min røde Fiat. Grunnen til min interesse for ham, var at han laget kø. Hans bakhjulsdrevne hvite BMW klarte ikke bakken og medbilister prøvde å skubbe ham avsted for å løse flokken. Selv lot han seg ikke affisere nevneverdig. Han hadde nemlig nok med seg og sitt der han drev business via sin nye 1987 modell av en mobiltelefon.

Alkohol

Anekdote 157

Det var nyttårsaften og velmennende mennesker av alle slag - IOGT medberegnet - hadde fortalt oss gjennom alle medier at vi for barnas skyld burde holde oss edru på nyttårsaften. Min far og jeg tenkte: "Ja, la oss prøve det til en forandring". På den tiden hadde både min bror og jeg små barn. Ettersom klokken nærmet seg tolv, steg støynivået til enerverende og både min far og jeg ble stresset og ampre. Jeg så på min far og han nikket. Frem kom øl og akevitt. Med små mengder fludium innenbords, senket freden seg i sjelen og harmoni ble gjenopprettet i heimen. Det ble en minneverdig nyttårsaften for alle parter.

En Mr. Bean opplevelse

Anekdote 156

Min kone likte ikke eksamener og var ofte bekymret ukesvis i forveien. Jo lengre hun kom ut i studiet, jo verre ble det. Under en av sine siste eksamener opplevde hun følelsen av full kontroll. Arbeidsmengden var passe og oppgavene var overkommelige. Med andre ord alt var i skjønneste orden. Trodde hun. For sikkerhetsskyld bladde hun gjennom oppgaveteksten fem minutter før gongongen gikk. Til hennes overraskelse, dukket det en ny side med oppgaver opp. Det ble de mest hektiske minutter i hennes liv. Det hører med til historien at hun sto med glans.

En drittjobb

Anekdote 155

Min far var alltid hyggelig og tok med seg haikere. En dag var nabogutten ute i siste liten til skolen og fikk sitte på med min far. Guttens far hadde nettopp byttet arbeidsted og min far spurte hvordan det gikk i den nye jobben. Gutten svarte opprømt: "Far har fått verdens fineste jobb. Han gjør ikke en dritt".

Presisjon

Anekdote 154

Nabogutten hadde vært med å spille dart. Dessverre hadde han kommet i skade for å stille seg i skuddregnet og blitt truffet av en pil. På spørsmål om hvor han hadde blitt truffet svarte han: "Sånn omtrent cirka midt i leggen".

Sletting i en analog tidsalder

Anekdote 153

Salget av merketusj i bokhandelen steg markert ved hvert semesterstart. Nye studenter ønsket å forbedre lærebøkenes layout ved å merke det de syntes var viktig med farger av ulike slag. Selv hadde jeg sansen for gult og overstrøk alt fra formler til fyndord i teksten. Jeg var fornøyd med meg selv og min nye oppgave som innovatør i den gutenbergske industri. En dag kom jeg til å sitte ved siden av en medstudent som hadde valgt en annen strategi. Han merket alt med svart. På mitt "Hvorfor?" svarte han "Det har jeg lest og er ferdig med!".

Balladen om Ivar

Anekdote 152

Ivar kom inn i livet mitt i nittensyttini. Han hadde allerede mange venner og jeg hadde beundret ham på avstand. Han hadde alt jeg trengte. Han var romslig, villig til å ta imot mye ny kunnskap samtidig som han hadde plass for kunst og kultur. Jeg tok derfor bussturen til IKEA på Billingstadsletta for å kjøpe ham. Ivar var en bokhylle i heltre furu og veide sitt. I tillegg var han ganske uhamselig. Jeg slo derfor fra meg ideen om å satse på buss som returtransport og valgte istedenfor toget da det har større plass. Å få med seg Ivar opp til Billingstad togstasjonen kunne sammenlignes med tidligere statminister Bortens staurbæring. Mye slit senere sto jeg på perrongen og så til min lettelse at lokaltoget kom. Jeg bakset Ivar inn på toget hvor konduktøren så på meg i undring før han utbrøt: "Godstoget kommer først om en halv time".

Full fyr

Anekdote 151

Jeg satt å spiste lunsj i Blindernkjelleren tidlig på åttitallet. Der var det stille og idyllisk, men utenfor hadde verden gått av hengslene. Argentina og Storbritannia hadde startet Falklandskrigen hvor de sloss om et par tusen sauer. Denne morgenen hadde Dagbladet krigstyper og bilder av den synkende argentinske krysseren General Belgrano. Jeg hadde ikke råd til avisen og prøvde å lese over skulderen til sidemannen. Ubevisst førte han avisen stadig nærmere stearinlyset som var satt på bordet for å skape en koselig atmosfære. Plutselig tok avisen fyr og Belgrano gikk opp i røyk foran våre øyne. Slik kom Falklandskrigen til Norge.

Gutten med svovelstikkene

Anekdote 150

En kamerat av meg hadde fått tak i fyrstikker som lot seg tenne ved at man strøk dem over sålen på skoen. Barn og fyrstikker er som kjent ikke noen heldig kombinasjon, og noen uker etter var det full gressbrann i bakkene ovenfor blokken vår. Min venn ble tidlig mistenkt og da politiet kom tilstod han sin misære med følgende utsagn: "Jeg sklei på en fyrstikk".

Fordommer

Anekdote 149

Det hendte i de dager da jeg fartet land og strand rundt for å gi hele Norge bredbånd. Min største utfordring var å finne stiene opp til mastene. Ofte måtte jeg spørre de lokale. Jo mer avsidesliggende stedene var jo mer mistenkelig ble folk da jeg dukket opp med min bredbåndsmobil. En dag i det indre av østlandet stoppet jeg ved en gård. Det første som møtte meg var en illsint hund. Etter noen minutter hadde det roet seg nok til at jeg turde å gå ut av bilen. Da kom bonden i mot meg og han så ikke god ut. Jeg framsatte mitt ærend og prøvde på en så enkel måte som mulig å forklare hva jeg drev på med. Han svarte "Å er det du som planlegger det nye WiMax nettet her i bygden. Er det kompatibelt med 802.16e standarden slik at vi får roaming også?".

Følg flokken

Anekdote 148

TV2 var kommet til landet, men vi fikk ikke signalet godt inn med vår bordantenne på hytten. Jeg gikk derfor og kjøpte en Yagi-antenne til å ha utendørs. Jeg peilet antennen mot Kattnakken som jeg visste sendte TV2. Signalet var svakt og jeg antok det skyldtes treet som stod i siktelinjen. Bevæpnet med øks og sag gikk jeg løs på treet og noen dager senere var det stablet opp langs hytten som ved. Igjen svingte jeg meg opp på taket på hytten i visshet om at nå ville signalet bli sterkt og godt. Dessverre var det ingen bedring. Jeg ble forundret. Alle naboene hadde jo fortalt at de med letthet fikk inn TV2. Jeg så meg rundt. Alle antennene pekte 90 grader i forhold til min. Senderen på Fitjar var i den retningen. Jeg snudde min egen antenne og signalet ble sterkt og godt. Synd at skogen fikk lide av mangel på empiri.

Monspell til jul

Anekdote 147

Min far hadde en favoritthistorie. Den gikk noe àla dette. Hans onkel som var fra strilelandet var på besøk i byen. Min fars fetter var i ferd med å lære seg å lese. For å hjelpe til tok onkelen fram ABC-boken og satte gutten på fanget. Sammen stavet de seg gjennom boken. Plutselig dukket det opp et bilde av en fiskeskøyte og onkelens øyne lyste opp og han leste: "b-å- t skøyta" og sa: "Lær deg å lesa Monrad så skal du få monspell til jul".

At slik alternativ lesning ikke er noe enestående fenomen fikk vi oppleve noen år senere. Vår familie satt i bilen og ventet på fergen som skulle gå fra Sandvikvåg klokken 15:00. Vår sønn i baksetet som var mer enn alminnelig interessert i ferger kunne gjette hvilken ferge som kom kilometer unna basert på ørsmå forskjeller i design. For å oppmuntre ham til lesing ba vi ham lese navnet på fergen. Han visste jo allerede hvilken ferge det var så det ville jo lette lesingen. Han stavet: "S-t-o-r-d" og ropte henrykt: "Trefergen".

Angst og beven

Anekdote 146

Visdommen hadde blitt påtrendende og måtte ut. Jeg hadde derfor fått time hos odontologen. Av andre hadde jeg hørt at å trekke disse tennene gjør vondt, og jeg hadde derfor gruet meg som en hund måneder i forveien. Tilslutt opprant dagen da operasjonen skulle foregå. Med tungt hjerte og en kranglevoren Fiat fant jeg min skjebne på Årstadvollen. Først ble det tatt bilde av kjeven og så satt jeg meg ned for å vente på neste trekk. Det varte og det rakk. Riktignok er odontologen drevet av det offentlige, men det må jo være grenser for mangel på service. I angst og forbannelse over å ha måttet vente så lenge med min skrekk gikk jeg mot ekspedisjonsluken.
"Hvor lenge skal jeg vente før visdomstennene trekkes?" Pleieren bak skranken så på meg i undring og sa: "I dag har du bare tatt røntgenbilde. Selve operasjonen vil du få innkalling til om en måneds tid".

Code of Conduct

Anekdote 145

Direktøren for det hele hadde blitt hentet av økokrim og kastet åtte uker på glattcelle. Ikke mange ukene senere, uvisst av hvilken grunn, ble vi bedt om å signere firmaets nye Code of Conduct. Jeg hadde noen spørsmål i den forbindelse og gikk derfor opp i øverste etasje for å få tak i noen i den gjenværende ledelsen. Til min forundring var alt snudd opp ned der og den tidligere godt polstrede døren var byttet ut med en som slapp lyset inn. "Så lyst og trivelig det har blitt her" sa jeg til sekretæren og hun svarte megetsigende "Ja, direktøren syntes det var så innestengt her".

Innsamlingsaksjon

Anekdote 144

Jeg anser meg selv for å være en tålmodig fyr, men for noen lørdager siden kokte det litt over. Jeg var på vei gjennom byen og ble antastet av tiggere av alle slag. Fløytespillende folk sørfra, narkomane som solgte glansede magasiner og diverse andre velmenende mennesker som stakk bøsser opp foran ansiktet mitt. Det var nærmest umulig å få gå i fred selv om jeg prøvde å gå i taktiske buer utenom. En iherdig bøssebærer kom springende etter meg og jeg ga etter for et infamt innfall "Dessverre har jeg gitt mine siste kroner til en innsamlingsaksjon mot offentlig tigging".

Hvem er best?

Anekdote 143

To gutter diskuterte hvem som hadde den beste bestefaren. "Min bestefar kjører veldig fort" sa den ene hvorpå den andre repliserte "men min morfar ligger alltid først i køen".

Skybrudd

Anekdote 142

Sommeren 77 i Bergen huskes for en ting. Ualminnelig store nedbørsmengder. Jeg hadde gleden av å ha sommerjobb innendørs på en nå nedlagt malingsfabrikk. En dag sto vi utenfor på trappen og tok oss en røyk. Regnet hadde tatt en liten pause og plutselig ropte en arbeidskollega mens han pekte på en blå flekk på den ellers grå himmelen "Se et skybrudd!".

Dilettantenes inntogsmarsj

Anekdote 141

Nordiske mediedager i Bergen. Mange kjente, men ingen kjenner meg utenom en som ikke vil vedkjenne seg meg. Mediene er i krise. Ingen kjøper nyheter, annonser, underholdning eller aviser. For å toppe tristessen har programkomiteen invitert Andrew Keen som ser på WEB 2.0 og brukergenerert innhold som slutten på vestlig sivilisasjon. I sitt foredrag hamrer han løs på den narsissistiske amatørkulten som ødelegger arbeidsplasser, forflater kulturen og lar middelmådigheten bli den nye normen. Jeg tenker "Gudskjelov, har ikke bloggen min mer enn 104 treff".

Kunden gneldrer og glefser

Anekdote 140

Det var i bredbåndets barndom og vi hadde fylt en dal nord for Bergen med trådløst internett. En av kundene som drev en stor virksomhet i singel og sand, var etter få uker blitt avhengig av det nye mediumet for kommunikasjon. Plutselig virket det ikke lenger og vi ble tilkalt for å finne den mystiske feilen. Det som møtte oss i døren var en glefsende hund av det ikke helt lydige slaget. Etter at eier hadde fått kontroll med kjæledyret, startet vi feilsøkningen. Radioen ute på veggen hadde fornuftig signal, kabelen mellom radio ute og inne-enhet var i orden og vi fant heller ikke noen feil på selve inne-enheten. Mystisk. Hva kunne dette være? Kanskje noe med selve PCen? Jeg bøyde meg under bordet for å se og feilen åpenbarte seg. Hunden hadde i mangel av andre bein gnagd av ledningen til PCen.

Verdier i omløp

Anekdote 139

En venn av meg opplevde følgende tildragelse i en Narvesenkiosk på syttitallet. En liten gutt ønsket å kjøpe sjokolade, men hadde ikke nok penger. En gammel mann som sto bak ham i køen syntes synd på gutten og ga ham den nødvendige manglende kronen for å avslutte handelen. Gutten så ned på hånden sin som nå var blitt en krone rikere og utbrøt: "Bare en femmer!".

Kunden har alltid rett

Anekdote 138

Den lokale fylliken entret butikklokalet. I hendene hadde han fulle bæreposer med tomme ølflasker som han tenkte å bruke som investering i nye. Dessverre var han noe påseilet, så vår butikkinnehaver nektet ham å kjøpe mer øl. I et anfall av frustrasjon kylte vår ikke helt edrue kunde posene sine i gulvet så det knaste og proklamerte: ”Jeg skal ha pant for de knuste også.”

Oppløsning

Anekdote 137

Det var i internettets barndom. Mor hadde sett et skremselsprogram på TV som advarte mot all pornoen som fløt på internett. Neste gang vi møtes ble jeg konfrontert med følgende utsagn: "Er ikke all den nettpornoen forferdelig?". Jeg repliserte: "Helt enig, oppløsningen er alt for dårlig!".

Finanskrisens egentlige ofre

Anekdote 136

Gjedrem setter ned renten med nye 0.5% i et fortvilt forsøk på å redde norsk økonomi fra kollaps. Hvem har glede av det? Kanskje de som har skapt krisen ved å leve over evne med sitt prangende forbruk? For hver rentenedsettelse får de jo mer tilovers til å fortsette dansen rundt gullkalven. Konsekvensen blir selvsagt økt inflasjon. Vi - de andre - som har spinket og spart, ser våre penger smuldre bort i banker som nærmest daglig sender oss brev med nok en rentenedsettelse. Min bank begrunnet den første rentenedsettelsen med at Nibor3MND (hva det måtte være) hadde sunket fra 4.12% til 3.21%. Neste rentenedsettelse ble begrunnet med at Nibor3MND nå var steget til 3.31%. Opp eller ned spiller tydeligvis ingen rolle når økonomer argumenterer.

Ordnung muss sein

Anekdote 129

Min venn og jeg hadde fått vår første sommerjobb. Den besto i å sortere barnetøfler etter størrelse og bunte sammen eskene de lå i snes eller dusin. Etter en ukes hard jobbing i den tidligere sjøboden på Nordnes var veggene kledd med ordnede skoesker. Det var kun et problem. Vi hadde et fått et par i 26 tilovers. Min venn så opp på vårt verk og ned på de to overflødige. Bod-døren mot sjøen ble åpnet og med et lett kast lot han de uønskede seile sin egen sjø.

Jesus & de

Anekdote 126
Min datter var tidlig for alderen. Det skyldes nok gener. Hun kunne gå før hun var et år, snakke før hun var to og leste flytende i fireårsalderen. Besteforeldrene ble bekymret og spurte henne om det kom til å være noe igjen å lære når hun begynte på skolen. "Ja, der skal jeg lære om Jesus & de for det har ikke mor og far fortalt så mye om."

Frem fra glemselen

Anekdote 121

En liten historie fra min nå avdøde far som alltid prøvde å lære meg noe. Han understrekte alltid til meg at det var to ting her i verden som var viktig. Det ene var å ha en god hukommelse og det andre....... husket han aldri!

Bekjennelse

Anekdote 119

"Kan jeg sitte her?" Hele Norge er visst ute og flyr, så det er trangt her på Gardermoen. Med munnen full av middag sier jeg "Selvfølgelig". Mannen som viser seg å være nordlending setter seg ned. Det tar ikke lang tid før han starter å prate. Han snakker i hytt og vær og jeg svarer deretter. Jo lengre praten går jo mer ubehagelig blir samtalen og det topper seg med følgende utsagn - "Du skal vel hjem å pule kjerringen nå?" Herregud, hvorfor skal jeg alltid bli utsatt for slikt? Jeg tenker meg lenge om før jeg avleverer følgende konversasjonstorpedo "Jeg er dessverre impotent."

CRC-sjekk

Anekdote 118

Når datapakker skal sendes fra A til B kan det gå galt. Støy og interferens kan føre til at noen av nullerne eller enerne kan bli mistolket. For å kunne oppdage slike feil legges det til noen ekstra nuller og enere slik at forsendelsesproblemer kan oppdages. Metoden som ofte brukes kalles CRC-sjekk (Cyclic Redundancy Check). For noen tiår tilbake følte jeg meg selv som en slik pakke som skulle sendes ut i det store intet. Vel, jeg skulle bare frem og tilbake til England for å levere en annen pakke. Vårt tilbud til en ikke ubetydelig teleoperatør på den grønne øyen. For å spare penger hadde SAS satt opp et lite propellfly. Jeg plasserte meg selv og pakken med utsikt til en av de to moterene som sikkert hadde putlet og gått siden annen verdenskrig. Flyskrekken ble ikke akkurat dempet av kapteinens milde utsagn om at de hadde tekniske problemer, men at det var en teknikker på vei. Han kom med gardintrapp under armen og satt den opp mot motoren. Han steg opp, løftet av lokket, fant frem CRC-boksen med smørning og sprayet her og der blant motorens deler. Fra cockpit kom det gledesutbrudd "Vår eminente teknikker har løst problemet og vi er nå klar til avgang". Flyskrekken forsavnt som dugg for solen og jeg så ned på pakken og sa "Nå har vi fått utført CRC-sjekk og leveransen burde være sikret. Skulle noe mot formodning gå galt får vi bare be om retransmisjon".

Alt er relativt

Anekdote 116

Det er lenge siden jeg tok forberedene på universitet. Ja, faktisk så lenge siden at de solgte murere i butikken. Hva var murere? Vel, det var ølflasker som inneholdt 0.7 liter av den brune væsken. På den tiden drakk jeg knapt øl og ihvertfall ikke av så store flasker. Så hvorfor husker jeg de så godt? Fordi antall murere ble brukt av vår foreleser i psykologi som et eksempel på at alt var relativt og kom an på ståsted for den enkelte. Han fortalte om en venninne som kom bestyrtet til ham og meddelte at mannen var blitt alkoholiker. For å roe henne ned spurte vår foreleser "Jaja, hvor mye drikker han?" Og hun hadde svart "Minst en murer om dagen." Jeg som satt på tilhørerbenken med beskjedent kjennskap til konsum, tenkte at det var mye øl. Da begynte plutselig foreleser å le. "Alkoholiker? Jeg drikker da selv minst to hver dag."

Finn din plass

Anekdote 109

I et fortvilt forsøk på å tjene penger i studietiden, tok jeg et halvtårs-vikariat som lærer i den videregående skolen. I første storefri inntok jeg den uvanlige plassen i sofagruppen på lærerværelset. Etter år i rollen som elev frydet forandringen. Endelig i de voksnes rekker. I samkvem med med mine nyervervede kollegaer, slo jeg meg løs og diskuterte fag, pedagogikk og mangel på disiplin. Etter en stund la jeg merke til at det kun var meg som snakket.Det ble kremtet og mine kollegaer sendte meg blikk som ledet min oppmerksomhet mot en eldre herre som travet frenetisk rundt i lærerværelset. Min inntreden hadde forrykket tingenes orden. Jeg hadde tatt hans faste plass i skolens beste stol. Jeg reiste meg stotrende og fant en ledig plass i periferien. Der ble resten av lærergjerning avtjent i rungende taushet i et ikke inkluderene arbeidsliv.

Strømstans

Anekdote 114

En spesielt utrivelig morgen i slutten av november opplever arbeidsplassen vår en strømutkobling av den ukontrollerte typen (vi har ellers nok av forhåndsvarslede, tidsbegrensede utkoblinger). Kontoret blir mørkt som en sekk, det er mange timer før dagslyset kommer, og samtlige lysrør er av, hver eneste pc-skjerm mørk. Noen av oss tenner den lille lykten på mobilen, en finner frem et telys. Kosen er påtrengende, og folk flest synes dette er en storartet anledning til å la jobb være jobb, og heller bli sittende og skravle om stort og smått. Alle tar mørkleggingen med fatning, bortsett fra NN, som er en handlingens mann. Han har famlet seg frem til en mørk krok, der han mener å ha sett at det stod en lommelykt. Kjeftingen hans får all koseprat til å opphøre: "er det ingen ting som fungerer på dette f.......s huset! Er det så for.......a vanskelig å skifte batterier på en lommelykt!" I nesten-mørket kan vi se omrisset av en irritert mann med en gjenstand i hånden. Akkurat i dette øyeblikket er det at strømmen kommer tilbake. Godt opplyst av grelle lysrør står vår utålmodige kollega der, som en 1.80 m høy frihetsgudinne med hevet fakkel og et indignert fjes. I hånden holder han - en vase!

Løsningen

Anekdote 108

Hun hadde bedt meg hente gardinbrettene. Mens jeg skrudde de ned fortalte hun hvordan det gikk. Leiligheten hun hadde kjøpt av meg, hadde vært dyr og lånet hun hadde fått strakk nok ikke til. Heldigvis hadde hun fått refinansiert lånet slik at hun nå også hadde råd til de første husleiene. Jeg så beskjemmet ned og følte meg som en ussel bolighai. De neste månedene plaget jeg meg selv og andre med skyldfølelse og bekymring for hennes ve og vel. En morgen strålte min kone fra bak avisen. "Se her, problemet er løst!" "Hvilket problem?" Jeg ser nedover siden som inneholder bilder av en rekke lykkelige brudepar. Der står arvtakeren av min leilighet og holder kjærlig rundt sin endelige løsning på sine boligproblemer.

QA

Anekdote 107

Kvalitetsstandarden ISO9000 kom nok litt brått på oss. Riktignok fikk vi byråkratiet som skulle etterleve direktivene, men noen av produktene manglet av og til det som trengtes for å komme igjennom nåløyet. En sen fredag da vi skulle skipe en ny last med produkter til en utålmodig kunde, fant følgende samtale sted mellom en prosjektleder og QA ansvarlig. "Vi må få levert idag ellers så går vi på et stort tap!" "Men jeg kan ikke godkjenne denne delen da den ikke helt holder de strenge kvalitetskravene som ISO9000 setter." "ISO meg her og ISO meg der. Husk at helvete er løs dersom vi ikke får levert." "OK jeg godkjenner under tvil."

Me scared

Anekdote 130

Hvert år er det en ny dille. Barna skriker etter den overprisede leken og far betaler. Værst var det det året da Furbyene var på moten. Små lodne gremlins med innebygget kunstig intelligens. De startet med å bable på sitt eget språk, men jo mer barna kommuniserte med dem jo mer fornuftig ble talen. Det var et forferdelig tyt å høre på for oss som hadde kommet litt lenger i livsprosessen. En kveld på hytten etter at de søte små hadde lagt seg, satt jeg oppe med mor og far og tok en tynn en for å roe ned nervene etter en hel dag med Furby-skvalder. Furbyen sto riktignok midt på bordet, men trigget ikke på voksenprat. Uvisst av hvilken grunn bøyde jeg meg over bordet og skrek til den. Furbyen begynte å summe til respons før den ytret "Me scared". Det ble jeg også.

E-ros

Anekdote 131

Dette var i bredbåndets glade barndom. Vi ønsket å gi distriktsnorge trådløs internett-tilgang. Sammen med operatører i det ganske land sørget vi for å teppelegge landet med bredbåndets gleder. Faktisk var gleden enkelte steder så stor at sluttkundene ringte oss tilbake med gladmeldinger og andre spørsmål av mer teknisk karakter. Fra en eldre ungkar i en av våre fjordarmer fikk vår operatør følgende megetsigende spørsmål. "Kan du se det jeg ser?"

I helvete

Anekdote 106

En ikke helt stille bergenser har samlet sitt hoff på Teaterkafeen i Oslo. I båsen ved siden av setter noen Frognerfruer seg. De diskuterer muligheten for en rolig uke i fjellheimen. "Det blir ihvertfall ikke Finse for der er det for mange bergensere." "Heller ikke Ustaoset av samme grunn" repliserer den andre fruen. Fra vår ikke forsagte bergenser kommer følgende brøl "Prøv Helvete for der er det ingen bergensere!"

Diagnosen

Anekdote 104

Jeg løfter røret. "Hei onkel hvordan går det?" "Vel, jeg har endelig fått diagnosen?" "Ja, hva sa legen?" "Jeg husker ikke, men jeg har skrevet det ned. Gi meg litt tid så skal jeg finne lappen og ringe deg opp igjen." Det går en halvtime før telefonen ringer. "Ja, hallo." "Det var demens."