Ambisjoner

Anekdote 241

Et barn i bekjentskapskretsen var en smule lei av skolen og fremtidsutsiktene. Av sin gamle bestemor fikk hun spørsmålet: "Hva ønsker du å bli her i livet?". Da kom det kontant fra den yngre generasjon: "Pensjonist!"

Statistikk

Anekdote 6

Norge var blitt velsignet med et nytt pengespill. En venn og jeg satt og diskuterte de mulighetene for rask rikdom som Lotto kunne gi. Med ungdommelig overmot og klokkeklar tiltro til egne ferdighet i sannsynlighetsregning prøvde jeg å overbevise min kamerat om at muligheten for å vinne i denne statlige pengemaskinen var forsvinnende liten. Han opponerte. Sjansen var 50 %. Enten vinner man eller så vinner man ikke og for den som ikke deltar er ihvertfall sannsynlighten for gevinst lik null. Uken før første Lotto-trekning ble brukt til å studere trekk uten tilbakelegging, fakultet og annen statistikk. Det hele ble så sammenfattet i en kort tekst som kunne rettlede alle som ble forført til å bruke sin surt ervervede penger på denne skjulte skatteleggingen. Fornøyd med meg selv møtte jeg min venn ved kaffebordet neste søndag. Nå skulle det doseres. Han smiler fornøyd til meg. ”Jeg vant 20.000 igår. For å være helt sikker på gevinst tok jeg to rekker.”

En kunstopplevelse

Anekdote 86

Hva gjør jeg nå? Det regner og tåken henger lavt. Går på Løvstakken, selvfølgelig! Kun akkompagnert av vindens sus, fuglenes sang og surkling fra gummistøvlene entrer jeg fjellet. Og da, plutselig, ut av tåken dukker et kubisk rustbrunt bur opp. Hva kan det være? Enda en måleprobe fra Aanderaa Instruments eller er det noe utenomjordisk? Jeg nærmer meg forsiktig. I burets indre skimter jeg et bilbatteri, en høyttaler, et grønnkort med noen chiper og en fotocelle – temmelig konvensjonell teknologi. Varsomt stikker jeg hånden foran fotocellen.

Høyttaleren raper, og ut strømmer esoteriske lyder som minner om den lifligste samtidsmusikk. Flott. Jeg bøyer meg ned og leser ”Kulturbyår 2000. Kunsthøgskolen i Bergen”. Fantastisk. Hva skal en med utsikt når en kan sitte alene i tåken og produsere de vakreste toner? Jeg fører frem hånden igjen og igjen og igjen. Nei, det får være nok. Tenk på batteriene. Husk at kunstopplevelser skal deles. Jeg reiser meg varsomt, svimmel av inntrykk, og vandrer med freidig fot mot hverdagen igjen – beriket i sjel, sinn og ånd. En stor takk til kunstnerne.

Alt har sin pris

Anekdote 3

Du må for guds skyld ikke prøve å gi bort noe. Det har jeg forsøkt. I ungdommen ønsket jeg å bli reder, og da naboen skulle kvitte seg med sin gamle trebåt var jeg så heldig å få den overdratt vederlagsfritt. Etter noen få men lykkelige stunder på havet kom jeg til at båtlivet med all dets strabaser ikke var noe for meg. Farkosten gikk fra å være en kilde til glede til et avfallsproblem. Hvordan bli kvitt den? Jeg hadde jo selv fått den og det rimeligste var vel bare å gi den videre til noen som kunne ha mer glede av den enn meg. Jeg rykket inn en annonse i lokalavisen. ”Båt gis bort. Ring etter fem.”

Klokken ti over fem om morgenen ringte førstemann. Siden ble jeg nedringt. Senere samme kvelden ved båten hadde det samlet seg et tyvetalls interessenter. Jeg prøvde fortvilt å roe gemyttene da jeg ankom, men fikk fort rollen som felles fiende. ”Hvorfor gir du den bort?” ”Det var meg som ringte først”. ”Båten er for fin til å gis bort”. Jeg løftet tafatt hendene og svarte at dette orker jeg ikke å ta stilling til og vandret hjem igjen. Da jeg snudde meg i bakken så jeg at det utspant seg sosialdarwinistiske scener, men båten var heldigvis borte neste dag. Den dyrkjøpte lærdommen ble at penger er et enestående reguleringsmiddel. Enten jeg bruker de for å bli kvitt problemer eller selger dem.

Diderot-effekten

Anekdote 10

Jeg visste hun var frankofil. Hva skulle jeg finne på å gi henne som takk for hjelpen for år med korrekturlesning? Noe fransk selvfølgelig. Selv hadde jeg på det tidspunktet kost meg i ukevis med Erik Satie og hans Trois Gymnopédies. Jeg gikk til innkjøp av en Naxos CD til 39 kroner med det beste av Satie. Hun tok den gledestrålende imot. Uken etterpå kom hun opprømt inn på mitt kontor. Nå hadde hun fått CD-spiller også. ”Jeg kjøpte likså godt en ny Citroën.”

Opus dei?

Anekdote 14

Sannelig, sannelig sier jeg eder. Dette hendte i de dager jeg studerte i Oslo. I gangen vår på studentbyen på Kringsjå bodde det tre snille og karismatiske jenter av det karismatiske slaget. Deres tro var like enkel som min ateisme var komplisert. Da sommeren kom skulle de på misjonsreise til det forjettede land og oppakkingen var deretter. En plutselig godhjertet innskytelse fikk meg til å tilby dem skyss på første del av ferden, nemlig til Østbanen. I det vi nærmer oss ser jeg at de sitter og ber. ”Er det noe som bekymrer dere?” ”Nei, vi ber bare om en bagasjetralle når vi kommer frem.” Og de ble bønnhørt. I det vi svinger inn står jubelen i taket ved synet av miraklet. Flere hundre traller venter på de troende. ”Herregud, det går da ikke an å be om noe så selvoppfyllende.” ”Kanskje ikke, men vi ba Gud om skyss også.”

Lykke er for griser

Anekdote 31

Jeg står på balkongen og ser utover det azurblå Middelhavet. Klokken er halvseks om morgenen. Alkohol er ikke bra for nattesøvnen. Plutselig hører jeg lyder nedenunder. Jeg titter ned og oppdager en rekke personer i ferd med å legge håndklær i solsengene for å skaffe seg det beste utgangspunkt for morgendagen. At de ved å la være å gjøre dette, hadde gjort det mulig for alle, de selv inkludert, å få en plass når de trengte det, ser ikke ut til å bekymre dem det minste. Å observere denne ferie-varianten av kampen for tilværelsen fyller meg med vemod. Er dette resultatet av 4.6 milliarder års utvikling? Jeg setter meg ned med en con gas og plukker opp boken jeg sovnet fra i går. Herman Tønnessen, Jeg velger sannheten. Denne lille juvelen av en bok har sikret ham plassen som Norges fremste pessimisme filosof gjennom tidene. Fra sitt ståsted, i graven, ville han nok smilt av de som frivillig sikrer seg en plass i solen kun for å forsere kroppens aldringsprosess. Kanskje møtte de en hest i barndommen?