Høyfrekvent

Anekdote 237

Min kollega hadde nettopp begynt i arbeid på mikrobølgelabben. Han bodde alene på en hybel og tenkte derfor at han burde investere i en mikrobølgeovn for lettvint matlaging. Dette var i mikrobølgeovnenes barndom og siden han selv arbeidet med utstyr på høye elektromagnetiske frekvenser spurte han nysgjerrig ekspeditøren hvilke frekvens mikrobølgeovnen brukte. Han fikk til svar: "Det er noe sånn gigamega".

Til opplysning bruker mikrobølgeovenen 2.45 GHz. På den frekvensen varmes mat som består av vann og fett effektivt med såkalt dielektrisk oppvarming. Det varierende påførte elektriske feltet får matmolekylene til å rotere og dermed utvikles det varme.

Brikkene faller på plass

Anekdote 236

Roma i august kan være en varm affære og vår dengang fem år gamle datter gjorde hva som helst for å komme i skyggen. Selv Vatikanmuseet ble en opplevelse med sine svale ganger fylt til randen med hva kirken hadde fått i tiende m.m. Her var allverdens rikdom samlet og vår datter ble etterhvert lei av å stadig måtte forholde seg til nye kunstskatter. Omvisningens høydepunkt var det Sixtinske kapell. Da lyste avkommet opp og ropte "Pappa, pappa se i taket! Her har de malt puslespillet ditt." Jeg hadde selvfølgelig ikke hjerte til å fortelle henne at det forholdt seg motsatt. At jeg i stille stunder hadde puslet Michelangelos mesterverk under en annen himling.

Kraftløs

Anekdote 89

Det er dagen derpå. Russetiden har vært hard og blir nå avsluttet med en helgetur til en hytte i Alversund. Min venn og jeg sitter og drøser sammen. Rolling Stones prøver å overdøve oss med deres versjon av Midnight rambler. Det er hans høyttalere og min kraftige forsterker. Dette er lenge siden, så damene har inntatt sin vante plass på kjøkkenet for å prøve å stelle i stand frokost til oss som har mer enn nok med det vi hadde fått igår. De pumper og pumper, men de får ikke fyr på parafinovnen. Min venn ser litt forundret ut, bøyer seg fremover og skriker for å overdøve musikken ”Har de ikke strøm her?”

Tradisjonen tro

Anekdote 27

Ting begynner å gå bedre på jobben. Etter først å ha decimert staben har vi nå startet med å ansette nye. For å feire denne begivenheten innkaller direktøren for det hele oss alle til kaffe og bløtkake. Med velvalgte ord hilser han de nye velkommen og deler hjertelig sine visjoner og nyvunne entusiasme med oss andre som har vært der en stund. I et forsøk på å være morsom samt balansere det hele tar jeg ordet. ”Betyr dette at det er slutt på kake ved oppsigelser?” Han gliser. ”Jeg hadde tenkt det, men gjør gjerne et unntak for deg.”

Språkstrid

Anekdote 235

Norge påstås å være verdens beste land å leve i. Allikevel skjer det samme hver gang vi er i Syden. Min kone vil ikke hjem igjen. Jo nærmere vi kommer avreisedato, jo mer mutt og innesluttet blir hun. For å unngå konfrontasjoner og ikke legge sten til byrden, pleier jeg å holde meg unna siste dagen. I år tok jeg meg en lang tur langs Cala d'Ors strender. Himmel og hav var blått og livet godt. Plutselig hørte jeg en voldsom krangling. Et par, som sikkert er glade i hverandre, ga hverandre inn. Vel, det gikk mest den ene veien. Kvinnen var fullstendig i fistel, og jeg hørte snart at meningsutvekslingen foregikk på trøndersk. For å få med meg alle detaljer i denne offentlige skittentøyvasken, saktnet jeg farten. Herren i huset var ifølge sine kvinnelige partner dum, lat, jåt og årsaken til at de ikke fant bussen og dermed ikke ville nå stranden før solnedgang.

I det de passerte prøvde jeg å gjemme mitt lattermilde jeg ved å stoppe foran en oppslagstavle. Plutselig hørte jeg: "Excuse me!". Jeg snudde meg rundt og så rett inn i kvinnens bebrillede ansikt og svarte: "Hva kan jeg hjelpe med?" Hun returnerte: "Herregud, er du norsk. Har du hørt krangelen vår?"

I giganters fotspor

Anekdote 64

Jeg har en drøm. Den er kanskje ikke av samme kaliber som Martin Luther Kings visjon. Okkesom, jeg ønsker å få utgitt en roman. Jeg vil bli forfatter. Jeg vil skrive. Jeg vil skrive Den store norske romanen. Problemet er bare det at jeg ikke har noe å skrive om. Vel, den utfordringen har nok en del forfattere hatt før meg uten at det ser ut som det har bremset dem noe nevneverdig. Hva med en biografi? Mine 50 år på moder jord. Ja, hvorfor ikke? Ifølge informerte kilder er det å skrive om seg selv og sine egne erfaringer den første og største fellen en nybakt forfatter går i. Men dersom jeg går til det med viten og vilje må det jo bli bra. Her er det bare å glede seg. En annen innvending er alderen min. Å debutere litterært som lett middelaldrene kan vel sammenlignes med å starte sin seksuelle karriere etter at en har blitt impotent. Men tenk på hvilken erfaring jeg har bygget meg opp. De siste tyve årene har jeg fulgt følgende faste mønster jobb, sofa, sove. Av slikt må det bli stor diktekunst. Spesielt timene i stabilt sideleie på sofa har gitt meg tid til å fabulere og filosofere.

En av grunnene til at jeg ikke har satt igang før nå har vært prestasjonsangst. De andre skriver jo så bra. Innsiktsfullt om mennesker og vakre naturskildringer. Kan jeg måle meg med det som knapt enser naturen når jeg er ute og går og som er så selvopptatt at jeg stort sett ignorer mine artsfrender? Det siste er vel ikke helt riktig. Jeg har faktisk stor glede av å observere dem ut i fra en rent fenomenologisk interesse. Frode Grytten f.eks. har jeg observert der han vandrer rundt på Rimi i sin svarte duffel. Han handler stort sett det samme som alle oss andre. Han er en av oss. Lever nok et rolig forstadsliv, men skriver bra. Altså kan han så kan jeg. Han skriver jo stort sett om Odda og da kan vel jeg skrive om oppvekst på Landås, deportasjon til Sandsli, studieår på Kringsjå og rekkehusliv på Bønes.

Ja, det er sant. Jeg har endelig fått meg et eget rom. Det er det som skal til for å bli kreativ og visjonær. Jeg har innredet det med bøker og på nordveggen har jeg bygget meg opp et fundament av dannelse. På sørveggen troner gamle kunster i fysikk og matematikk. I disse omgivelsene skal altså Den store norske romanen meisles ut. Jeg fylles av en herlig følelse av å være med på noe stort. Ja, med meg som objekt skal de menneskelige kår rundt årtusenskiftet dissikeres.

Hvorfor starte nå? Hvilken impuls er det som har satt meg igang. Her må en annen av forfatterne krediteres. Nemlig Jon Fosse. Gjentakelsen og tristessens mester. De senere år har jeg tilbrakt mye tid på flyplasser. Der kan en dyrke sin egen anonymitet sammen med andre. Plutselig står Fosse ved siden av meg i innsjekkingsskranken. Jeg anstrenger meg for å høre poetens visdomsord. ”Får jeg bonuspoeng for denne reisen”. Javel, dette var vel ikke helt det jeg hadde ventet meg, men så slår det meg – Kan Fosse på denne måten dykke ned i det hverdagslige og trivielle så må det vel være mulig for meg som er her nede å gå motsatt vei. Takk Fosse!

Av og til går fremskrittet for fort

Anekdote 234

Dette var i Norsk Datas siste dager. Som en dinosaur, ravet de inn i fremtiden med klokketro på minimaskiner mens PCer brøytet nytt teknologisk landskap. Vi andre hadde selvfølgelig allerede tatt hintet, og jeg investerte derfor i en splitter ny PC. En "state-of-the-art" AT med 4.77 MHz prosessor og 20 Mbyte harddisk til den nette sum av 21.000 blanke kroner. Året etter var den fullstendig passe. Hvor dårlig min pengeplassering hadde vært fikk jeg bekreftet i en annonse i lokalavisen med følgende overskrift: "Norsk Data Nord-100 anlegg byttes i en PC-AT. Gjerne med harddisk."

Systemansvarliges siste dager

Anekdote 233

Programvaren som vi brukte til beregninger på åttitallet hadde sprengt våre PCers kapasitet. Våre leverandører anmodet oss derfor om å heller bruke såkalte arbeidstasjoner. Vi gikk til innkjøp av en SUN Sparc-station. Noen måneder senere fikk jeg beskjed av varemottak om å komme ned å hente herligheten. Der nede sto en stor og tung eske som jeg fikk trillet opp med mye møye. Ut av Pandoras eske sprang en grå boks samt en enorm skjerm. Jeg forsynte beistet med 220 Volt og en god stund senere dukket operativsystemet Solaris sin prompt opp med noe à la dette /usr/bin/etc/sysconfig/hash-prompt-xterm/*.sh/endamerkrypto/m.m. Jeg tenkte "Hva gjør jeg nå?", men ble heldigvis avbrutt av telefonen. Det var varemottak. "Du glemte tre kasser." Jeg undret meg over hva det kunne være. Jeg hadde jo bare bestilt en datamaskin. De kassene var like store som den som inneholdt arbeidsstasjonen. Var det noen maskiner på ville veier? Jeg åpnet kassene og de var full av manualer. En måned senere hadde jeg funnet meg nye jaktmarker

Format c:

Anekdote 232

Av og til er en nødt til å starte helt fra bunn av. På det glade åttitall var jeg systemansvarlig for PCene vi hadde på jobben. De var fylt til randen med ulike programpakker og data som hjalp oss til å beregne mikrobølgekretser. En mandag da jeg entret arbeidsplassen kom en av mine kollegaer, rimelig ny i datafaget, løpende med følgende beklagelse "Format a: virket ikke på den nye disketten min så jeg tok Format c: istedenfor. Nå virker ikke datamaskinen heller." Som sagt det ble mye å gjøre den mandagen.

Master til begjær og besvær

Anekdote 231

Min lokalavis er fra tid til annen blitt offer for såkalte falske leserinnlegg. Dvs. at noen skriver noe de (eller organisasjonen deres) mener, men undertegner med en fiktiv signatur for å øke tyngden i ytringen. Jeg har i årevis moret meg med det motsatte, nemlig skrive pseudo-fiktive meninger og stå for dem med fullt navn. Mange av dem har funnet veien til avisens spalter, men jeg har lagt merke til at når kampanjejournalistikken herjer blir takhøyden lavere.

En tøyser bare ikke med Bybane, Tide, Monstermaster eller Klimakatastrofer. Et sted går grensen. Her er det nylig refuserte Monstermast-innlegget. Nå når regjeringen har vedtatt utbygging, kan det vel ikke skade å lufte det på det store intetnettet.

Stå på BKK!

Per Thorvaldsen
Fiberfrelst kraft&It-sosialist

Bergen er i krise. Smogen kveler sentrum og elforsyningen er i ferd med å bryte sammen på grunn av Bergens vekst. Hvem har skylden? Olav Kyrre. Hvem kan redde oss? Politikerne? Neppe. Her må det inn kompetanse med erfaring i langsiktig tenkning. BKK har i snart hundre år vist slike evner. Først begynte de med å lyse opp bergensernes liv og senere varme dem med billig elektrisitet. Med sikker og billig El- og fjernvarme kan halvparten av det gule lokket fjernes.

Hva med resten? Borte vekk når Bybanen og El-bilene kommer. Dette har selvfølgelig BKK tenkt på og ser derfor behovet for enda mer kraftoverføring mange år før vi andre får gluggene opp. I tillegg har BKK vist samfunnsansvar ved å fibre de tusen hjem. At politikerne (og Statkraft) stoppet utbyggingen av denne livsviktige infrastrukturen kan bare skyldes mangel på evne til å tenke strategisk. Med fiber i alle hjem og bedrifter vil transportbehovet (og dens forurensende effekt) reduseres p.g.a. hjemmekontor, videomøter, ehandel m.m. La oss ta steget fra køpriset vulgærbilisme til et harmoniskt lyst og varmt e-liv.

Hva så med våre venner i Hardanger? De får jo ingen glede av denne satsning. Selvfølgelig får de det. Det vil gå fiber langs alle mastene og dermed kan hardingene velge om de vil kvitte seg med forurensende gammel industri, miljøfiendtlige oppdrettsanlegg, cruiseskipene som tåkelegger fjorden, plasten som dekker skråningene og heller satse på miljøvennlig, distriktsvennlig og bærekraftig IT-industri. Hva med et datakraftverk i Ålvik? Det er faktisk litt trist å tenke på, men hadde mastene og fibrene kommet litt tidligere så hadde en kanskje sluppet å bygge den visuelt forsøplende Hardangerbroen også.

Spørsmålet er ikke om en skal bygge en kraftlinje, men om det er nok med bare en. Fra et energiøkonomisk spørsmål er selvfølgelig de lange linjene et problem, men når valget står mellom forurensende gasskraftverk i Øygarden, atomkraftverk på Askøy eller fornybar vannkraft fra Hardangervidden burde det være enkelt.

Telefonkultur

Anekdote 230

Her er enda en fortelling fra virkeligheten. Riktignok fra en tid da vi kun hadde fasttelefon. På jobben var vi alle oppsatt med to slike - en på kontoret og en annen på felleslaboratoriumet. Dersom man ikke svarte på kontortelefonen, ble oppringingen overført til labtelefonen. På labben var det derfor ofte en evig kiming av telefoner til folk som hadde funnet det for godt å gjemme seg et lite øyeblikk.

En dag da en slik telefon kimte i flere minutter, vi hadde for lengs sluttet å ta hverandres telefoner, reiste en av mine kollegaer seg tilslutt resolutt, tok av røret og skrek: "Din idiot. Du må da forstå at han ikke er her!!!" før han kastet på røret igjen.