Seks fot

Anekdote 125

En far og hans lille sønn skulle i begravelse til en fjern slektning. Faren forklarte så godt han kunne om livets sirkel og menneskets ferd fra støv til støv. Da de stod ved gravens rand, utførte presten det innøvde ritualet: "Fra jord er du kommet", litt jord, "til jord skal du bli" og enda mer jord ble kastet på kisten. Da snudde sønnen seg mot faren. "Pappa, dette kommer til å ta tid!"

Jesus og de

Anekdote 126

Min datter var tidlig for alderen. Det skyldes nok gener. Hun kunne gå før hun var et år, snakke før hun var to og leste flytende i fireårsalderen. Besteforeldrene ble bekymret og spurte henne om det kom til å være noe igjen å lære når hun begynte på skolen. "Ja, der skal jeg lære om Jesus & de for det har ikke mor og far fortalt så mye om."

På bommen

Anekdote 122

Og så var det min fars yndlingsfortelling. Han var i marinen og hadde fått helgeperm. Den brukte han til å forlytte seg fra Nord Norge til Horten hvor hans kjæreste og min fremtidige mor bodde. Da han ankom Oslo, nådde han ikke det siste toget videre sørover. Fullstendig pengelens vandret han rundt i Oslo-natten sulten og forfrossen. Noe forkommen klarte han å rote seg bort på steder han ikke burde gå - ihvertfall ikke natterstid. Plutselig kom fire mann løpende mot ham med knyttede never. "La oss ta ham!" "Nei, men han er jo en av vårrs!" Uvisst av hvilken grunn forfulgte ikke min far den mulige karrieren som uteligger i Oslo.

Lønn som fortjent

Anekdote 123

Mye tid er kastet bort på jobben. Heldigvis får en betaling og av og til kan det være kostelig i tillegg. Apropos tillegg, på grunn av en teknisk feil utført av vår teknisk direktør hadde vi, de nyansatte, fått et lønnspåslag i kvantesprangklassen. Vår første innskytelse var at endelig hadde vi fått som fortjent. Gleden ble kortvarig. Vår rause sjef kalte oss inn til et møte hvor han beklaget det inntrufne og ba om lov til å rekalkulere. Hva skulle jeg si? Pengene var kjærkomne i en slunken kasse, men var det verd å stå på krava og på den måten komme på kant med en sjef som vi sikkert ville ha gleden av i mange år til? Jeg så på de andre. I det jeg prøvde å si noe ble jeg avbrutt av min kollega. "Er du dum i hodet? Har vi fått tillegget, så har vi fått det." Møtet oppløste seg selv og på gangen etterpå spurte vi imponert vår kollega hvor han tok motet fra. "I morgen er det siste dag i måneden og jeg har allerede sendt oppsigelsen min."

Som far så datter

Anekdote 124

Vi ønsker alle å være gode forbilder for vårt avkom. Når barna var små ventet vi på grønn mann, syklet med hjelm og avpasset språkbruken. Men så skjer det uforutsette. Som kompensasjon for et gulv støpt av en med et avslappet forhold til vannrett, fikk vi parkett for å kamuflere flausen i stuen. Det var bare en hake - jeg måtte legge den selv. Lærerikt for en med ti tommeltotter og teoretisk tilnærming til praktisk arbeid. Samtidig med leggingen måtte det leves. Møbler, tepper og min to år gamle datter i lekegrind ble stuet i ene enden av stuen mens jeg rettet opp tilværelsens underlag i den andre enden. Da skjedde det uungåelige. Hammeren traff tommelen med grusom kraft. "Svarte faen" Jeg så beskjemmet bort på min datter. Ingen reaksjon. Jeg takket høyere makter. Noen uker senere sto vi, dvs. min datter satt i handlekurven, i kassakøen på Rimi. Hun maste på is. "Nei, is er lørdagsgodt så det kan du ikke få i dag". Min datter ser på kassadamen og utbryter "Svarte faen".

Stå på

Anekdote 110

Den nye unge og dynamiske direktøren hadde funnet ut at han skulle drive "management by walking". Problemet eller skal vi kalle det utfordringen var at det var så mange medarbeidere før den påtenkte "downsizingen". Syv hundre kontorer med ditto ansatte og endeløse korridorer var nok i meste laget for vår nye sjef. Da han nådde min kollegas kontor var nok teflon-modus inntrådt. "Hvordan går det Fredrik?" "Dessverre ikke så bra jeg har fått magekreft og har vel ikke så lenge igjen." "Stå på Fredrik, vi er alle avhengig av ditt bidrag for å få skuten på rett kjøl igjen."

Basalbehov

Anekdote 111

En av de største fordelene ved å bli gammel er at en våkner tidlig. Tiden man på den måten får til overs kan en bruke til å hjelpe andre som er enda eldre da de har vært våken enda lenger. Mor som nærmer seg de åtti hadde fått PC til bursdagen og nå trengte hun hjelp til å få den trådløse ruteren på luften. Jeg listet meg stille ut av mitt eget hus for ikke å vekke den yngre garde denne lørdagsmorgenen. Klokken kan ha vært halv ni. På vei ut røsket jeg med min egen trådløse sone slik at mor og jeg kunne ha noe å teste mot skulle hennes ruter svikte ved oppkobling. Med den jubelen bare en tidlig morgen kan gi, strente jeg ned til hennes leilighet ikke langt unna. Minutter senere lå jeg langflat på gulvet og ga mors nettverk passord og krypteringsnøkkel mens hun gledestrålende, uten en tråd, rapporterte om siste hendelser på internettet. Da ringte mobilen. Displayet viste at min sønn nå hadde lært seg kunsten å ringe i søvne. "Ja?" "Pappa nettet er nede!" "Det vet jeg, ruteren er ute og utfører samfunnstjeneste hos bestemor." "Hvordan kan du gjøre dette mot oss. Jeg forlanger at du får nettet på plass innen en halvtime."

Kom senere hen til andre resultater

Anekdote 105

Jeg ligger og døser i sanden på sydlige bredder. Rundt meg hører jeg barnelatter og stemmer som roper "mira, mira miracolou". Jeg er jo her nede for å lære språk og kultur. Jeg reiser meg halveis opp og ser meg rundt.. Barna peker i alle retninger. Mira må bety å se på spansk. Å ja, det er derfra ordet mirakel kommer. Det betyr altså å se noe storartet eller høyverdig. Med den gode følelsen av å ha sett sammenhenger og etymologiske betydninger legger jeg meg igjen paddeflat for å suge inn nye inntrykk. Vel hjemme igjen forteller jeg mine spanske kollegaer om min oppdagelse av opprinnelsen til ordet mirakel. De ler seg skakke. Mirakel heter milagro på spansk. Deres analyse av hva jeg hørte er "Mira ese cuolo" som litt upresist kan oversettes med "Se den feite ræven".