Se din by fra tårnets topp

Anekdote 21

Det ble en sånn ingeniørfar til sønn greie. Et kapittel hver kveld. Først leste vi Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til jordens indre før vi fortsatte med Den hemmelighetsfulle øya hvor bokens helt – Ingeniøren – industrialiserte den øde holmen i løpet av en fjorten dagers tid. Tilslutt drepte en nynorsk utgave av Tsarens kurer fra Fonna forlag vår kollektive leselyst. Noe senere i kongens by gikk vi på kino og så Jorden rundt på åtti dager på Jacki Chans premisser. Litterært opprømt som jeg ble, foreslo jeg en tur til Vår Frelsers kirke hvor Axel i Reisen til jordens indre fikk kurert sin altofobi. Fruen parkerte vi i Christiania før far og sønn entret manndomsprøven. ”Første mann opp.” Vinden rev i kroppen i det vi entret den utvendige spiraltrappen på toppen. I følge Kim Larsen kunne vi se helt til Klampenborg, men jeg hadde nok med å se ned. Da jeg halveis oppe kom i skade for å snu meg så jeg trappen forsvinne i det blå. Paralysert satt jeg meg ned mens jeg fortvilt prøvde å rope min sønn tilbake, men han fortsatte ufortrødent til topps. Irrasjonell frykt fikk meg til å svikte mitt avkom. Vel nede igjen, løp han rett i armene til mor. ”Vet du hva, pappa fikk heldigvis høydeskrekk og derfor vant jeg.”

I vær og vind

Anekdote 93

”Se på han nå” sa hun og lo. Jeg gikk bort til vinduet og så ned på gangveiene som snirklet seg mellom høyblokkene. Samboeren hennes hadde poser i hendene og bøyde overkroppen mot vinden. Han hadde århundrets hentesveis og turbulensen mellom blokkene fikk hodet hans til å rotere som en sjøsyk værhane. Han prøvde med disse bevegelser å beholde et snev av verdighet og verne om sin forfengelighet. Nå bygges det heldigvis ikke lenger høyblokker og barbermaskinen har tatt liv av hentesveisen.

Ytringsfrihet

Anekdote 88

”Morsomt innlegg!! Men av hensyn til at mange av våre lesere ikke behersker engelsk i det hele tatt, eller har dårlige engelskkunnskaper, kan vi ikke trykke det slik du har sendt det.” Og jeg som bare hadde tenkt å tulle litt i avisen med oljeindustriens fjollete bruk av helsides engelskspråklige stillingsannonser for å tiltrekke oss ”who are the excellence they are searching for.” Skulle jeg oversette det til norsk? Umulig, det er jo bare svada. Uken etter eksploderte saken i media og Finn Erik Vinje fikk satt ord på det vi alle hadde følt lenge. Her er mitt bidrag i sakens anledning. In extenso:

Opportunity NOX

Per
Engineer with New Speak abilities
Braatet

Let me start by quoting Homer: ”Boooring”. It is another day at Gullible Inc. I am sitting here all by myself in my cubicle-corner of the world glancing at a 1024 by 768 pixels presentation of what used to be enjoyable work. I certainly still manage. I deliver milestones of achievements in the supply chain of empowerment in the knowledge based industry based on the age old principle - garbage in, garbage out. But the thrill is gone. I look and feel like the Finn.no-man. My life fizzles out. I need new challenges before AFP-youth parks me and my talent in a coffee-bar in suburbia.

I look out. Holy smoke! I must say I have a room with a view. Through the smoke rings of self-consciousness I see the sharply dressed smokers cutting deals with the mobile in one hand and building social networks crossing all managerial boundaries on the other hand. This is the new ruling class. No, I will not let my life go up in smoke in order to get a pole position. I need some fresh air and a new language. Let me be recycled and take a right turn and give the newspapers’ job market-section a second chance.

What about another career in a new town? I don’t want to go to Stavanger but the oil-business looks promising. Give me the option to pollute with an attitude. In the LNG-market I can merge my skills with my ideals and go for more. Should not that be fulfilling I could offer my gifted self to a competing company with a philosophy - “ The deeper it is, the more it attracts us”. Their senior geologist from global exploration utters with insight and hindsight – “Who says the time of great discoveries is over? We have barely scratched the surface”. Contradicting statements? Not at all, they are just telling me that they are going down and if I want to follow I just have to apply for position P0667 and read the instructions at www.CO2.com/career. What a dream team. Me and the pseudo-governmental CO2-Firm. The largest fusion since the Hydro-bomb, but now only with minor leaks and emissions.

Just think of it, me job-rotating from competitive industry with low margins and my LinkedIn with 1 connection to the sea of milk and honey were some barrels a day keep the downsizing away. Dear CO2 , just sack the recruiting officer and stop advertising. I offer peak performance, fire and skill to your learning organization. And please embrace my credo, motto and ethos-statement “Blow-outs that’s me!”

Forventning

Anekdote 34

Hva gjør en sprellemann? Vel, han spreller. Da jeg var liten ønsket jeg meg så gjerne et par sko fra Sun-Chris slik at jeg kunne få klippe ut og montere sprellemannen som de hadde plassert så strategisk på esken. Dessverre var disse skoene litt dyrere enn andre, og med en økonomisk mor og trange tider, lot ikke ønsket seg realisere. Da jeg selv fikk barn, benyttet jeg derfor anledningen til å kjøpe et nedstøvet par i butikken. Jeg skyndte meg entusiastisk hjem og klippet og monterte mens min datter gjespende så på. Da jeg var ferdig, dro jeg for syns skyld en gang i snoren. Var det ALT? Som du sikkert forstår, er dette en lignelse. Hensikten med den er å fortelle at gleden ved forventning er større enn den ved å få.

FOM - Fana Os Milde

Anekdote 97

Jeg står med nesen mot ruten og gapet fullt av Salmiakki. Meg og en kamerat har valgt å tilbringe noen timer på flyplassrestauranten sammen med de som går her hver søndag formiddag for å slukke den verste tørsten før andre vannhull åpner. ”Se, der kommer det.” De fire kondenstripene danner et vakkert mønster nordvest for Lyderhorn. Den første 747 ankommer Bergen direkte fra New York. Jo nærmere det kommer jo større blir det og tilslutt tar det bakken med et brøl.

Ut av flykroppens åpninger tyter den norskamerikanere i rutede dresser. De er ute for å samle røtter. ”Per, la oss ta flybussen hjem.” ”Men den stopper jo ikke før i byen.” ”Drit i det, Glufsegutten betaler reisen tilbake.” Vi kaster oss inn i flybussen som av en eller annen grunn er hvitmalt i motsetning til de andre FOMlingene. Vi setter oss i baksetet. Kameraten min tar frem sprittusjen sin og tegner Glufsegutten sin på baksiden av setet foran. Bussen fylles med fremmed språk av typen vi hadde hørt på Kruttrøyk.

Sjåføren stiger på. Strekker seg opp og sveiver oss fra New York til Bergen. Så snur han seg og proklamerer for de innvandrende utvandrerne på flotteste fanamål. ”Velkommen til Norge. Her snakker vi norsk og bruker norske penger.”