Medlemsmasse

Anekdote 72

Jeg hadde vel sittet og loddet i en fjorten dagers tid da noen av mine kollegaer nærmet seg meg forsiktig. ”Du bør organisere deg!” ”Hvor?” ”Sivilingeniørenes forening.” ”Men jeg er jo ingen sivilingeniør. Så vidt jeg vet finnes det ikke noe fagforbund for Cand. Scient.er med hovedfag i teoretisk fysikk.” ”Nei, det ville vel heller bli betegnet som en sekt med tre medlemmer.” Jeg tenkte meg om. Skulle jeg krype til korset å titulere meg sivilingeniør? Med tanke på arbeidsoppgavene jeg hadde fått var vel Jern og Metall en mer passende organisasjon. Et oppslag om at deres medlemmer hos oss fikk billig innboforsikring fikk meg til å bestemme meg. Neste generasjon arbeidere blir jo oss for høyt utdannede allikevel så hvorfor ikke starte revitaliseringen av LO nå. Da vil jo statsministeren få snakke med sine egne. Jeg ringte rekrutteringskontoret og ble blankt avvist. Selv ikke den billige forsikringen fikk jeg. LO lot dermed en historiske sjanse gå fra seg og har siden forfalt til ingenting. ”Ja, ja så får jeg heller da ringe fagforeningen for de som ikke trenger fagforening.” Et økonomisk tap for meg, et tapt medlem for LO, men opplagsøkning for Teknisk Ukeblad.

Fattigdommen kan ingen skjule

Anekdote 255

Forskningsdagene hadde gitt meg gleden av å undervise en sjetteklasse i naturfag. For at de skulle konsentrere seg om det som ble sagt, valgte jeg en nøytral bekledning. Hvert besøk ble avsluttet med en kanonade av spørsmål hvor jeg etter fattig evne prøvde å svare de vitebegjærlige på spørsmål om livet, universet og alt det andre. Og det gikk rimelig bra helt til siste spørsmål fra han på bakerste benk: ”Har du bare et par sko?”

Min italienske reise

Anekdote 79

Jeg våknet tidlig neste dag av solens stråler samt lyden av hissige scootere på vei mot dagens gjerning. Da frokost var inkludert ble den inntatt i hotellets rustikke spiserom. Herlig skinke, salami og ost med en kopp cappuccino til. Av den blide servitøren ble jeg fortalt at cappuccino var en morgendrikk og at vi nordeuropeere som drakk den hele døgnet ikke helt hadde fattet poenget. Cappuccino er søt og om morgenen skal startes med noe søtt. Det verdensberømte toscanske brødet minnet meg mest om de langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og fælt. Grunnen til denne noe odde fremstilling av brød skyldes det faktum at brød med fuktighet mugger fort i varmen. Søndagsfrokosten delte jeg med et middelaldrene amerikanske ektepar. Fruen fortalte servitøren en trist historie om en gutt i slekten som hadde død fordi han hadde spist en giftig sopp. I det kelneren gikk kom det lakonisk fra mannen – ”It was drugs My Dear.”

Noen molekyler er alt som skal til

Anekdote 35

Det var vel først i 98 at jeg ble oppmerksom på alternativbevegelsen. Bedriften lå på sotteseng med 300 millioner i minus og kun Turid, Jostein og meg – fagbevegelsens The Untouchables – igjen fra det gamle styret. For å lette på stemningen startet den nye hyggelige og dyktige styreformannen med en liten anekdote. Han kunne ikke lenger kose seg med kaffe. Han hadde vært hos homøopaten for å bli kurert for en plagsom forkjølelse. ”Herregud.. ” tenkte jeg som er gift med en farmasøyt som er skolemedisiner på sin hals. ”..hvordan skal virksomheten kureres når styreformannen sverger til slike metoder?” Noen måneder senere var skuten healet og på rett kurs. Placebo eller ikke, paradigmeskiftet i norsk næringsliv var et faktum.

Historiske linjer

Anekdote 36

Jeg vandrer stille langs parkeringsplassen sammen med en nyansatt. Han gleder seg til den femtende og sin første lønnsutbetaling. Han skal kjøpe stereoanlegg for alle pengene. Electrocompagniet, Apogee og annet high-end utstyr. Når gledet jeg meg sist – til en lønnsutbetaling? Jeg erindrer vagt et ønske fra studietiden om å dekke bunnen på en handlevogn når jeg kom til pengene. Nå opplever jeg titt og ofte vogn med haug på. Men det er på vei inn. Haugevis av plastposer fylt med klissete og stinkende ølflasker. Denne ressursvennlige opsjonsavtalen med bryggeriene er riktignok inntektsbringende, men hensikten med returordningen er nok først og fremst å fylle meg og andre med skyldfølelse. For hver boks og flaske som blir slukt tenker jeg ”Herregud, har jeg drukket alt dette”. Guiness 1759, Frydenlund 1859 og meg selv 1959. Historiske linjer. Selvforakten forsvinner som dugg for solen når jeg trykker på den grønne knappen, ser beløpet og min sønn roper ”Her står ølet pappa!”

Initialer

Anekdote 17

På jobben brukte vi initialer. Det gikk så langt at enkelte ikke var kjent under annet. Hva JPIen egentlig het er det ikke mange som vet. Da epost ble vanlig fikk vi adresser som startet med våre navnlige forkortelser. Min sjef, HRV blant venner, fikk en dag en epost utenfra av det saftige slaget. Den startet med Hei Pus og fortsatte med eksplisitte forslag til kveldens aktiviteter. Her var det nok en som hadde gått seg vill i alfabetet. HRV returnerte ”Takk for tilbudet, men dine ytelser er nok ikke tilpasset mine behov. Prøv heller din kone.”