Hjelp til selvhjelp

Anekdote 74

Vi har alle våre tunge stunder. Jeg prøver å fordrive de med adspredelser. En gang var det så ille at jeg hadde blitt stående foran selvhjelpshyllen til bokhandelen. Der var det en rekke titler som ønsket å få meg på kjøl igjen. Jeg tok ut et tilfeldig eksemplar, snudde det og leste om de fire veier til garantert lykke. Først ut. ”Ta ingenting personlig.” Det var ikke nødvendig å lese videre. Jeg følte meg allerede mye bedre.

Møte mellom kulturer

Anekdote 65

På jobben hos oss legger vi møtene til gangen. Er de viktige står vi i trappeoppgangen. Det var snart slutt på uken og jeg hadde et rendevous med en kjent og kjær kollega et sted mellom første og annen etasje. En medarbeider fra utviklingslabben hadde tatt helg klokken to og var på vei nedover. Han tenkte nok at utviklingen går fort, men trøstet seg sikkert med at han hadde et hav av tid også neste uke. På vei oppover styrtet en med slips fra firmaets ledelse. Vår venn fra utviklingen ser vennlig på den oppadstigende sjefen. ”God helg!” I fortvilelse og forvirring snur han i lakkskoene seg og utbryter ”Faen, er det fredag?”

Vårløsning

Anekdote 73

For de fleste er våren en herlig tid. For studenter et helvete. Angsten for eksamen øker proporsjonalt med snøsmeltingen. På studentbyen bodde jeg i første etasje på en tietasjers blokk. Jeg tok meg ofte i å studere ting utenfor pensum, nemlig det jeg så ut vinduet. Etterhvert som snøen forsvant dukket det opp ting som mine medstudenter uvisst av hvilke grunn hadde slengt ut av vinduer og altaner. Mye var skrot, men det fantes perler også. Først kom de store tingene som sykler og lignende. Senere dukket det opp mindre ting som kneippbrød etc. En dag så jeg plutselig buen av noe lett gjenkjennelig. En LP-plate. Som ivrig samler løp jeg ut for å øke kolleksjonen. Jeg dro den opp. Judas Priest? Hva var det for noe? Rillene antydet musikk med stor dynamikk. Idet stiften traff startet ragnarokk. Bedre akkompagnement til hva jeg skulle igjennom var det umulig å oppdrive på åttitallet.

Fra autoritativt hold

Anekdote 39

”Dørene lukkes.” Jeg ser ut i Oslonatten. Med dypt alvor har jeg begynt min intellektuelle ferd ved universitet i Oslo, men må av og til hjemom på hybelen for å bunkre. Fem års studier ligger foran meg. En dannelsesreise av dimensjoner. ”Neste stasjon, Tåsen”. Trafostasjonen ved perrongen er utsmykket av en ung kunstner med noe på hjerte. En ring med A i og følgende imperativ ”Tenk selv!”.

A young persons guide from an old early adaptor

Anekdote 58

Ubevisst samvær med ungdom førte til at jeg fikk en iPhone noen måneder før den ble lansert i Norge. Jeg ble fascinert av denne lille dingsen og tok den med i lommen overalt. I julekaoset på Bystasjonen ble jeg overmannet av en ivrig ungdom mens jeg ventet på at min kone skulle kjøpe resten av senteret. ”Har du lyst på det siste innen mobil?” sa han og holdt fram en brosjyre for Sony-Ericssons walkman telefon. Mens han fortsatte argumentasjonsrekken tok jeg hånden ned i den loslitte duffelen og flashet iDingsen. ”Dette er hva jeg kaller mobil”. Det ble helt stille. ”Kan jeg få ta på den?”

Homo for en dag

Anekdote 23

Vi treffes en kveld i måneden. Over øl deler vi opplevelser. Jeg vil ikke akkurat kalle det nettverksbygging, men mer vedlikehold av gammelt spindelvev etablert den gang videregående ble kalt gymnas. Etter en latterkule, forteller jeg om min selsomme opplevelse og den uønskede oppmerksomheten jeg fikk da jeg vandret gjennom sentrum med rosa reklameskjorte. Min historie trigger en av de andre. ”I fjor var jeg med som min kones ledsager på et seminar på hin siden av kloden. Om kvelden var det uformell samling med sprudlende champagne og lett passiar. Jeg prøvde fortvilt å komme i snakk med damer, men ble elget innpå av menn med nokså eksplisitte hentydninger. Jeg klagde min nød til min kone. Hun sendte meg og t-skjorten min et blikk. Kanskje det har noe med din rolle som studieveileder for harde fag? Jeg så ned på ordet som av kunstneriske hensyn var delt i to – Real fag.”

Rom med utsikt

Anekdote 52

Med kreativitet følger det kjedsomhet. I følge Scientific American skyldes det sistnevnte ikke omgivelsene, men ens egen persepsjon av disse. Javel, men jeg bruker nå allikevel dødtiden konstruktivt ved å se ut vinduet når jeg kjeder meg på jobben. Og det vet nok ledelsen om. For et par år siden ble jeg plassert slik at jeg hadde utsikt til en byggeplass. Arbeiderne sto på fra morgen til kveld og inspirerte meg til mye innsats. Så ble bygget ferdig og åpnet som helsestudio og lykkelige svette med flaskevann kjørte SUVene sine nærmest inn i resepsjonen. Igjen ble jeg motivert. Denne gang til et sunnere og energisk liv med skritteller, pulsklokke og full fokus på arbeidsoppgavene. Nå er jeg igjen blitt resirkulert og er tildelt et rom med utsikt til røykerne slik at jeg kan få observere forfallet mens det skjer. Hva bedriften nå ønsker å fortelle meg er jeg ikke helt sikker på.