Møte ved milepælen

Anekdote 252

Det føles stadig lengre og tyngre å nå vendepunktet Bjørnebulægret. Denne påsken var snøen ekstra kram og trå og noe slitne og geriatriske satt vi oss ned i lyngen for en velfortjent hvil. Rundt oss danset og spratt det en ivrig krabat. Faren syntes nok etterhvert at det ble i meste laget og kanskje noe vel livat for oss andre. Han ba derfor poden om å ta det litt med ro. Da kom det kontant fra den yngre garde: "Hvorfor skal jeg gidde å slappe av?"

Det ligger i genene

Anekdote 47

Det kan ha vært i 76 eller 77. Det samme kan det være. Påsken var slutt og jeg stod sammen med hun som senere skulle bli min kone og hennes familie på en overfylt perrong på Haugastøl stasjon. To perronger bortenfor stod et antikt lok med vogner fra århundreskiftet. På signal fra konduktøren, stormet horden fram for å sikre seg plass for seg og sine. Neste tog gikk vel til sommeren engang. Fjetret ble jeg stående å se på denne bergenske kampen for tilværelsen. Da det roet seg, nærmet jeg meg forsiktig toget. Til min forbauselse hadde min kommende familie sikret seg gode plasser samt en plass til meg også. Der og da, forsto jeg at dette var genmateriell å bygge videre på.

Sosialisme på norsk

Anekdote 87

Min sønns gryende politiske interesse førte oss for en tid tilbake til valgbodene på Torgallmenningen. Et flott tiltak. Han gikk fra høyre til venstre mens han mottok slagord og propaganda. Han endte hos SV med pamfletter nok til utrydde en hel regnskog. SV var partiet som stod hans unge hjerte nærmest. Senere samme lørdagskveld satt han benket foran Barne-TV med lørdagsgodt og far trygt plassert der han hører hjemme – på sofaen. Da fant følgende meningsutveksling sted - ” Kan jeg få en seigemann av deg?” ”Nei!” ”Du, det der partiet ditt ønsker jo at godene skal deles” Det ble stille en lang stund. ”Hvem har sagt at vi skal dele likt?”

Totalt utkoblet

Anekdote 251

Selv kontor-rotter trenger ferie. I fjor høst tok fruen og jeg stålfuglen til Kanariholmene. Etter en behaglig flytur spritet opp med G&T, landet vi mykt på den lykksalige øyen Lanzarote som skulle huse oss de neste fjorten dagene. Litt støle beveget vi oss ut av det mekaniske monsteret som hadde gjenskapt sommeren i løpet av 6 timer. Etter å ha ventet den vanlige timen på bagasjen, ble vi tatt sprudlende imot av Gunilla fra broderfolket i flyplassens ventehall Hun spurte vennlig: "Vad är deras destination?". Da glapp det ut av meg: "Lanzarote!".

Forskning

Anekdote 42

KJ et eller annet. Det var i hvert fall uorganisk kjemi. Obligatoriske labøvelser for å verfisere at læreboken og teori stemte. En rekke nitidige forsøk ble punchet inn på hullkort. Før vi fikk kjøre rådata i datamaskinen foretok den ferme labassistenten kortstokking opp mot lampen for å fjerne målinger som ikke tålte dagens lys. ”Gutter, dette kalles forskning. Kurvene vil nå bli lognormale.”

Med stil og pondus

Anekdote 250 (Et lite jubileum)

Barna har flyttet hjemmefra. Det betyr at mor og far kan gjøre hva vi vil – og det gjør vi. Med nedbetalte lån og fornuftig inntekt blir det penger tilovers. De sløser vi bort etter fattig evne på restauranter. Å investere de pekuniære midler i materielle goder vil i vår alder være meningsløst og kun fylle opp et hjem som allerede er overfylt. Nei, da er det bedre å satse på gleder som kan fortæres i sann tid. Og vi har funnet en restaurant som oppfyller alle våre drømmer. Vennlig betjening, modene lokaler og en fortreffelig mat. Tilnærmet hver lørdag benker vi oss der for en utsøkt lunsj. Betjeningen hilser gjenkjennede og synes det er artig med oss, det gamle paret, som de kan stille klokken etter. Fruen får sitt vinglass uoppfordret og meg spør de kun medlident om jeg kjører denne lørdagen også før nullølen kommer på bordet.

Av gammel vane bestilles dagens som i motsetning til andre kafeers dagens er et velkomponert gourmetmåltid. Mens vi venter prater vi om løst og fast, og her i vinter gjorde samtalen meg så varm i toppen at jeg måtte kaste genseren. Etter spiseritualet måtte jeg en tur på toalettet. Da restauranten er en del av et hotellkompleks, må en gå gjennom resepsjonen for å nå de sanitære anlegg. Mens jeg strenet gjennom lobbyen fikk jeg uvant mye oppmerksomhet. Kvinner i full mundur snudde seg og så på meg med et lekent og lattermildt blikk. Hadde jeg endelig fått draget. Var det de siste tiders gråstenk som hadde gjort susen. Med ett, på mange måter, oppblåst ego entret jeg rommet som signaliserte at jeg var en mann, og i det jeg skulle til å velge et avlukke så jeg med et stjålent blikk på meg selv i de mange speil for å se hva det var som tente dagens kvinne.

I speilet så jeg en høyst ordinær mann som fordi det var kaldt ute hadde trukket stillongsen langt opp på magen utenpå skjorten. ”Du verden, det er ikke lenger bare ungdommen som går med undikken utenpå, og nå skjønner jeg også hvorfor!”.

Datalagringsdirektivet

Anekdote 249

Jeg er i Oslo med tid til overs. Av ren sedvane forbrukes den i Norlibokhandelen på Karl Johans gate. I jakten på noe nytt og pirrende tråles hyllene som bugner med populærvitenskap. Mine øyne møter boken med bilde av to doriske søyler og en tittel som antyder at den handler om kalkulus. Jeg blar litt hist og her. Denne boken forteller historien om kalkulus og bugner av formler. I tillegg virker teksten velskrevet. Jeg snur meg i jakten på en stol, men ser kun rett inn i hvitøyet til et overvåkningskamera. Her tillates det ingen smuglesning og med tanke på alle de bøkene som ligger ulest hjemme setter jeg boken tilbake i hyllen.

Allerede på flyet hjem, angrer jeg på at jeg var så handlingslammet. Boken hadde jo dradd kalkulushistorien mye lenger enn det jeg hadde lært på universitetet. Her kunne jeg fått servert matematisk dannelse på et fat. Men hva het boken og hvem var forfatter?

Dagen derpå, på jobben, tar jeg en velfortjent pause og surfer innom cyberkvinnen min Amazon. Hun er munter som alltid og litt til høyre for hennes smilerynke står følgende tekst ”Hello, Per. We have recommendations for you. (Not Per?)”. Jeg undres litt over at hun ikke har helt kontroll på hvem jeg er, men hun omgir seg vel med mange. Jeg følger hennes anbefalinger som peker rett på ”William Dunham, The Calculus Gallery: Masterpieces from Newton to Lebesgue”, og omslaget har selvfølgelig to greske søyler. Ikke nok med at Storebror ser deg, men han hjelper deg også til å huske hva du selv har sett. I ren takknemlighet finner jeg frem kredittkortet.

Mordet på bybanen

Anekdote 67

Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!