Fremtidsutsikter

Anekdote 244

De sier at det er av fulle folk og barn en får høre sannheten. For en tid tilbake skulle et barn i bekjentskapskretsen forlate barnehagen til fordel for førskolen. Da hun ble spurt hva hun tenkte om denne overgangen ble følgende svar levert: "Livet ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg."

Ny markedspris

Anekdote 98

”Eg har fanen ikkje løst te gå hem” synger De Musikalske Dverger. Ikke jeg heller. Det er fredag ettermiddag på jobben og jeg er i et strålende humør. De andre tenker nok sitt – ”enten så har han en sur kjerring eller så trenger han overtidspengene”. Sannheten kan ikke være lenger unna. Jeg liker disse rolige timene uten sjefer og mas som kan brukes til å bygge opp helgeforventningen. Jeg virrer formålsløst rundt for å finne sjelefrender.

I et lite kott finner jeg vår prosjektleder. Han sitter og stirrer tomt på telefonen. ”Hva treger?” ”Jeg burde ringt han bonden for å få satt opp en mast i utmarken hans.” Jeg fikk en plutselig innskytelse. ”La meg få utøve overtalingens kunst.” Jeg trykker på høyttaler og slår mobilnummeret vi har fått oppgitt. Rett på mobilsvareren. Jeg legger igjen navn og nummer samt en liten beskjed om hva saken gjelder. Så legger jeg på, tror jeg. Kvitt dette problemet blomstrer vår prosjektleder opp og i godt fredagshumør legger vi en slagplan for å lure bonden. ”La oss starte med å tilby han bredbånd som kompensasjon.” Vi ler rått. ”Vi kan ihvertfall ikke gi ham mer enn ..” Jeg nevner en latterlig lav sum. Klikk.

Herregud, jeg glemte å legge på. ”Hva vi gjør nå?” ”Vi? Det blir nok deg som må ut i felten.” Fjorten dager senere står jeg på tunet. Bonden kommer imot meg. Idet vi hilser sier han ”Du vet at jeg hørte dere.” Jeg stammer fram en unnskyldning. ”Det var respektløst.” Tause bestiger vi haugen sammen. Jeg finner fram GPS og spraymaling. Før jeg merker punktet ser jeg meg rundt for å få et overblikk over hva jeg har skuslet bort. Sorgfull går jeg ned igjen og tar farvel med bonden. Uken etterpå aksepterte han vårt tilbud. Nå foretas all akkvisisjon rundt klokken fem på fredag.

Yes Minister

Anekdote 243

Eplet faller langt fra stammen. I dag 11/1 11 er en merkedag. Min datter har avlagt avsluttende eksamen i sosialøkonomi, og resultatet kom over fjellet fra Oslo som et jublende HurrA! Og i morgen starter arbeidslivet i departementet. Jeg ingeniøren har avlet en økonom og føler en euforisk glede. Jeg skal innrømme at jeg til å begynne med var litt forundret over hennes ønske om å bli blåruss. Da hun etter vidergående proklamerte at hun skulle begynne på Handelshøyskolen, ble jeg sjokkert. Skulle hun studere sammen med pappagutter og ende opp som gledesdreper i det private næringslivet ved å drepe ethvert initiativ med deprimerende økonomiske apologier? Etter ett års studium kom hun til meg med en bekymret mine. Vi måtte snakke sammen.

”Pappa, ikke bli sint. Jeg vil slutte på NHH og heller bli universitetsutdannet sosialøkonom.” Med den ytterste anstrengelse klarte jeg å unngå et formidabelt følelsesutbrudd. Jeg svarte: ”Det er viktig at du følger dine interesser og overbevisninger, men slutt med stil slik at du kan ta opp igjen tråden om du skulle ombestemme deg” og for på dør. Vel utenfor borettslaget, løftet jeg til mine medmenneskers forbauselse armene høyt over hodet og startet å juble sanseløst. Oppdragelse og verdipåvirkning hadde tydeligvis ikke vært helt bortkastet, og nå fem år senere har jeg tenkt å ta opp igjen lobbyismen. I morgen starter kampen mot vindmøllene og for monstermaster, gasskraftverk og billig bensin til folket.

En julefortelling

Anekdote 242

En blogger vender tilbake. Denne gang fra jobb. I det jeg stiger ut av limousinen ringer fruen. Dagens ordrer. Midt i ordflommen, vinker nabogutten fortvilet. ”Det brenner, det brenner!”. Jeg ser meg rundt. Fra en annen nabos pipe velter svart røyk ut. ”Jeg har banket og ringt på døren, men det er ingen hjemme.” Her må det handles raskt. Pipebrann er farlig og dette er ingen øvelse. Etter en kjapp konsolidering blir vi enige om at brannvesenet må tilkalles for å hindre katastrofe.

Jeg ringer 112 mens jeg løper opp mot huset. Jeg hamrer på døren, men ingen respons. I andre enden av telefon kvitrer en damestemme. Lett usammenhengende prøver jeg å beskrive infernoet som er i ferd med å utvikle seg samtidig som jeg kjenner på døren. Den er åpen. ”Herregud, kanskje det er småbarn alene hjemme?”

I det jeg stormer opp i stuen tiltar lyden av knitring fra ildens gjerninger. På gulvet sitter to barn og leker ubekymret. I det jeg skal til å skrike: ”Kom dere ut”, ser jeg mor i huset travelt opptatt med å mate ovnen med fjorårets avdankede juletre. Jeg stammer unnskyld til henne og inn i telefonen. Jeg, dagens helt, sniker meg slukøret ut mens jeg tenker ”Ja, ja det er kanskje på tide å fjerne julepynten”.