Handicappet vanedyr

Anekdote 112

Det må innrømmes at det meste av livet går på autopilot. Om morgenen tar jeg andre avkjørsel i rundkjøringen og dukker dermed opp på jobben. Der parkerer jeg på min faste plass i god gangavstand fra fabrikkporten slik at skrittelleren får dekket sine behov. I lunsjen sitter jeg ved samme bord jeg har gjort i femogtyve år, før jeg svipper innom kjøpesenteret hvor jeg handler det samme hver dag for å opprettholde livet. For å sprite opp tilværelsen hender det at jeg tar meg en tur til byen på lørdagen. Der har jeg selvfølgelig fast parkeringsplass. Vel, det vil si jeg hadde. Bystyret fikk det plutselig for seg at parkering i bykjernen skulle forbeholdes de handikappede. En riktig god tanke, som jeg av en eller annen grunn ikke hadde fått med meg. Det stod vel kanskje ikke på de sidene jeg vanligvis leser i avisen. Okkesom, da jeg skulle hente bilen igjen for å transportere legemet tilbake til vanens forsteder, stod en hyggelig dame og skrev ut parkeringsbot. "Hei, det er jo lørdag og da er det gratis parkering her." "Du står på handikap-parkering." "Her har jeg jo stått i alle år og det er jo intet hvit omriss av det handikappede offeret på asfalten." "Så langt har vi ikke kommet, men ser du skiltet der oppe." Jeg ser opp og må innrømme for meg selv mitt helligbrøde. I et siste forsøk på å slippe unna skriker jeg ut "Herregud, jeg må jo ha vært blind som ikke har sett det store flotte skiltet, men det betyr jo at jeg er handikappet og dermed har lov til å parkere her." Jeg snur meg rundt og tar enda en runde i sentrum. Jeg skal ihvertfall ha valuta for pengene.