I boks

Anekdote 84

En kort anekdote. Jeg klarer ikke å la være. I min ungdom jobbet jeg som kramkar i det lokale samvirkelaget. Myndighetene innførte datostempling på grenseløst holdbar hermetikk. Boksene ble utstyrt med årstall som 1992 og 1999. Svimlende langt frem begge deler, men kundene valgte konsekvent 1999 (dette var i 1978) boksene. Riktignok skulle innholdet konsumeres tilnærmet der og da, men det er jo alltid trygt å være på den sikre siden. For i det hele tatt å bli kvitt boksene med 1992 stempel måtte vi gjemme 1999 boksene på lageret. I ettertid har jeg jo lært vi heller burde prisdifferensiert de.

Mordet på bybanen

Anekdote 240

I går var det en journalist i min lokalavis som lurte på hvem som ville bli den første til å få Bybanen inn i litteraturen. Til ham og de andre kan jeg meddele at jeg var først og fikk krim/SciFi-novellen publisert på debattsidene i hans avis allerede så tidlig som høsten 2003.

Her følger novellen in extenso:

"Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!"

Et varsel

Anekdote 239

Firmaet jeg jobber i er raust. Da jeg fylte 50 år, holdt ledelsen stor fest for meg i Annen Etage på hotell Continental i Oslo. I muntre lag blir det alltid fortalt anekdoter, og denne kom fra øvre del av bordet. Vår forteller hadde, i det Dotcom krisen raste, overtatt et stort firma. I motsetning til andre virksomheter i samme bransje gikk hans butikk som det suste. Han opplevde at stadig flere av konkurrentene kom ut med såkalte "profit warnings". Han tenkte derfor: "Vi som tjener så mye må ihvertfall også komme med en slik advarsel". Han ble heldigvis stoppet av støtteapparatet.

Det kulturelle kvarter

Anekdote 80

Tre kvarter til bussen og det regner. Dongerien kleber seg til kroppen og det drypper fra håret. Her må noe gjøres raskt. Jeg ser meg rundt. Rasmus Meyer. Jeg smiter inn. I et fortvilt forsøk på å øke samlingens anseelse og verdi, har de begynt å ta betalt. Jeg tørker blant bondemøbler, naturskildringer, nasjonalromantikk og Munch. Hygrometeret hikker idet jeg går forbi. I annen etasje siver det dagslys inn fra taket. Plutselig – en åpenbaring. Halve veggen dekket av et bilde med mening. Skitt, røyk, fabrikker, taljer, kjettinger og unnselige mennesker tynget av det industrielle åket. Pinlig nøyaktighet, rette linjer. Et bilde som varmer et ingeniørhjerte. Jeg bøyer meg fremover. Anders Castus Svarstad. Ved Themsen 1911 Olje på lerret. Når kommer Vebjørn Sand og maler oss? Ved siden av henger et portrett av Sigrid Undset som jeg kan huske å ha slikket baksiden på. Fylt med den usigelige glede som oppdagelse gir, går jeg ut i regnet. Hvem har sagt at folket ikke trenger kultur?

Slutten på et forhold

Anekdote 68

For noen former. Jeg stryker henne ømt og legger hodet inntil i overgangen mellom fyrrig kraft og potent klarsyn. Mine lepper møter hennes blankpolerte ytre. Hvorfor måtte det ende slik? Vi som har hatt så mange gleder og gode stunder sammen. Hver dag på vei til jobb har jeg fylt hennes indre med sanselig glede og kun lette trykk på de rette steder har fylt oss med salig eufori. Vi har sett verden sammen. I livets rundkjøringer har vi holdt til høyre for å spare krefter og energi til motbakker som måtte komme. Å hvilke helger! Da har vi vært helt ute på viddene i herlig trekant med mitt hjertes utkårede, men med meg i førersetet. Ja, jeg har vært raus og delt min elskerinne med andre. Hele fotball-lag har vært med på utflukter fra begivenhetens sentrum til grusbaner utenfor folkeskikken.

Hva vil naboene si? Våre stevnemøter har ikke vært lett å skjule. Vi har prøvd, men morgentreff med skranglende garasjedør, lett tenning og rå kraft overdøver det meste. Hvordan skal jeg forklare bruddet – på en sosialt akseptabel måte? Med misbruk kanskje? At jeg har blandet alkohol med kjærlighetens rus og dermed fått inndradd kortet som gir meg den ultimate frihet og mobilitet. Jeg kan jo ikke si det som det er. At jeg har lest rapporten fra FNs klimapanel, sett skrekkfilmen til Al Gore, vasset på Bryggen og observerer oppvåkningen av grådige økonomer som ønsker å profittere på våre avfallsprodukter.

Vel, slutt er slutt. Så får jeg heller leve med folkets dom som fjollete moralist og klimafanatiker. Hvordan skal jeg kvitte meg med min forenværende? Selge henne til høystbydende? Nei, da bare fortsetter vi utfor stupet. Kanskje vil jeg indirekte bidra til enda mer trafficking? Det beste er nok å parkere henne for godt. Jeg løfter hodet og ser med vemod en tåre renne nedover hennes sølvgrå panser. Jeg nullstiller skritt-telleren. Jobben er heldigvis bare 8.500 steg unna. Hva skal jeg si til min kone i helgen? At det blir luking i hagen istedenfor ferjereiser i Sunnhordaland. Hva vil skje når hun oppdager at jeg avbestilt den forurensende ferien til Kreta? Slutten på enda et forhold?

Idrett

Anekdote 238

Det er Diamond League stevne på TV. Atleter i alle varianter konkurrerer om heder, ære og diamanter. Det får meg til å tenke på min egen korte fri-idrettskarriere. I tolvårsalderen var jeg medlem av Gneist (nynorsk for gnist) som hadde base i Ytrebygda sør for Bergen. I lagmesterskapet stilte jeg opp i hopp, lengde og 60 meter og fikk bronse i alle tre øvelser. Gledestrålende kom jeg hjem til mor og utbasunerte: "Jeg fikk bronse i alt!". Fra min mor lød det lakonisk: "Hvor mange deltok?". Jeg måtte beskjemmet svare: "Tre". En gang taper alltid taper.