Dedicated followers of fashion

Anekdote 229

Mor og jeg var i skobutikken. Jeg kan tenke meg at jeg var en seks syv år gammel, og skulle for første gang få lov til å velge sko selv. Det var vår og blikket mitt falt på noen stilige brune mokkasiner. De ble innkjøpt og stolt begynte jeg å sprade rundt i Meiseveien. De andres dom var hard: "Doddesko, doddesko din doddik". Gråtende gikk jeg hjem og dagen etterpå var Viking fotballskoene i tøy med avskjærte knotter på igjen. Da kom mine lekekamerater løpende som en doddehær med nyinnkjøpte mokkasiner mot meg. En ny mote var skapt!

Ute av drift

Anekdote 48

Jeg ser meg i speilet, retter litt på slipset og er fornøyd. Sosial mobilitet. På bordet bak meg ligger The Deceiver av Kilgore Trout oppslått blant brosjyrer av ymse slag. Jeg har vært på sauesanking ved NTNU. Neste generasjons slaver skal rekrutteres og markedet er godt. Hva vet vel disse lykkelige ubevisste at det som står framfor dem er førti år med frivillig trelldom?

Jeg ser på klokken. Kvart i syv. Det er på tide å forlatte Royal Garden, krysse gaten og møte Øvre Singsaker i Olavshallen. Boblebadet gjorde godt og jeg føler meg oppstemt. Truls Mørk og Trondheimsymfonikerne venter. På femte rad sitter en mann og rister. Det skyldes ikke propellen, men det faktum at han er gammel, meget gammel. Vi hilser og Truls tar fatt. I pausen klarer han ikke å dy seg lenger. Han bøyer seg mot meg og hvisker ”Er De i slekt med von Bülow? Ja, De vet han som pleier å ha denne plassen” Jeg fristes over evne, men klarer likevel å holde meg ”Nei, jeg er kun innom Trondhjem i forretningsøyemed, og fikk den innskytelse at Truls Mørk kunne passe før middag”. Han skulle bare visst at jeg måtte bruke hele reiseforskuddet for å sitte her. ”Ja, riktignok har Bülow og jeg sittet her i trettifem år, men snakket sammen – nei aldri”. Vi starter å prate litt om musikk som tilfeldigvis viser seg å være vår felles interesse. Jeg forteller om mitt nylige opphold i Dresden og Wagner i Semper Operaen. Han lyser opp ”Som de sikkert hører så er jeg av tysk avstamming. Var de på Schilling museet? Ja, han er i min anerekke. Jeg har ikke vært i Dresden siden før krigen. Forferdelig med den bombingen. Stalins skyld alt sammen”. Så overdøver musikken konversasjonen vår. En eller annen polsk modernist. Jeg lider med.

Klokken nærmer seg halv ti og middagen startet for en halvtime siden. Jeg klapper pliktskyldig før jeg spurter tilbake til hotellet. Jeg ankommer mellom forrett og hovedrett og blir servert to lekkerbiskener ved min side. Studinene synes det er stas å få en med gråstenk og industrierfaring og jeg for min del synes at hvitvin og breiflabb også er godt. Herlig. Jeg må bare huske å krysse av i riktig rubrikk på reiseregningen. Mens jeg mesker prater studinene om løst og fast, og jeg spiller rollen som gammelkyniker med bravur. Plutselig ramler jeg ut av samtalen, og tar meg i å tenke: Var det like tomt i min tid? Vel, en ting er sikkert. Puppene er blitt større! ”Har du lyst å bli med på NEW og danse?” O fristelse. Konjakken kommer, men for å danse trenger jeg mer. ”Nja, takk for tilbudet, men jeg tror jeg tar en tidlig kveld. Mye business venter i morgen”. Jeg forlater åstedet, søker ned i baren sammen med de andre loslitte og tar for meg av tilgjengelige gleder – øl og akevitt.

Jeg våkner tidlig. En av alkoholens bedre virkninger. Jeg finner badebuksen og smiter ned i velværesenteret. Det trengs. Jeg svømmer på rygg og ser meg selv i skylightens halvgjennomskinnelighet. Det lysner av dag og jeg forsvinner. Etter en alldeles utmerket frokost ved Nidelvens bredd, havner jeg i Trondheims gater. Været er blått og livet på åttiprosent er godt. Sightseeing! Jeg finner en bysykkel. Med sitt lille framhjul krever den hovedfag i teknisk kybernetikk for å manøvreres. Sykkelheisen Trampe skal prøves. Ute av drift. Nidarosdomen neste. Stengt. Andpusten ankommer jeg Tyholt tårnet. Restauranten åpner først i ettermiddag. Jeg setter meg og nyter utsikten. Slik har det alltid vært. Når jeg kommer, er det stengt eller ombygging. Da jeg var på mirakelplassen var det plast over det skjeve tårnet. I Roma hadde de tømt Trevifontenen. I Dresden var Frauenkirche pakket inn, og da jeg besøkte Japan, var det pinadø snø over hele Fujifjellet. I Kongens gate like ved vår Frues kirke, som også er stengt, finner jeg til slutt noe som er åpent – Vitensenteret.

Endelig noe for en ingeniør. Jeg vandre stille rundt blant halvødelagte apparater som skal demonstrere effekter jeg forlengst har mistet interessen for. Plutselig ser jeg noe som får det til å boble i blodet. En orbitron. For meg som har vokst opp med astronauter og samlekort, er dette mitt livs sjanse. Det koster ti kroner å bli spent fast av den vennlige damen. Chuck Yeager and the Right Stuff, her kommer jeg. Jeg formidler til damen at jeg fort blir uvel i ting som snurrer rundt og ber henne stoppe meg hvis jeg skulle ønske. Jeg prøver litt forsiktig frem og tilbake før jeg snurrer rundt. Fantastisk! Dette er hva jeg kaller å leve. Jeg hyler av glede og redsel. Så starter magefølelsene. Jeg prøver å få kontakt med damen, men hun jabber i vei med andre. Totalt ut av kontroll surrer jeg rundt i stor hastighet. Livet i tørketrommelen. Minutter senere forbarmer damen seg over meg. Jeg holder meg for munnen og takker. Ute på gaten ser jeg til min fortvilelse at ingenting lenger står støtt. Jeg gjør det jeg må bak et tre, og tenker at det ikke bare er den moderne tid som gjør meg kvalm. Jeg får takke fargeblindhet og mor for at en karriere som kosmonaut var uaktuell.

Til tross for kvalmen setter jeg meg i baksetet på Flybussen. Ved siden av meg sitter en velfrisert nordlending. Han javler ustanselig i mobilen. Først til konen hvor han forklarer at han havnet i Trondheim ved en feiltagelse. Så ser han tomt framfor seg i ti sekunder før han febrilsk slår neste nummer. Sekretærer, kollegaer og kunder får gleden av å drøse med vår venn. Da vi ankommer Værnes og han starter sin syvende samtale, klarer jeg ikke mer. Jeg tar opp telefonen, slår et velkjent nummer og skriker ”Jeg er ensom!”.

Med lisens til å betale

Anekdote 60

Min adferd har forundret mange. Størst forvirring skapte jeg nok i året Orwell har skrevet om da jeg dukket opp på NRKs kontor i Grieghallen og ønsket å bli registrert som lisenshaver. I studietiden hadde jeg med samvittighetsnag tyvtittet på et lite reise-TV som var kjøpt i fars navn. Riktignok besøkte han og mor oss et par ganger i Oslo, men det rettferdiggjorde ikke saken. Heller ikke at jeg så lite og konsentrere meg om programmer som var samfunnsnyttige. Da jeg begynte å jobbe, fikk egen leilighet og økonomi klarte jeg ikke mer, og bestemte meg for å bekjenne mitt helligbrøde og få straffen som fortjent. ”Jeg har TV og ønsker å betale kringkastingsavgift.” ”Det skjer automatisk i butikken.” ”Du forstår ikke. Jeg har sniktittet som student på en svart-hvit jeg har fått av en annen som betaler lisens. Jeg ønsker å gjøre opp for meg.” Hun begynte å le. Hun lo så hun ristet. Så snudde hun seg mot de indre gemakker. ”Dere må komme ut her.” Fra alle kontorene tøt det ut folk. ”Kan du gjenta, det du sa?” Jeg fikk amnesti på flekken. Til og med rabatt fordi jeg manglet farger. Det var dengang, men ikke nå. Med 42” tommer og Altibox kan jeg samvittighetsløst konsumere dritt og lort i høy oppløsning mens jeg gjør opp med kreditor i sanntid.

Dessertgenerasjonen

Anekdote 30

”To hjerter happy” hoier min sønn fra baksetet på vei hjem fra middagselskapet. Jeg titter i sladrespeilet og ser, i tillegg til Chiquita etiketten i pannen, tamaguggens mellomfornøyde lykkebarometer. Jeg kjøpte datadyret for å styrke hans emosjonelle evner og empati. Det handler om å være raus og å gi. ”Pappa, hva kalles det som Bestemor serverer etter middagen?”

Storslagen utsikt

Anekdote 228

Mobiltelefonen har gitt menneskeheten en helt ny frihet. Nå kan ektepar gå på handletur sammen hver for seg. Mens hun sanker inn nødvendigheter kan han virre formålsløst rundt i butikken og vente på bedre dager. Når så oppgjørets time kommer, kan hun ringe han inn. En variant av denne oppskriften fikk min kone glede av å observere her om dagen. Fruen ringer og spør det ultimate spørsmål: "Hvor er du?". Han svarer uten å ta telefonen: "Eg ser rett inn i den feite ræven din!".

Grått til lyst

Anekdote 227

Du verden! Her er en dagsfersk anekdote. I går måtte jeg en tur på politistasjonen for å fornye passet. Jeg trakk kølapp som indikerte tre minutters venting. En time og tre minutter senere var det min tur. En hyggelig dame bak skranken tok vel imot meg. Jeg ble avkrevd en del formalia så som adresse og telefonnumer før skanningen av kroppen begynte. Først ble det tatt bilde av ansiktet, så ble signaturen min registrert før pekefingrenes avtrykk ble lagret. For å runde det hele av stilte hun noen enkle spørsmål: "Høyde?" - "1.80", "Øyenfarge?" - "Blå" og "Hårfarge?". Jeg nølte litt og hun benyttet dermed anledningen til å fortelle det til alle som ville høre på: "GRÅTT!".

Pumpen

Anekdote 226

Det kan vel ha vært i 66 eller tidlig i 67. Min mor hadde truffet naboen i byen og han tilbød seg å kjøre henne hjem etter en rask svipp innom Kvinneklinikken. Der hadde han nemlig parkert sin kone på vei inn til byen. Hun skulle ta en graviditetstest, og med tre barn allerede, var han en smule bekymret for utfallet. Da fruen entret bilen spurte han forsiktig: "Var det bare luft?". Hun så megetsigende på ham før hun brøt ut i latter: "Du har nok ingen sykkelpumpe du far!"

Nye og gamle dinosaurer

Anekdote 225

Da min datter var liten, likte hun å bli fortalt historier på sengekanten. Som oftest leste vi en eller annen barnebok, men mest moro syntes hun det var å høre historier fra gamle dager da pappa trødde sine barnesko. Jeg må nok innrømme nå i ettertid at det ble servert en del røverhistorier og at sannhetsgehalten kunne variere. En kveld da jeg riktig var i det lyriske hjørnet stoppet min datter fortellingen fra urtiden med følgende spørsmål: "Levde det dinosaurer på Landåstorget når du var liten pappa?"

Nostalgien var bedre før

Anekdote 56

Jeg ser til venstre. I speilet er det en uendelig rekke av identiske lyslugger med røde kinn. Jeg snur meg andre veien og ser det samme. Jeg rister på hodet og ler med millioner av andre. Ziems kaleidoskopiske utstillingsvindu er byturens høydepunkt.

”Nå må du komme. Bussen går hvert øyeblikk.” Jeg tar det nedsnødde nettet fylt av vakkert innpakkede julegaver og haster mot mor. Vi stanser et øyeblikk foran juleutstillingen i Berstad-huset før vi fortsetter til stoppet under Smørsbroen. Jeg titter opp på de strømførende ledningene. De beveger seg nesten umerkelig. Trolleybussen er like om hjørnet.

Idet bussen kommer, plasserer jeg meg slik at jeg kommer foran den nærmeste av de to bakre dørene. Jeg smiter meg inn, legger fire tiøringer på platen foran konduktøren og er så heldig å få sitte på favorittplassen ved siden av ham. Den gråkledte mottar et hav av penger som forvandles til en brottsjø av papirlapper som kan rulles mellom fingrene.

Mor setter seg foran med fru Samland, og jeg titter på en eldre herre som sitter rett overfor meg. Han er kledt i svart med Astrakanlue og hender hvilende på stokken. De svarte støvlettene med glidelås foran er godt plantet i det grå slapset, og saltet har begynt å bane seg vei oppover. Jeg prøver å se en annen vei, men øynene trekkes uvilkårlig mot den gamle mannen. Allerede ved Posthuset er han dekket av salt opptil anklene.

Bussen glir oppover Kalfaret. Jeg pusser vinduet og prøver fortvilt å se ut. Ved Odontologen har saltet nådd tennene. Om et øyeblikk vil det grå håret bli hvitt. Jeg ser opp på det røde og runde gamlehjemmet i svingen før sykehuset, og tenker at der skal jeg sitte med seltersen min og se utover Bergen når jeg blir gammel.

”Hvorfor gråter du pappa?” Min sønn kommer stormende inn sammen med en gulkledd pensjonist. Jeg ser meg rundt. Hele bussen er grå innvendig. Vi går ut foran for å se resten av utstillingen på Teknisk Museum. Jeg bøyer meg ned og hvisker til min sønn – ”Husk livet blir lettere hvis du ikke ser deg tilbake”.