Det er tvang i friheten også

Anekdote 25

”Jeg angret i luften” hoier min sønn idet hodet hans bryter vannflaten. Og nå er det min tur til å trege. Utsagnet ”hopper du fra tremeteren så tar jeg femmeteren” skulle gjerne vært uutalt. Jeg ser ned. Svimlende høyder. Avgrunn. Det store spranget. Fallet. Mer enn tyve år siden forrige gang, og da gjorde det vondt. ”Kom igjen, din pyse. Vi har kameraet klart.” Ydmykelse eller død. Et enkelt valg. Væren eller intet. Uten mot – intet liv. Jeg slenger kroppen utenfor og sjelen følger med. S=1/2gt2. Møte med det våte element blir hardt og brutalt. Ryggen hyler og vannet trenger inn i hodet gjennom nesen og sørger for evig renselse. Liggende på bassengkanten, observerer jeg spinalsaften renne ut gjennom neseborene mens min sønn bøyer seg ned og roper ”stilig, pappa”.

Synlige bevis

Anekdote 85

Jeg vakler over parkeringsplassen i solsteiken. Enda en produktiv arbeidsdag er over. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød. Jeg setter meg på sykkelen og styrer hjemover. I bunnen av Dolvikbakken legger jeg meg midt i veien for å styre over på sykkelstien. Plutselig braser en iøyenfallende lykkelig førtiåring med børstede aluminiumsbriller i en BMW Z3 forbi på venstresiden. Etter nestenulykken triller jeg sjokkskadet videre, titter rundøyd på Mercedesene i rundkjøringen og lurer på hva jeg har gjort galt. Ved Strømme bro dukker en fritidsbåt i millionklassen opp. Skipperen med solbrun overkropp og gullsmykker vinker. Til meg? Han er en bekjent fra ungdomskolen. Jeg stopper, løfter hånden tafatt fra sykkelstyret og vinker tilbake. Overveldet av all denne tilsynelatende vellykkethet setter jeg meg på støpekanten.

Vektløs

Anekdote 81

Jeg ligger på rygg i tropenatten og stjernene hvelver over meg. Ikke Claudia Schiffer, heller ikke Mel B, men Sommertrianglet, Corona Borealis og M31. Vakkert. Nå på sensommeren er det endelig blitt mørkt nok. Er jeg heldig blir meteorittsvermen Perseidene fin i natt. Jeg tar siste slurken av siste ølen. Vektløs lukker jeg det venstre øyet og observerer mitt faste holdepunkt i livet romstasjonen 0.33 L forlate meg lydløst og sakte. ”Åh, det var astronaut jeg skulle blitt.”