Et signal

Anekdote 256

Etter syv og tyve år i telebransjen fant jeg tiden moden for å prøve noe nytt i det offentliges tjeneste. Årene i industrien hadde vært spennende og jeg trodde jeg hadde vært med å skape noe med mine målinger, forskning og læreboken jeg hadde skrevet sammen med en tidligere kollega. I høst hadde jeg gleden av å ta en tur opp på min gamle arbeidsplass og hilse på tidligere kollegaer. På vei hjem kom jeg i skade for å se opp i en container fylt med papirboss. Der sammen med reklamekataloger, papp og makulert papir lå restopplaget av læreboken vår. Trøsten får være at ingen er uunnværlig.

Oversettelse

Anekdote 43

Min datter kunne lese fra hun var fire. Vi ville jo ikke at vår sønn skulle være noe dårligere. Hver anledning ble brukt til å lære poden ordkunsten. Og det gikk fremover i et rasende tempo. Etter en vederkvegende helg på hytten bestemte vi oss for en tidlig avreise søndagen. I baksetet foregikk det sedvanlige rabalderet. Datter erter sønn med at det nok ble den forhatte fergen Melderskin som skulle bringe oss over fjorden. Da vi ankom kaien sto jubelen i taket. Det var ikke Melderskin. ”Men hvilken ferje er det?” Min sønn tok ferdighetene i bruk. ”S-T-O-R-D – trefergen.”

Unntakstilstand

Anekdote 5

”Alle brød er nå til halv pris” ljomer det ut over supermarkedets høyttalere. Jeg har som vanlig inntatt orkesterplass ved tomatene. Foran mine øyne utspenner det seg kostelige scener. Folk kaster seg i desperasjon over de siste restene fra bakeren. Mennesker som før ikke har spist annet enn loff sikrer seg de ti siste gråbrødene i kamp med sine artsfrender før det er tomt. Sivilisasjon er kun et tynt ferniss som kan skrelles bort for en femmer. En fortumlet minstepensjonist står igjen på slagmarken med et kneippbrød under armen. Bak ham sniker en ungdom seg innpå og river kneippen til seg. Jeg orker ikke mer og ser ned. I min egen handlekurv ligger det fire franske landbrød hentet i god tid før ragnarokk.

Sjefen for det hele

Anekdote 11

På Gardermoen opplyser de alltid om gatenummeret til Bergensflyet. Det er fullstendig unødvendig. Det er bare å se etter utgangen hvor horder presser seg fram for å komme hjem igjen til byen uten køkultur. For å provosere oppfører jeg meg sivilisert. Slipper folk forbi meg, smiler og småpludrer om at her er det plass til alle - også de med gullkort. Foran meg fumler en eldre mann med billettautomaten og mister kvitteringen på gulvet hvor den blander seg med andre. Som en vennlig gest bøyer jeg meg ned for å ta opp lappen og gir den til ham. Han fører papiret frem og tilbake i et fortvilt forsøk på å fokusere på teksten. ”Er du sikker på at den er min?” ”Så vidt jeg vet er hele flyplassen din, Kjell Opseth.”

Å hoppe i det

Anekdote 76

Naboen står og hopper i bosspannet. Han har blitt bestefar og bleiene må komprimeres for å få lokket igjen. Det vekker minner i meg fra min egen tid som småbarnsfar. Hver søndag ettermiddag risikerte jeg livet på toppen av et vaglende bosspann. Jeg så dengang fram til at barna skulle ta skrittet ut av det som noe misvisende ble kalt engangsbleien. Nå tyve år etter står jeg fremdeles å hopper selv om spannet er blitt dobbelt så stor. Det skyldes vel velstandsøkningen. Trøsten får være at komprimatoren har blitt tyve kilo tyngre og dermed gjør jobben mye mer effektivt.

Dementi

Anekdote 62

Det er ikke bare Valla som er i hardt vær. Som sikkert også du har lagt merke til, har det de siste dagene dukket opp små notiser med overskrifter som ”Per amok på Fitjar. Hus, biler og båter fikk unngjelde da uværet Per slo til på Fitjar i natt”, ”Per tok knekken på Lotusen. Orkanen Per knuste fruktbarhetsymbolet”, ”Per herjet med Vestfold” og ”Per skapte kaos”.

Til alt dette er det bare å si at jeg er uskyldig. Jeg har alibi. Riktignok har jeg hytte på Fitjar, familie i Vestfold og vært i Gulen på båttur, men jeg kan jo ikke ha vært overalt samtidig. Det eneste jeg foretok meg den natten var å lukke soveromsvinduet på min kones kommando da hun beklaget lyden av Pers herjinger.

Hvorfor har man begynt å personifisere værfenomener? Hva blir det neste? Tåken Gro, sluddbygen Anne eller tordenværet Tor. Skulle jeg først bli kalt opp etter noe vær så hadde det vært mer passende med en laber solgangsbrisen Per. Meteorologi er jo som kjent en eksakt vitenskap med differsialligninger og randbetingelser hvor mange nordmenn, blant annet Bergenskolen, har gjort en heroisk innsats . Det hadde vel i så måte vært mer betimelig å kalle opp disse lavtrykkene etter dem som spår de. Neste vindpust bør kalles Siri da hun er en herlig rollemodell for alle oss med forkjærlighet for realfag.

Jeg tror nok at det er klimafundamentalistene som har funnet på dette med navnene. Alle værfenomer, nydelig sommer+regtung høst=armageddon, er jo i følge dem menneskeskapte og da er det jo like godt å navngi den skyldige med en gang. Men meg er det ikke! Nei, skal en først utpeke noen ansvarlige må det også nye værtyper til. Hva med CO2 skyen Jens, svevestøvet Josef, springfloen Luna og den globale oppvarmingen Adam Smith. Gled deg til neste værmelding!

What did you learn in school today?

Anekdote 46

Solen skinner og jeg har etablert utekontor på lekeplassen. Skal skrive en artikkel om kompetanse. Plutselig dukker Peddien opp med refleksvest og ransel. Første skoledag. ”Lærte du noe i dag?” ”Ja, hva grenser er.” ”Og det er?” ”Røde merker i skogen.”