Angående anekdote 216

Anekdote 217

Den husken, den husken. Selv om anekdote 216 var morsom nok i seg selv, var det ikke slik det foregikk. Det var ikke sønnen som uttalte de famøse ord. De kom fra faren selv da han ble oppringt på jobben ti minutter etter stengetid i barnehagen av en renholder som lurte på om barnet ikke skulle hentes. Faktisk brukte faren et litt mer kraftfullt vokabular: "Å faen - er det den helgen".

Barn og fulle folk

Anekdote 216

Det påstås at det er av barn og fulle folk en får høre sannheten. En fredag poden skulle hentes i barnehagen dukket jeg opp samtidig med en annen far. Da sønnen så sin far komme gående, glapp det ut av den lille: "Å - er det den helgen".

Å falle for eget grep

Anekdote 215

Det var det glade åttitallet. På jobben var vi blitt velsignet med en japp som direktør. I hans første år i vår tjeneste sørget han for overskudd ved å selge lageret. Det var som å pisse i buksen for å holde varmen, og neste år måtte det drastiske sparetiltak til. Slike tiltak har jo som fellesnevner at de går ut over alle andre enn ledelsen. Blant de mange kreative ting som ble gjort for å spare penger var å ikke strø parkeringsplassen. Den ble etterhvert glattere enn en skøytebane. En dag sto en av mine kollegaer og så ut av vinduet mot parkeringsplassen. Han ropte: "Se ut". Jeg så ut. Der lå direktøren halveis under sin egen bil. De neste ukene tilbrakte direktøren på krykker med foten i gips.

Ekte saker

Anekdote 214

Å entre Basaren i Casablanca som blåøyd og lyslugget har sine sider. Som en antatt millionnoksånær, steg nok prisnivået dekader i mitt nærvær. Jeg ble fallbydd kopier av rikmannsartikler som Rolex klokker, Montblanc penner og Luis Vuitton vesker hvis eneste fellesnevner var at de kom fra samme provins i Kina. Heldigvis dukket hjelpen opp i form av en ungdom som kunne engelsk og som hadde "fettere" overalt i basaren. Jeg forklarte at jeg ønsket noe unikt marrokanskt og han foreslo en skinnjakke. Sant nok var ikke det det første jeg tenkte på der i varmen, men ideen var god. Vi trålte en rekke utsalgsteder, men fant ikke akkurat det jeg var på jakt etter - en kort nappaskinnsjakke. I det siste utsalgstedet ble det en heftig diskusjon og de prøvde å overtale meg til å kjøpe alt mulig annet men jeg stod på mitt. De viftet oppgitt med armene og ba oss vente fem minutter. Ikke lenge etter kom jakken jeg ønsket og den passet perfekt. Etter litt late som pruting ble vi enig om prisen. Butikken fikk sitt, min veiviser sin provisjon og jeg noe ekte fra Marokko. Hvordan jeg vet det? Vel inni var jakken merket med "Genuine swimwear".