Sånn går nå dagene

Anekdote 187

Vet du hva som er arbeidsfolks viktigste arv fra den franske revolusjon? Hundredelene på stemplingsuret. Med nøyaktig presisjon beregnet folk i fabrikken vår når de kunne gå basert på når de hadde kommet. Alt selvfølgelig beregnet i hundredeler. Gjerne med egenkonstruert klokke i papp. Arbeidstid 7.78 pluss 0.5 spisepause ga daglig 8.28 timer. Kom man 6.54 kunne man gå 6.54+8.28=14.82. Ved dags ende stod de i kø foran stemplingsuret for å høre det livgivende klikket som signaliserte friheten fra dagens åk. En av mine kollegaer var av det presise slaget. Han kom på samme hundredel hver dag med unntak av annenhver mandag når han kom tolv hundredeler senere. Hvorfor? Da fylte han bensin på bilen.

Siste brikken

Anekdote 186

Jeg har alltid likt å pusle. I studietiden hadde bokhandelen jeg frekventerte utsalg på puslespill. Jeg kjøpte en hel raus. Mange flere enn jeg kunne ta fatt på der og da. I ledige stunder senere har jeg så sysselsatt meg med dem. De ferdige produktene har jeg stolt hengt på vegger hist og her. De som manglet en del brikker havnet ofte på kontoret på jobben. De fleste som stakk innom i et eller annet ærend kommenterte ofte de manglende brikkene og jeg kunne dermed få gleden av å fyre av følgende filosofiske betraktning: "Ja, er det ikke rart at det alltid er de siste brikkene som mangler?".

Taking the b-train

Anekdote 185

Min bror har nettopp gjennomført en dannelsesreise i Europa. Uvisst av hvilken grunn valgte han å ta toget fra Berlin til Krakow istedenfor sin privatbil. Togtabellen indikerte 8 timer men etter tolv timer med somling ble min bror urolig for framdriften. Han spurte derfor noen lokale som var hans medpassasjerer om det var håp om å nå Krakow på denne siden av sommeren. På stotrende engelsk fikk han til svar at de nå var på rett vei etter en del omkjøringer. En amerikansk dame som satt foran dem hørte samtalen på sitt morsmål og snudde seg og avfyrte følgende salve: "I don't care where this train is taking us as long as it happens fast!".

Corny

Anekdote 184

Et internasjonalt orkester av stort format viet Festspillene i Bergen et besøk. Av en eller annen grunn hadde vi funnet ut at begivenheten skulle dekkes i vår interne bedriftsavis. Vi fikk arrangert et møte med den berømte dirigenten. Han ble intervjuet på behørig vis og jeg tok bilder av både ham og orkesteret. Noen måneder senere fikk jeg en sprakende telefonsamtale fra Frankrike. Det var pressetalskvinnen for orkesteret som lurte på om det var mulig å få tilsendt bildene. Dessverre led bildene av mangel på oppløsning og den dårlige lyssettingen hadde i tillegg gjort de kornete. Jeg svarte derfor: "I'm sorry, but I think the pictures are to corny".