En plutselig befriende tanke

Anekdote 127

Jeg er ingen ivrig kirkegjenger, men forrige helg gikk jeg tre ganger rundt Gudshuset. Lysten til å gå inn var ikke påtrengende. Min nevø skulle konfirmeres og min ikke helt gudfryktige sønn og jeg skulle være vitner til seremonien. Midt under prekenen som handlet blant annet om Guds hender, begynte min sønn å himle med øynene. Jeg bøyde meg over til ham og serverte følgende visdomsord "Husk at religion er et kulturelt produkt. Vi er protestanter fordi vi er født i Norge. Hadde vi sett lyset lenger sør hadde vi vært katolikker og hadde vi mot formodning vært asiater hadde vi trodd på noe helt annet. Med så mange muligheter blir det vanskelig å velge den rette tro." "Men pappa det finnes jo kun en ateisme!"

Blondiner

Anekdote 102

En av de største kollektive gledene er å lytte til andres samtaler. På bussen setter jeg meg ofte bak potensielle leverandører av ufrivillige fornøyeligheter. For noen år siden plantet jeg mitt aldrende jeg bak to blondiner i rette alderen og ventet spent på hva jeg visste måte komme - høydepunktet i en ellers grå dag bak duggede ruter. Idet vi kjørte over Puddefjordsbroen måtte bussen bremse ned fordi de holdt på å utvide den. Forskalingen til den nye broen var på plass og jernbindere la siste hånd på verket før betongen kom. Den ene blondinen ser forundret ut. "Hvorfor lager de den nye broen i tre når den gamle er i betong."

Sjakk matt

Anekdote 132

Klassereisen er den eneste reise som ikke er en omvei hjem. Min startet ved respatexen i et et enkelt hjem for så å ta meg til uante høyder via gymnas, universitet, internasjonal karriere til det perfekte liv i åssidenes villastrøk. Underveis har jeg prøvd, så godt det lar seg gjøre, å tilegne meg den tilhørende kulturelle kapitalen som de mer bemidlede får inn med morsmelken. Som sagt er utdannelse og dannelse to vidt forskjellige ting. På gymnaset fikk jeg det for meg at klassisk musikk måtte mestres. Jeg kjøpte plater og lyttet andektig på det aristokratiet hadde kost seg med i flere hundre år. Og det fantes perler. Da klassens dux som spilte fiolin og skulle bli lege, fattet min nye interesse, spurte han meg opprømt hvem jeg hadde som favoritt- komponist. Favoritt? Jeg tenkte så det knakte i sammenføyningene. Hvem burde jeg like? Jeg trødde til. "Dvorak". "Du mener vel Dvåsjakk?"