Ønskediktet

Anekdote 29

Jeg sier godnatt. Idet jeg snur meg ser jeg et kjent og kjært ansikt på min tenåringsdatters velassorterte gulv. Mellom blader, CDer, sminke og klær titter Allan Ginsberg fornøyd frem. Jeg tar opp boken. Hyl og andre dikt. ”Jeg så min generasjons beste hjerner gå til grunne av galskap, sultende hysterisk nakne slepe seg gjennom negergatene i grålysninga på jakt etter ei hissig sprøyte”. Dritstilig. Hver generasjon vil før eller siden finne frem til disse beatpoetene. Har jeg ikke en bergensk variant? Jeg titter i bokhyllen. Willy Dahl? Erling Gjelsvik? Nei Baste Grøhn. ”På striten” En hyllest til Bergen og livet som ble levd der på begynnelsen av åttitallet. ”Jeg går her på striten & myser i neon-natten. En dame sitter seg ned & pisser i leopardskinnshatten ...” Var det virkelig så ille? Kanskje jeg burde foreta en moralsk rensing av disse hyllene. Jack Kerouac ”On the road”, Susanne Brøgger ”Crème Fraîche”, William Burroughs ”Naken lunsj”, Henry Miller ”Sexus”, Baste og de andre bør nok på loftet til ungene flytter hjemmenfra. Selv går jeg ned og hører Ginsberg på vinyl. Platespilleren vet de jo ikke hvordan virker!

Første offer

Anekdote 257

Lett misantropisk rundt årtusenskiftet følte jeg at bunnen var nådd. Det kunne ikke bli verre. Dumheten hadde gått seirende ut, og det var lite jeg kunne gjøre med det. I det jeg gikk forbi bokhandelen så jeg siste nytt fra ironifronten ”The Dilbert Future: Thriving on Stupidity in the 21st Century”. Selvfølgelig, her var svaret. Jeg kunne jatte med, utnytte de lettlurte og le hele veien til banken. Jeg styrtet inn i butikken la hundrelappen på bordet og fikk to kroner igjen. Få sider senere skjønte jeg hvem som var lurt.