General Belgrano

Anekdote 223

Røyken lå tett i Blindernkjelleren i maidagene 1982. Dette var tiår før røykeforbud og studentene satt å koste seg meg medbrakt mat, svart kaffe, røyk og aviser. Ved nabobordet satt en kar fordypet i en Dagblad-artikkel om gårsdagens senking av krysseren General Belgrano. Stadig mer opptatt av artikkelen brettet han avisen ut over hele bordet og enset ikke røyken som begynte å stige opp av den rykende ferske publikasjonen. På bordene hadde nemlig betjeningen satt ut stearinlys i et fortvilt forsøk på å lyse opp de dunkle lokalene. Plutselig slo flammene gjennom avisen og Belgrano gikk opp i et hav av røyk mens studenten sjokkert prøvde å redde stumpene.

Livets harde realiteter

Anekdote 222

Det var stor stas. Min datter skulle begynne å studere og i den forbindelse måtte hun flytte på egen hybel. For første gang utenfor hjemmets lune rede og klar til å klare seg selv. Vi hjalp henne med å flytte og sørget for at overgangen til egen tilværelse gikk så smidig som mulig. Dagen derpå, med nyvunnen frihet, ringte hun bestyrtet hjem: "Koster brokkolien virkelig 14 kroner kiloet?"

Rites de passage i arbeidslivets teater

Anekdote 221

I personalpolitikk er behovet for intern rekruttering poengtert. Det resulterer i at noen vil gå fra en rolle til en annen, mens de er utsatt for det samme publikum og medspillere. For å gjøre denne migrasjonen mulig trengs overgangsritualer, for både aktør og tilskuerer skal tilpasse seg den nye rolleforventningen. Da en labbetuss som hadde vandret på jobben min i tiår med colaen i hånden plutselig ble forfremmet, veddet hans tidligere kollegaer 100 kroner på at slipset var på innen mandag. Og dagen opprant med dress, slips og firmabil. Forvandlingen var et faktum og hundre kroner skiftet hender.

En gang for mye

Anekdote 220

Denne er fra barndommen. En kamerat og jeg hadde laget oss en flott slengdisse i beste Tarzan-stil i en gammel bjørk. Med godt fraspark kunne en komme skremmende høyt utenfor skrenten før returen til moder jord startet. En dag da vi moret oss som mest, ble vi oppsøkt av en lokal Ronny Bruvik. Etter forhandlinger ble han tilbudt to turer. Da den siste turen var unnagjort skrek han til oss: "Nå lurte jeg dere!", og satt utfor igjen. Midt i svevet røk tauet og hodet hans ble plantet i grunnfjellet. Dette var før hjelm ble påbudt så kvelden tilbrakte han på Legevakten. Fra den dagen ble det slutt på Tarzan-brølene i forstaden.

Et pinlig øyeblikk

Anekdote 219

Da min sønn var liten, hendte det at min mor passet ham. En morgen da jeg skulle levere poden, var min mor i et j#¤%& humør. Det hersens avisbudet hadde ikke dukket opp i dag heller. Mens hun sto der og skjelte kom en bil kjørende og en godt voksen mann steg ut og overrakte min mor avisen. Han fikk det glatte lag og ble i tillegg fortalt hvor udugelig sønnen hans var som avisbud. Jeg stod stille og så på. Da han forsvant, snudde min mor seg og sa: "Er du ikke enig?". Jeg svarte: "Han er sjefen min".

I harmoni

Anekdote 218

Jeg har vel det som menn flest. Jeg er styrt av min kone. Gjør ditt, gjør datt. En lørdag fikk jeg et usedvanlig hyggelig oppdrag. Min sønn hadde røket en streng på sin tolvstrengs gitar. Mens min kone foretok shopping på en annen kant av byen ble jeg sendt til musikkhandelen. Der foran disken fikk jeg gleden av å uttrykke: "Jeg skal ha den tynneste G-strengen du har!".

Angående anekdote 216

Anekdote 217

Den husken, den husken. Selv om anekdote 216 var morsom nok i seg selv, var det ikke slik det foregikk. Det var ikke sønnen som uttalte de famøse ord. De kom fra faren selv da han ble oppringt på jobben ti minutter etter stengetid i barnehagen av en renholder som lurte på om barnet ikke skulle hentes. Faktisk brukte faren et litt mer kraftfullt vokabular: "Å faen - er det den helgen".