Stemmene på Torgallmenningen

Anekdote 200

Mennesket har to aurale sensorer. De har en unik evne til å plukke opp menneskelige ytringer i et hav av bakgrunnstøy. Enten en vil eller ikke mottar en daglig en flom av informasjon som ikke er tiltenkt en selv. En dag jeg koste meg på Torgallmeningen med en softice ble nytelsen forsterket av konversasjonen mellom to damer. Den startet slik. "Han sa det måtte bli mellom oss".

Ønskebrønnen

Anekdote 199

Vi stod bak dem i køen. Min sønn og jeg hadde tatt en pause fra strandlivet på Alcudia for å nyte kulden dypt nede i grotten Cuevas del Drach. Nå skulle vi kaste noen slanter i brønnen, men far og sønn konstellasjonen foran oss ble aldri ferdig. Etter mye om og men, spurte sønnen: "Hva skal jeg ønske meg pappa?". Faren svarte: "Du kan vel ønske deg fred på jorden". Og det gjorde sønnen med følgende utsagn ledsaget av noen cent: "Måtte pappa ramle ned i brønnen og bli borte for alltid!".

Når kun det beste er godt nok

Anekdote 198

Nabolagets kjendis entrer nærbutikken med bravur. I raskt tempo strener han mot kjøttdisken. Til den noe perplekse ungjenten bak disken spør han: "Hvilken pommes frites er best?". Hun svarer ham med navnet på et varemerke som er ukjent for meg. Han snur seg å begynner å grave i frysedisken. Noen minutter senere vender han seg frustrert mot ekspeditrisen igjen. "Jeg finner de ikke". Hun svarer: "Vi har de ikke. Du spurte jo bare om hvilke som var best".

Frimodige ytringer

Anekdote 197

Min datter har alltid hatt evnen til å uttrykke seg. Da hun var liten busset hun hver dag med min kone til barnehagen. På bussen ble hun etterhvert kjent med mange som satte pris på hennes spissformuleringer. En dag fikk jeg unngjelde. En medtrafikant spurte hvorfor pappa ikke tok bussen med henne. Hun svarte da som ikke helt sant var: "Han går i en annen barnehage - kalt fengsel".

Utekontorene

Anekdote 196

Min kvinnelige kollega var et rivjern. Hun fikk ting gjort. Spesielt var hun flink til å sette andre i arbeid. Dette ble lagt merke til av ledelsen og hun fikk etterhvert utvidet ansvar. Fra å være salgsjef i Norge til å bli salgsjef for hele nordlige Europa. En dag i lunsjen spurte jeg henne hvordan det gikk. Hun svarte med et strålende smil: "Utmerket, jeg jobber hardt for utekontorene. Jeg har nettopp purret de".

På tvillingjakt

Anekdote 195

I ung alder fikk jeg altfor mye penger mellom hendene. Med eierskap i en Fiat Uno gikk selvfølgelig tankene raskt i retning av ny kjøredoning. Jeg troppet opp hos forhandleren av et tysk statusmerke og skrev uten mye om og men under kjøpskontrakten. For å riktig å blidgjøre meg ga selgeren meg muligheten til å velge bilnummer selv. Han tenkte nok at jeg ønsket et rundt tall slik som alle de andre, men jeg ba om betenkningstid. En uke senere etter å ha sondert terrenget litt, kom jeg opp med mitt milde ønske - SR50891. Selgeren så forundret på meg, men han var nok av den gamle skolen som alltid ga kunden rett. Uken etter sto bilen med det ønskede nummer og gliste mot meg på parkeringsplassen. Jeg takket høflig for bil og utsøkt nummer. Nå kunne jakten på min primtallstvilling - SR50893 - starte. Åtte år senere solgte jeg bilen uten å ha truffet min tvilling hverken i lyskryss, rundkjøringer eller på parkeringsplasser. Letingen hadde vært nytteløs. Med neste bil tok jeg det nummeret jeg fikk.

Da jorden stod stille, igjen

Anekdote 194

I dag fyller min kone femti år. I følge henne selv ønsker hun seg ingenting da hun har alt – meg iberegnet. Jeg har allikevel lyst å gi henne noe. Jeg har derfor gått til det skritt å frigi noen av våre felles anekdoter samt skrive en ny en til vederkvekelse for Anekdotiums herskare av lesere.

”Aldri, verken før eller siden, har det vært en dag som denne”. Det tenkte jeg mens fergen sent på kvelden fraktet oss tilbake fra Flekkerøya. Vi – min tilblivende kone og jeg – hadde tilbrakt dagen der for å slikke sol og bade. Det hele hadde startet noe ampert da den private eiendomsrett tidligere på dagen hadde gjort det nærmest umulig å finne et svaberg for våre forlystelser. Tiden gikk og solen sveipet vestover himmelen. Min tilkommende ble urolig for at hele dagen skulle gå med til letingen etter en plass i solen. Da kom militæret oss til unnsetning. Ti meter manglende piggtråd gjorde det mulig å snike oss inn på deres område. Der var det så mange svaberg som hjerte kunne begjære. Vi slang oss nedpå og startet friluftslivet. Min kone lå på rygg og så opp mot solen og sa til meg ”ser du at den går til venstre og at vi kan ligge her i mange timer til før skyggene kommer”. Jeg lo. Med grunnkurs i astronomi visste jeg jo at det var jorden som gikk til venstre. Plutselig slo det meg. Dersom hun har rett, må jorden ha stått stille for oss en stakket stund. Takk.