onsdag 13. april 2011

Med stil og pondus

Anekdote 250 (Et lite jubileum)

Barna har flyttet hjemmefra. Det betyr at mor og far kan gjøre hva vi vil – og det gjør vi. Med nedbetalte lån og fornuftig inntekt blir det penger tilovers. De sløser vi bort etter fattig evne på restauranter. Å investere de pekuniære midler i materielle goder vil i vår alder være meningsløst og kun fylle opp et hjem som allerede er overfylt. Nei, da er det bedre å satse på gleder som kan fortæres i sann tid. Og vi har funnet en restaurant som oppfyller alle våre drømmer. Vennlig betjening, modene lokaler og en fortreffelig mat. Tilnærmet hver lørdag benker vi oss der for en utsøkt lunsj. Betjeningen hilser gjenkjennede og synes det er artig med oss, det gamle paret, som de kan stille klokken etter. Fruen får sitt vinglass uoppfordret og meg spør de kun medlident om jeg kjører denne lørdagen også før nullølen kommer på bordet.

Av gammel vane bestilles dagens som i motsetning til andre kafeers dagens er et velkomponert gourmetmåltid. Mens vi venter prater vi om løst og fast, og her i vinter gjorde samtalen meg så varm i toppen at jeg måtte kaste genseren. Etter spiseritualet måtte jeg en tur på toalettet. Da restauranten er en del av et hotellkompleks, må en gå gjennom resepsjonen for å nå de sanitære anlegg. Mens jeg strenet gjennom lobbyen fikk jeg uvant mye oppmerksomhet. Kvinner i full mundur snudde seg og så på meg med et lekent og lattermildt blikk. Hadde jeg endelig fått draget. Var det de siste tiders gråstenk som hadde gjort susen. Med ett, på mange måter, oppblåst ego entret jeg rommet som signaliserte at jeg var en mann, og i det jeg skulle til å velge et avlukke så jeg med et stjålent blikk på meg selv i de mange speil for å se hva det var som tente dagens kvinne.

I speilet så jeg en høyst ordinær mann som fordi det var kaldt ute hadde trukket stillongsen langt opp på magen utenpå skjorten. ”Du verden, det er ikke lenger bare ungdommen som går med undikken utenpå, og nå skjønner jeg også hvorfor!”.

onsdag 6. april 2011

Datalagringsdirektivet

Anekdote 249

Jeg er i Oslo med tid til overs. Av ren sedvane forbrukes den i Norlibokhandelen på Karl Johans gate. I jakten på noe nytt og pirrende tråles hyllene som bugner med populærvitenskap. Mine øyne møter boken med bilde av to doriske søyler og en tittel som antyder at den handler om kalkulus. Jeg blar litt hist og her. Denne boken forteller historien om kalkulus og bugner av formler. I tillegg virker teksten velskrevet. Jeg snur meg i jakten på en stol, men ser kun rett inn i hvitøyet til et overvåkningskamera. Her tillates det ingen smuglesning og med tanke på alle de bøkene som ligger ulest hjemme setter jeg boken tilbake i hyllen.

Allerede på flyet hjem, angrer jeg på at jeg var så handlingslammet. Boken hadde jo dradd kalkulushistorien mye lenger enn det jeg hadde lært på universitetet. Her kunne jeg fått servert matematisk dannelse på et fat. Men hva het boken og hvem var forfatter?

Dagen derpå, på jobben, tar jeg en velfortjent pause og surfer innom cyberkvinnen min Amazon. Hun er munter som alltid og litt til høyre for hennes smilerynke står følgende tekst ”Hello, Per. We have recommendations for you. (Not Per?)”. Jeg undres litt over at hun ikke har helt kontroll på hvem jeg er, men hun omgir seg vel med mange. Jeg følger hennes anbefalinger som peker rett på ”William Dunham, The Calculus Gallery: Masterpieces from Newton to Lebesgue”, og omslaget har selvfølgelig to greske søyler. Ikke nok med at Storebror ser deg, men han hjelper deg også til å huske hva du selv har sett. I ren takknemlighet finner jeg frem kredittkortet.

mandag 4. april 2011

Mordet på bybanen

Anekdote 67

Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!

torsdag 31. mars 2011

AFP

Anekdote 12

Alt er på hell. Arbeidsplassen min rotner på rot, lønnstatistikken har begynt å flate ut og det gjør vondt når jeg pisser. I et forsøk på å muntre meg selv opp har jeg gått til anskaffelse av en skritteller. Den tar meg med på nye steder, men samme hvor jeg går treffer jeg tidligere kollegaer. ”Lenge siden sist.” ”Jobber du virkelig på Kokstad enda?” En lørdag før jul gikk jeg til byen. Der traff jeg en tidligere kollega som hadde jobbet på utviklingsavdelingen. Han var i et strålende humør, og spurte hvordan det gikk på jobben. Jeg fortalte som ikke helt sant var at nå gikk alt så meget bedre. ”Du har vel fått et kraftig tillegg i år da?” ”Vel skal jeg være helt ærlig så ble det kun promiller på meg.” ”Flott, da har du noe å se frem til. Vi AFPere fikk tre prosent!”

tirsdag 22. mars 2011

Herskapelig

Anekdote 40

Jeg hadde fått en kveld tilovers. Gjestelisten til Figaros bryllup var riktignok fulltegnet, men jeg tok allikevel turen til Teaterpassasjen. ”Er det mulig å få en billett til kveldens forestilling?” Hun ser på meg engang og så en gang til før hun leverer meg den siste billetten som er å oppdrive. Og hvilken plass! Balkong 1 28. Lengre nede på det som nå er min invitasjon ser jeg navnet Kjell Magne Bondevik og et telefon-nummer. ”Skal jeg ringe å gi ham inn? Nei la meg heller være stasminister for en dag. I som Kjell Magne”. Jeg løper tilbake til hotellrommet og tar på meg klær en minister verdig. Det går et sus igjennom salen ved min inntreden. Jeg ser meg til venstre. To tomme seter. Der skulle nok de med propp i øret sitte. Til høyre – Toppen Bech. Ved første øyekast kan det virke som hun er noe skuffet over regjeringskiftet, men når det går opp for henne at det nå er en operaelsker som styrer smelter hun fullstendig. I det ouvertyren til vårt eventyr starter bøyer jeg mot henne og hvisker nærmest uhørt ”Toppen, du er hjertelig velkommen til Bråtet når det skulle være for å måle opp himmelsengen”.

mandag 21. mars 2011

På hver sin planet

Anekdote 248

Hvor er jeg? Rema1000. Hvorfor? Jeg hjelper min gamle mor å handle. Innkjøp av mat kan vel neppe kalles min yndlingsaktivitet, men sammen med mor har den allikevel sine lyse sider. Hun sender meg som en biljardkule rundt i lokalet på jakt etter merkevarer fra en svunnen tid. Lager Dr. Greve såpe fremdeles og finnes det noen andre enn mor som bruker Melange? Og i så tilfelle i hvilke hyller finnes disse urproduktene? Jeg tar meg i å se etter andre andre overlevende – Kavlis kaviar, Sunda, Toro buljongterninger, Hansa bayer m.m. Da avbrytes min hvileløse vandring av en ny kommando. Finn Sunlightsåpe! Ja, den som kom i stykker og kunne ristes inne i en såpeholder for å lage skum til oppvasken. Jeg ser først under Hygiene så under Vaskemidler, men Sunlighten har nok havnet på merkevarenes jaktmarker. Mor protester heftig og adresserer en ansatt: ”Har dere Sunlightsåpe?” ”Nei, det har vi bare rundt høytidsdager.” Min mor blir noe forundret over denne tilbakemeldingen og spør på nytt: ”Har dere virkelig ikke Sunlightsåpe?”. Ungdommen svarer: ”Nei, vi har ikke søndagsåpent”.

onsdag 16. mars 2011

Kollektive minner

Anekdote 69

”Dørene lukkes”. Jeg kvepper til. En blanding av angst og gamle minner dukker opp. Og jeg får god tid til å tenke. Oslo Sporveier har satt farten på banen ned til 30 km/t fordi skinnegangen er fullstendig utslitt. Setet foran meg er oppskjært og initiativrik ungdom har dekorert vognen innvendig og utvendig. Ja, de har til og med tatt seg tid til å pynte opp stasjonene og alle skrivbare flater mellom de.

Tilbake til minnene. Som ung, ensom og søkende student i Oslo på slutten av syttitallet prøvde jeg ut det meste. Jeg var faktisk så desperat at jeg reiste helt til Skullerud for å delta i en kristen hus-samling. Da den hyggelige kvelden var over, flokket de andre seg rundt han som hadde bil. Det ble ikke plass til meg så jeg måtte ta banen alene tilbake til byen. Nestekjærlighet i praksis. Det jeg ikke var klar over at jeg dermed ble uvitende og ufrivillig deltaker i Oslo Sporveiers storstilte eksperiment – ”Er det lønnsomt å kjøre T-banen gjennom Norges mest belastede strøk uten konduktør og uten noen form for sosial kontroll?”.

Vognene lå badet i neon på endestasjonen. Dørene sto på vid vegg i minus tyve kuldegrader. Jeg var alene. Senere fikk jeg vite at ingen med vettet i behold tok banen på denne tiden av døgnet. Jeg krøllet meg sammen i et hjørne og observerte det sosialdemokratiske helvete passere forbi i revy. På setet foran meg hadde en med sprittusj deklamert ”Drep alle overvektige pensjonister”. Stasjonene langs banen fungerte som trekkpapir for eksistenser hvor betegnelsen utagerende oppførsel var en kraftig underdrivelse. De raste rundt i vognene, sparket, skrek og hoiet. Selvfølgelig skjønte jeg at disse menneskene kun var uskyldige og fortvilte ofre for et umenneskelig senkapitalistisk samfunnssystem, men jeg var redd likevel. Som en Hades forsvant jeg under jorden ved Helsfyr, og da startet mitt personlige helvete. På Tøyen dukket åtte-ti kjekke ungdommer opp kledd i datidens mote – hanekam, kjettinger og vernesko. Jeg gjorde meg så liten jeg kunne. ”Hva i helvete gjør du i vår vogn?”. Det må innrømmes at spørsmålet også hadde streifet meg. En voldsom smerte i kneet forårsaket av et velrettet spark fikk meg til å synke sammen i snøsørpen på gulvet. Det neste jeg husker er at jeg løp som en gal gjennom brutalarkitekturen på Egertorget stasjon hvor menneskevrak lå henslengt i rulletrappene. Vel oppe tenkte jeg - aldri mer! Fra filantrop til misantrop på førti minutter. Den våren kjøpte jeg meg sykkel og har siden vært lykkelig individualistisk.