søndag 13. mars 2011

Ikonklasme

Anekdote 247

Av og til kan det være like godt å ikke lese klassikere. I et halvhjertet forsøk på å bli freudianer startet jeg med å lese hans forelesninger over psykoanalysen. Det ga mersmak og jeg fortsatte med hans hovedverk Drømmetydning, men den ga meg etterhvert hodeverk. Teoriene ble for esoteriske, og Freuds ufeilbarlighet for bastant. Det hele toppet seg med fortellingen om en dame som hadde hatt drømmer og mareritt som ikke passet inn med Freuds teser. Istedenfor å stille spørsmål ved egen teori forklarer Freud drømmen med at damen med hensikt hadde drømt i strid med hans teorier for ødelegge dem. QED. Jeg la fra meg boken. Freud hadde blitt sin egen billedstormer.

mandag 7. mars 2011

Virkeligheten sett med nye briller

Anekdote 246

Aldring er en kontinuerlig prosess. For seks år siden måtte jeg skifte ut mine pseudo-intellektuelle runde briller, som jeg hadde hatt gleden av i tyve år, med noen progressive som var tilpasset forfall og stivnede linser. Men nå har også disse brillene sviktet meg. I den senere tiden har jeg hatt nesen mer og mer i sky for å utnytte brytningen nederst i glasset for å kunne lese dagens uopplyste tekst som tydeligvis blir mindre og mindre.

Lesing er en av mine største gleder. I ren desperasjon og med henvisning fra arbeidsgiver, oppsøkte jeg nærmeste brilleland. En kyndig dame målte både mitt minus- og plussøye og kvitret med autoritet at lesefryden skulle bli gjenopprettet med ny optikk. Riktignok måtte en forvente noe tilvenningstid, men synet ville bli like skarpt som meningene i bøkene jeg leste.

Noen uker og en tekstmelding senere, entret jeg brillelandet med et barns forventning. Brillene ble plassert der de hører hjemme og jeg fikk noe tekst å prøve meg på. Alt var grøt. Det var kun mulig å lese med et øye av gangen. Samsynet var blitt historie. ”Det blir nok bedre når du får vendt deg til dem” sa damen bak disken. Som en mistrøstig gammel mann, prøvde jeg å finne døren mens jeg tenkte på zoologen Per Hafslunds forsøk med omvendt-briller. Han klarte jo å vende seg til å se opp ned i løpet av noen få dager.

Vel, etter å ha prøvd mine nye briller i en måneds tid, må jeg si at jeg er blitt en blind beundrer av Hafslunds omstillingstalent. De kalte de nye brillene mine for PC-briller, men foran den fungerte de ihvertfall ikke. Fokuspunktet for venstre øye var cirka 20 cm unna fokuspunktet for høyre øye. Skulle dette ha noen mening hadde jeg trengt to skjermer – en for hvert øye.

Hva så med bøker? Jo, de skulle kunne leses i nedre synsfelt. Og jeg har prøvd! I går ”leste” jeg 80 sider Konrad Lorenz – Den såkalte ondskap, og følte meg hensatt til ren tortur. ”Du får gå tilbake til brillemakerne og klage” var min kones reaksjon på mine noe ampre, frustrerte og aggressive hjertesukk.

Ydmykt entrer jeg igjen brillelandet og ytrer: ”Jeg må innrømme at jeg ikke har klart å tilpasse meg de nye brillene. Jeg tror det må være noe galt.” Damen ser undrende på meg, men tar allikevel med seg brilleseddel og briller til måleapparatet. Hun måler en gang og så måler hun engang til. Så begynner hun å le: ”Du har fått +2.75 på venstre øye hvor du skulle hatt null. Dette skal vi få reparert så fort så mulig og du skal selvfølgelig ikke betale noe for det.” Jeg ser ned på hentelappen: ”Til bet: 0,- Kr.”. Dette må være den billigste foryngelseskur noensinne!

søndag 6. mars 2011

Det går alltid et tog

Anekdote 245

Det var en rekke grunner til å mistrives i Drammen. Før i tiden sto vi gjerne ute en time eller mer i bitende kulde og ventet på Vestfoldbanen som skulle tas oss til mors slekt. Nå har de fått oppvarmet venterom og det kan trengs, for siste gang mor avla Drammen et besøk var det Vestfoldbanen som sto. Den hyggelige NSB ansatte prøve på alle mulige måter å skaffe alternativ transport. Han måtte til slutt gi opp, men trøstet min mor med at billetten hadde flere måneders gyldighet.

tirsdag 1. mars 2011

På andre siden av jernteppet

Anekdote 95

Vi er på vei til Zagreb fra Ljubljana. Jeg har vært utvekslingstudent i seks flotte uker. Overfor meg sitter en mann som fryktelig gjerne vil snakke med meg. Han kan tysk, men det kan ikke jeg selv om han sier at jeg er flink. Han er Gästarbeiter i Tyskland og skal reise sørover til familien sin. Han tar fram et stort bilde i glass og ramme av Tito som han går med under skjorten. Med innlevelse legger han ut om Tito og kommunismens velsignelse mens min polske medstudent nikker samtykkende. Riktignok lagde Solidaritet bråk, men kommunismen var på rett vei.

Noen timer senere på flyplassen går min polske venninne og jeg hver vår vei. Tid for handling. Jeg tenker i mitt stille sinn at det kan jeg jo like gjerne gjøre på Tax-Free i København. Da vi møtes igjen for å ta farvel har hun hendene fulle av doruller og tannkrem. Hun får en klem og med kun Time som ballast blir jeg sluset inn i flyet som skal ta meg tilbake til der de arbeidene klasser blir undertrykt med velstand.

lørdag 26. februar 2011

Sosialdemokratiets siste arnested

Anekdote 20

Fruen er på en av sine reiser og jeg har dermed fått oppdraget med å gjete ungene. Lørdagsmiddagen har McDonalds sørget for og vi må slå ihjel en halvtime før kinoen. ”La oss ta en tur på biblioteket.” Det blir møtt med et unisont æsj. ”De har tegneserier også.” Det avgjør saken. Litt senere finner jeg meg selv stående foran filosofihyllen med Popper mellom hendene. Hun kremter en gang til. Jeg snur meg og ser inn i det strålende ansiktet til min sønns lærerinne. ”Tenke seg til en far som tar sine barn med på biblioteket i helgen.” Jeg ser meg rundt. Min sønn sitter andektig å studerer Pondus henslengt i sofagruppen, mens min datteren har klistret ansiktet til internett. ”Ja, det er viktig at vi foreldre følger opp med et pedagogisk tilbud også etter skoletid.”

søndag 13. februar 2011

Symmetribrudd

Anekdote 22

Brunostene ble de kalt, rekkehusene som fjernet utsikten fra vår nye leilighet. De kom som halvfabrikata fra Sverige og ble heist på plass i moduler. Først første etasje, så annen etasje før taket fullendte det hele. En morgen da siste rekken ble ferdigstilt så jeg at annen etasjen til det siste huset var satt motsatt vei av de andre. ”Se Anne-Kari det er feil på tegningen.” Nei, det er nok huskjøper som har fått et ord med i laget og snudd stuen mot kveldsolen og det vakre landskapet.” Senere ved middagsbordet ser vi helomvendingen. Individualismen ble kvelt i fødselen. Huset er nå kommet inn i rekken igjen med samme begredelige utsikt rett i fjellveggen som de andre. ”Ordnung muss sein. Hvorfor skal de ha det bedre enn oss?”

mandag 7. februar 2011

Krigens første offer

Anekdote 16

Hvor var foreldrene våre? Meiseveien lå i krig med Rugdeveien. Striden hadde rast i flere dager. Ammunisjonen vi brukte var stein. Den ble samlet i handlekurver av stål og ble kastet i skurer mot fienden ved deres framrykksforsøk. Plutselig fikk de inn en kile under leiligheten vår. ”La oss avskjære dem ovenfra” hoiet min bror til meg. Han fant en kampestein og slapp den utfor altanen. En riktig fulltreffer. Blodet fløt og krigen var over. Mor kom løpende ut ”Kaster du stein?” ”Nei, jeg mistet den.”