Med lisens til å betale

Anekdote 60

Min adferd har forundret mange. Størst forvirring skapte jeg nok i året Orwell har skrevet om da jeg dukket opp på NRKs kontor i Grieghallen og ønsket å bli registrert som lisenshaver. I studietiden hadde jeg med samvittighetsnag tyvtittet på et lite reise-TV som var kjøpt i fars navn. Riktignok besøkte han og mor oss et par ganger i Oslo, men det rettferdiggjorde ikke saken. Heller ikke at jeg så lite og konsentrere meg om programmer som var samfunnsnyttige. Da jeg begynte å jobbe, fikk egen leilighet og økonomi klarte jeg ikke mer, og bestemte meg for å bekjenne mitt helligbrøde og få straffen som fortjent. ”Jeg har TV og ønsker å betale kringkastingsavgift.” ”Det skjer automatisk i butikken.” ”Du forstår ikke. Jeg har sniktittet som student på en svart-hvit jeg har fått av en annen som betaler lisens. Jeg ønsker å gjøre opp for meg.” Hun begynte å le. Hun lo så hun ristet. Så snudde hun seg mot de indre gemakker. ”Dere må komme ut her.” Fra alle kontorene tøt det ut folk. ”Kan du gjenta, det du sa?” Jeg fikk amnesti på flekken. Til og med rabatt fordi jeg manglet farger. Det var dengang, men ikke nå. Med 42” tommer og Altibox kan jeg samvittighetsløst konsumere dritt og lort i høy oppløsning mens jeg gjør opp med kreditor i sanntid.

Dessertgenerasjonen

Anekdote 30

”To hjerter happy” hoier min sønn fra baksetet på vei hjem fra middagselskapet. Jeg titter i sladrespeilet og ser, i tillegg til Chiquita etiketten i pannen, tamaguggens mellomfornøyde lykkebarometer. Jeg kjøpte datadyret for å styrke hans emosjonelle evner og empati. Det handler om å være raus og å gi. ”Pappa, hva kalles det som Bestemor serverer etter middagen?”

Storslagen utsikt

Anekdote 228

Mobiltelefonen har gitt menneskeheten en helt ny frihet. Nå kan ektepar gå på handletur sammen hver for seg. Mens hun sanker inn nødvendigheter kan han virre formålsløst rundt i butikken og vente på bedre dager. Når så oppgjørets time kommer, kan hun ringe han inn. En variant av denne oppskriften fikk min kone glede av å observere her om dagen. Fruen ringer og spør det ultimate spørsmål: "Hvor er du?". Han svarer uten å ta telefonen: "Eg ser rett inn i den feite ræven din!".

Grått til lyst

Anekdote 227

Du verden! Her er en dagsfersk anekdote. I går måtte jeg en tur på politistasjonen for å fornye passet. Jeg trakk kølapp som indikerte tre minutters venting. En time og tre minutter senere var det min tur. En hyggelig dame bak skranken tok vel imot meg. Jeg ble avkrevd en del formalia så som adresse og telefonnumer før skanningen av kroppen begynte. Først ble det tatt bilde av ansiktet, så ble signaturen min registrert før pekefingrenes avtrykk ble lagret. For å runde det hele av stilte hun noen enkle spørsmål: "Høyde?" - "1.80", "Øyenfarge?" - "Blå" og "Hårfarge?". Jeg nølte litt og hun benyttet dermed anledningen til å fortelle det til alle som ville høre på: "GRÅTT!".

Pumpen

Anekdote 226

Det kan vel ha vært i 66 eller tidlig i 67. Min mor hadde truffet naboen i byen og han tilbød seg å kjøre henne hjem etter en rask svipp innom Kvinneklinikken. Der hadde han nemlig parkert sin kone på vei inn til byen. Hun skulle ta en graviditetstest, og med tre barn allerede, var han en smule bekymret for utfallet. Da fruen entret bilen spurte han forsiktig: "Var det bare luft?". Hun så megetsigende på ham før hun brøt ut i latter: "Du har nok ingen sykkelpumpe du far!"

Nye og gamle dinosaurer

Anekdote 225

Da min datter var liten, likte hun å bli fortalt historier på sengekanten. Som oftest leste vi en eller annen barnebok, men mest moro syntes hun det var å høre historier fra gamle dager da pappa trødde sine barnesko. Jeg må nok innrømme nå i ettertid at det ble servert en del røverhistorier og at sannhetsgehalten kunne variere. En kveld da jeg riktig var i det lyriske hjørnet stoppet min datter fortellingen fra urtiden med følgende spørsmål: "Levde det dinosaurer på Landåstorget når du var liten pappa?"

Nostalgien var bedre før

Anekdote 56

Jeg ser til venstre. I speilet er det en uendelig rekke av identiske lyslugger med røde kinn. Jeg snur meg andre veien og ser det samme. Jeg rister på hodet og ler med millioner av andre. Ziems kaleidoskopiske utstillingsvindu er byturens høydepunkt.

”Nå må du komme. Bussen går hvert øyeblikk.” Jeg tar det nedsnødde nettet fylt av vakkert innpakkede julegaver og haster mot mor. Vi stanser et øyeblikk foran juleutstillingen i Berstad-huset før vi fortsetter til stoppet under Smørsbroen. Jeg titter opp på de strømførende ledningene. De beveger seg nesten umerkelig. Trolleybussen er like om hjørnet.

Idet bussen kommer, plasserer jeg meg slik at jeg kommer foran den nærmeste av de to bakre dørene. Jeg smiter meg inn, legger fire tiøringer på platen foran konduktøren og er så heldig å få sitte på favorittplassen ved siden av ham. Den gråkledte mottar et hav av penger som forvandles til en brottsjø av papirlapper som kan rulles mellom fingrene.

Mor setter seg foran med fru Samland, og jeg titter på en eldre herre som sitter rett overfor meg. Han er kledt i svart med Astrakanlue og hender hvilende på stokken. De svarte støvlettene med glidelås foran er godt plantet i det grå slapset, og saltet har begynt å bane seg vei oppover. Jeg prøver å se en annen vei, men øynene trekkes uvilkårlig mot den gamle mannen. Allerede ved Posthuset er han dekket av salt opptil anklene.

Bussen glir oppover Kalfaret. Jeg pusser vinduet og prøver fortvilt å se ut. Ved Odontologen har saltet nådd tennene. Om et øyeblikk vil det grå håret bli hvitt. Jeg ser opp på det røde og runde gamlehjemmet i svingen før sykehuset, og tenker at der skal jeg sitte med seltersen min og se utover Bergen når jeg blir gammel.

”Hvorfor gråter du pappa?” Min sønn kommer stormende inn sammen med en gulkledd pensjonist. Jeg ser meg rundt. Hele bussen er grå innvendig. Vi går ut foran for å se resten av utstillingen på Teknisk Museum. Jeg bøyer meg ned og hvisker til min sønn – ”Husk livet blir lettere hvis du ikke ser deg tilbake”.