Nostalgien var bedre før

Anekdote 56

Jeg ser til venstre. I speilet er det en uendelig rekke av identiske lyslugger med røde kinn. Jeg snur meg andre veien og ser det samme. Jeg rister på hodet og ler med millioner av andre. Ziems kaleidoskopiske utstillingsvindu er byturens høydepunkt.

”Nå må du komme. Bussen går hvert øyeblikk.” Jeg tar det nedsnødde nettet fylt av vakkert innpakkede julegaver og haster mot mor. Vi stanser et øyeblikk foran juleutstillingen i Berstad-huset før vi fortsetter til stoppet under Smørsbroen. Jeg titter opp på de strømførende ledningene. De beveger seg nesten umerkelig. Trolleybussen er like om hjørnet.

Idet bussen kommer, plasserer jeg meg slik at jeg kommer foran den nærmeste av de to bakre dørene. Jeg smiter meg inn, legger fire tiøringer på platen foran konduktøren og er så heldig å få sitte på favorittplassen ved siden av ham. Den gråkledte mottar et hav av penger som forvandles til en brottsjø av papirlapper som kan rulles mellom fingrene.

Mor setter seg foran med fru Samland, og jeg titter på en eldre herre som sitter rett overfor meg. Han er kledt i svart med Astrakanlue og hender hvilende på stokken. De svarte støvlettene med glidelås foran er godt plantet i det grå slapset, og saltet har begynt å bane seg vei oppover. Jeg prøver å se en annen vei, men øynene trekkes uvilkårlig mot den gamle mannen. Allerede ved Posthuset er han dekket av salt opptil anklene.

Bussen glir oppover Kalfaret. Jeg pusser vinduet og prøver fortvilt å se ut. Ved Odontologen har saltet nådd tennene. Om et øyeblikk vil det grå håret bli hvitt. Jeg ser opp på det røde og runde gamlehjemmet i svingen før sykehuset, og tenker at der skal jeg sitte med seltersen min og se utover Bergen når jeg blir gammel.

”Hvorfor gråter du pappa?” Min sønn kommer stormende inn sammen med en gulkledd pensjonist. Jeg ser meg rundt. Hele bussen er grå innvendig. Vi går ut foran for å se resten av utstillingen på Teknisk Museum. Jeg bøyer meg ned og hvisker til min sønn – ”Husk livet blir lettere hvis du ikke ser deg tilbake”.

Triple play or pay?

Anekdote 224

Det hendte i de dager da fiberen skulle ut til de tusen hjem. Borettslaget vårt hadde inngått avtale med det lokale kraftselskapet om å gi bredbånd til alle. Et fargerikt felleskap ledet av en svensk-kenyaner, arbeidet dag og natt for å få oss på nett. Jeg kom i snakk med han som ledet arbeidet, og ytret at riktignok var fiber fint, men jeg trengte det ikke. Selgeren våknet i svensk-kenyaneren: "Du får jo tilgang til internett". Jeg svarte: "Det har jeg allerede via ADSL". Han fortsatte: "IP-telefoni" og jeg repliserte: "Det trengs ikke, jeg har mobil". "Du kan få HDTV" slang han inn som siste argument og min reaksjon var: "Vi ser knapt på TV". En lørdagskveld fjorten dager senere dukket svensk-kenyaneren opp for å sjekke at alt var i orden med fiberen. Jeg inviterte ham inn. TVen var avslått, min kone bladde i avisen og jeg holdt boken jeg leste i hånden. Han så på meg: "Hva fanen, ni ser inte på TV!"

Nødnummeret 112

Anekdote 96

Kunnskapssamfunnet. Her står jeg på Fanatorget og venter på at resepten skal bli ferdig. En overivrig mobiltelefonselger angriper meg med hele sitt arsenal av salgstriks. Han kan jo ikke vite at jeg for ti år siden i ungdommelig overmot uttalte følgende uavhengighetsærklæring: "Jeg skal bli den siste i Norge med mobiltelefon". Jeg prøver fortvilt å føyse ham av, men han sitter på meg som en klegg. Ja, ja, jeg får klaske ham med litt kunnskap. "De fleste steder hvor jeg ferdes og kunne tenke meg å bruke mobiltelefon er det ikke dekning med GSM på grunn av høye frekvenser og de topografiske forhold". "Det er ikke riktig! Det er radiobølger overalt, og skulle du ikke komme frem er det bare å ringe nødnummeret 112". Overveldet av all denne kompetansen er det bare å gi etter og jeg impulskjøper en Motorola. "Hei du, det er meg. Jeg står her i kassakøen på Fanatorget. Pillene er ferdig om noen minutter. Sett over middagen, få duk og vin på bordet. I kveld skal det bli full dekning for kropp & sjel".

General Belgrano

Anekdote 223

Røyken lå tett i Blindernkjelleren i maidagene 1982. Dette var tiår før røykeforbud og studentene satt å koste seg meg medbrakt mat, svart kaffe, røyk og aviser. Ved nabobordet satt en kar fordypet i en Dagblad-artikkel om gårsdagens senking av krysseren General Belgrano. Stadig mer opptatt av artikkelen brettet han avisen ut over hele bordet og enset ikke røyken som begynte å stige opp av den rykende ferske publikasjonen. På bordene hadde nemlig betjeningen satt ut stearinlys i et fortvilt forsøk på å lyse opp de dunkle lokalene. Plutselig slo flammene gjennom avisen og Belgrano gikk opp i et hav av røyk mens studenten sjokkert prøvde å redde stumpene.

Livets harde realiteter

Anekdote 222

Det var stor stas. Min datter skulle begynne å studere og i den forbindelse måtte hun flytte på egen hybel. For første gang utenfor hjemmets lune rede og klar til å klare seg selv. Vi hjalp henne med å flytte og sørget for at overgangen til egen tilværelse gikk så smidig som mulig. Dagen derpå, med nyvunnen frihet, ringte hun bestyrtet hjem: "Koster brokkolien virkelig 14 kroner kiloet?"

Rites de passage i arbeidslivets teater

Anekdote 221

I personalpolitikk er behovet for intern rekruttering poengtert. Det resulterer i at noen vil gå fra en rolle til en annen, mens de er utsatt for det samme publikum og medspillere. For å gjøre denne migrasjonen mulig trengs overgangsritualer, for både aktør og tilskuerer skal tilpasse seg den nye rolleforventningen. Da en labbetuss som hadde vandret på jobben min i tiår med colaen i hånden plutselig ble forfremmet, veddet hans tidligere kollegaer 100 kroner på at slipset var på innen mandag. Og dagen opprant med dress, slips og firmabil. Forvandlingen var et faktum og hundre kroner skiftet hender.

En gang for mye

Anekdote 220

Denne er fra barndommen. En kamerat og jeg hadde laget oss en flott slengdisse i beste Tarzan-stil i en gammel bjørk. Med godt fraspark kunne en komme skremmende høyt utenfor skrenten før returen til moder jord startet. En dag da vi moret oss som mest, ble vi oppsøkt av en lokal Ronny Bruvik. Etter forhandlinger ble han tilbudt to turer. Da den siste turen var unnagjort skrek han til oss: "Nå lurte jeg dere!", og satt utfor igjen. Midt i svevet røk tauet og hodet hans ble plantet i grunnfjellet. Dette var før hjelm ble påbudt så kvelden tilbrakte han på Legevakten. Fra den dagen ble det slutt på Tarzan-brølene i forstaden.