lørdag 9. mai 2009

Ordnung muss sein

Anekdote 129

Min venn og jeg hadde fått vår første sommerjobb. Den besto i å sortere barnetøfler etter størrelse og bunte sammen eskene de lå i snes eller dusin. Etter en ukes hard jobbing i den tidligere sjøboden på Nordnes var veggene kledd med ordnede skoesker. Det var kun et problem. Vi hadde et fått et par i 26 tilovers. Min venn så opp på vårt verk og ned på de to overflødige. Bod-døren mot sjøen ble åpnet og med et lett kast lot han de uønskede seile sin egen sjø.

Jesus & de

Anekdote 126
Min datter var tidlig for alderen. Det skyldes nok gener. Hun kunne gå før hun var et år, snakke før hun var to og leste flytende i fireårsalderen. Besteforeldrene ble bekymret og spurte henne om det kom til å være noe igjen å lære når hun begynte på skolen. "Ja, der skal jeg lære om Jesus & de for det har ikke mor og far fortalt så mye om."

Frem fra glemselen

Anekdote 121

En liten historie fra min nå avdøde far som alltid prøvde å lære meg noe. Han understrekte alltid til meg at det var to ting her i verden som var viktig. Det ene var å ha en god hukommelse og det andre....... husket han aldri!

Bekjennelse

Anekdote 119

"Kan jeg sitte her?" Hele Norge er visst ute og flyr, så det er trangt her på Gardermoen. Med munnen full av middag sier jeg "Selvfølgelig". Mannen som viser seg å være nordlending setter seg ned. Det tar ikke lang tid før han starter å prate. Han snakker i hytt og vær og jeg svarer deretter. Jo lengre praten går jo mer ubehagelig blir samtalen og det topper seg med følgende utsagn - "Du skal vel hjem å pule kjerringen nå?" Herregud, hvorfor skal jeg alltid bli utsatt for slikt? Jeg tenker meg lenge om før jeg avleverer følgende konversasjonstorpedo "Jeg er dessverre impotent."

CRC-sjekk

Anekdote 118

Når datapakker skal sendes fra A til B kan det gå galt. Støy og interferens kan føre til at noen av nullerne eller enerne kan bli mistolket. For å kunne oppdage slike feil legges det til noen ekstra nuller og enere slik at forsendelsesproblemer kan oppdages. Metoden som ofte brukes kalles CRC-sjekk (Cyclic Redundancy Check). For noen tiår tilbake følte jeg meg selv som en slik pakke som skulle sendes ut i det store intet. Vel, jeg skulle bare frem og tilbake til England for å levere en annen pakke. Vårt tilbud til en ikke ubetydelig teleoperatør på den grønne øyen. For å spare penger hadde SAS satt opp et lite propellfly. Jeg plasserte meg selv og pakken med utsikt til en av de to moterene som sikkert hadde putlet og gått siden annen verdenskrig. Flyskrekken ble ikke akkurat dempet av kapteinens milde utsagn om at de hadde tekniske problemer, men at det var en teknikker på vei. Han kom med gardintrapp under armen og satt den opp mot motoren. Han steg opp, løftet av lokket, fant frem CRC-boksen med smørning og sprayet her og der blant motorens deler. Fra cockpit kom det gledesutbrudd "Vår eminente teknikker har løst problemet og vi er nå klar til avgang". Flyskrekken forsavnt som dugg for solen og jeg så ned på pakken og sa "Nå har vi fått utført CRC-sjekk og leveransen burde være sikret. Skulle noe mot formodning gå galt får vi bare be om retransmisjon".

Alt er relativt

Anekdote 116

Det er lenge siden jeg tok forberedene på universitet. Ja, faktisk så lenge siden at de solgte murere i butikken. Hva var murere? Vel, det var ølflasker som inneholdt 0.7 liter av den brune væsken. På den tiden drakk jeg knapt øl og ihvertfall ikke av så store flasker. Så hvorfor husker jeg de så godt? Fordi antall murere ble brukt av vår foreleser i psykologi som et eksempel på at alt var relativt og kom an på ståsted for den enkelte. Han fortalte om en venninne som kom bestyrtet til ham og meddelte at mannen var blitt alkoholiker. For å roe henne ned spurte vår foreleser "Jaja, hvor mye drikker han?" Og hun hadde svart "Minst en murer om dagen." Jeg som satt på tilhørerbenken med beskjedent kjennskap til konsum, tenkte at det var mye øl. Da begynte plutselig foreleser å le. "Alkoholiker? Jeg drikker da selv minst to hver dag."

Finn din plass

Anekdote 109

I et fortvilt forsøk på å tjene penger i studietiden, tok jeg et halvtårs-vikariat som lærer i den videregående skolen. I første storefri inntok jeg den uvanlige plassen i sofagruppen på lærerværelset. Etter år i rollen som elev frydet forandringen. Endelig i de voksnes rekker. I samkvem med med mine nyervervede kollegaer, slo jeg meg løs og diskuterte fag, pedagogikk og mangel på disiplin. Etter en stund la jeg merke til at det kun var meg som snakket.Det ble kremtet og mine kollegaer sendte meg blikk som ledet min oppmerksomhet mot en eldre herre som travet frenetisk rundt i lærerværelset. Min inntreden hadde forrykket tingenes orden. Jeg hadde tatt hans faste plass i skolens beste stol. Jeg reiste meg stotrende og fant en ledig plass i periferien. Der ble resten av lærergjerning avtjent i rungende taushet i et ikke inkluderene arbeidsliv.