lørdag 9. mai 2009

Strømstans

Anekdote 114

En spesielt utrivelig morgen i slutten av november opplever arbeidsplassen vår en strømutkobling av den ukontrollerte typen (vi har ellers nok av forhåndsvarslede, tidsbegrensede utkoblinger). Kontoret blir mørkt som en sekk, det er mange timer før dagslyset kommer, og samtlige lysrør er av, hver eneste pc-skjerm mørk. Noen av oss tenner den lille lykten på mobilen, en finner frem et telys. Kosen er påtrengende, og folk flest synes dette er en storartet anledning til å la jobb være jobb, og heller bli sittende og skravle om stort og smått. Alle tar mørkleggingen med fatning, bortsett fra NN, som er en handlingens mann. Han har famlet seg frem til en mørk krok, der han mener å ha sett at det stod en lommelykt. Kjeftingen hans får all koseprat til å opphøre: "er det ingen ting som fungerer på dette f.......s huset! Er det så for.......a vanskelig å skifte batterier på en lommelykt!" I nesten-mørket kan vi se omrisset av en irritert mann med en gjenstand i hånden. Akkurat i dette øyeblikket er det at strømmen kommer tilbake. Godt opplyst av grelle lysrør står vår utålmodige kollega der, som en 1.80 m høy frihetsgudinne med hevet fakkel og et indignert fjes. I hånden holder han - en vase!

Løsningen

Anekdote 108

Hun hadde bedt meg hente gardinbrettene. Mens jeg skrudde de ned fortalte hun hvordan det gikk. Leiligheten hun hadde kjøpt av meg, hadde vært dyr og lånet hun hadde fått strakk nok ikke til. Heldigvis hadde hun fått refinansiert lånet slik at hun nå også hadde råd til de første husleiene. Jeg så beskjemmet ned og følte meg som en ussel bolighai. De neste månedene plaget jeg meg selv og andre med skyldfølelse og bekymring for hennes ve og vel. En morgen strålte min kone fra bak avisen. "Se her, problemet er løst!" "Hvilket problem?" Jeg ser nedover siden som inneholder bilder av en rekke lykkelige brudepar. Der står arvtakeren av min leilighet og holder kjærlig rundt sin endelige løsning på sine boligproblemer.

QA

Anekdote 107

Kvalitetsstandarden ISO9000 kom nok litt brått på oss. Riktignok fikk vi byråkratiet som skulle etterleve direktivene, men noen av produktene manglet av og til det som trengtes for å komme igjennom nåløyet. En sen fredag da vi skulle skipe en ny last med produkter til en utålmodig kunde, fant følgende samtale sted mellom en prosjektleder og QA ansvarlig. "Vi må få levert idag ellers så går vi på et stort tap!" "Men jeg kan ikke godkjenne denne delen da den ikke helt holder de strenge kvalitetskravene som ISO9000 setter." "ISO meg her og ISO meg der. Husk at helvete er løs dersom vi ikke får levert." "OK jeg godkjenner under tvil."

Me scared

Anekdote 130

Hvert år er det en ny dille. Barna skriker etter den overprisede leken og far betaler. Værst var det det året da Furbyene var på moten. Små lodne gremlins med innebygget kunstig intelligens. De startet med å bable på sitt eget språk, men jo mer barna kommuniserte med dem jo mer fornuftig ble talen. Det var et forferdelig tyt å høre på for oss som hadde kommet litt lenger i livsprosessen. En kveld på hytten etter at de søte små hadde lagt seg, satt jeg oppe med mor og far og tok en tynn en for å roe ned nervene etter en hel dag med Furby-skvalder. Furbyen sto riktignok midt på bordet, men trigget ikke på voksenprat. Uvisst av hvilken grunn bøyde jeg meg over bordet og skrek til den. Furbyen begynte å summe til respons før den ytret "Me scared". Det ble jeg også.

E-ros

Anekdote 131

Dette var i bredbåndets glade barndom. Vi ønsket å gi distriktsnorge trådløs internett-tilgang. Sammen med operatører i det ganske land sørget vi for å teppelegge landet med bredbåndets gleder. Faktisk var gleden enkelte steder så stor at sluttkundene ringte oss tilbake med gladmeldinger og andre spørsmål av mer teknisk karakter. Fra en eldre ungkar i en av våre fjordarmer fikk vår operatør følgende megetsigende spørsmål. "Kan du se det jeg ser?"

I helvete

Anekdote 106

En ikke helt stille bergenser har samlet sitt hoff på Teaterkafeen i Oslo. I båsen ved siden av setter noen Frognerfruer seg. De diskuterer muligheten for en rolig uke i fjellheimen. "Det blir ihvertfall ikke Finse for der er det for mange bergensere." "Heller ikke Ustaoset av samme grunn" repliserer den andre fruen. Fra vår ikke forsagte bergenser kommer følgende brøl "Prøv Helvete for der er det ingen bergensere!"

Diagnosen

Anekdote 104

Jeg løfter røret. "Hei onkel hvordan går det?" "Vel, jeg har endelig fått diagnosen?" "Ja, hva sa legen?" "Jeg husker ikke, men jeg har skrevet det ned. Gi meg litt tid så skal jeg finne lappen og ringe deg opp igjen." Det går en halvtime før telefonen ringer. "Ja, hallo." "Det var demens."