Anekdotium

Det er tvang i friheten også

2012-01-28T02:41:00.000-08:00

Anekdote 25

”Jeg angret i luften” hoier min sønn idet hodet hans bryter vannflaten. Og nå er det min tur til å trege. Utsagnet ”hopper du fra tremeteren så tar jeg femmeteren” skulle gjerne vært uutalt. Jeg ser ned. Svimlende høyder. Avgrunn. Det store spranget. Fallet. Mer enn tyve år siden forrige gang, og da gjorde det vondt. ”Kom igjen, din pyse. Vi har kameraet klart.” Ydmykelse eller død. Et enkelt valg. Væren eller intet. Uten mot – intet liv. Jeg slenger kroppen utenfor og sjelen følger med. S=1/2gt2. Møte med det våte element blir hardt og brutalt. Ryggen hyler og vannet trenger inn i hodet gjennom nesen og sørger for evig renselse. Liggende på bassengkanten, observerer jeg spinalsaften renne ut gjennom neseborene mens min sønn bøyer seg ned og roper ”stilig, pappa”.

Synlige bevis

2012-01-15T10:08:00.001-08:00

Anekdote 85

Jeg vakler over parkeringsplassen i solsteiken. Enda en produktiv arbeidsdag er over. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød. Jeg setter meg på sykkelen og styrer hjemover. I bunnen av Dolvikbakken legger jeg meg midt i veien for å styre over på sykkelstien. Plutselig braser en iøyenfallende lykkelig førtiåring med børstede aluminiumsbriller i en BMW Z3 forbi på venstresiden. Etter nestenulykken triller jeg sjokkskadet videre, titter rundøyd på Mercedesene i rundkjøringen og lurer på hva jeg har gjort galt. Ved Strømme bro dukker en fritidsbåt i millionklassen opp. Skipperen med solbrun overkropp og gullsmykker vinker. Til meg? Han er en bekjent fra ungdomskolen. Jeg stopper, løfter hånden tafatt fra sykkelstyret og vinker tilbake. Overveldet av all denne tilsynelatende vellykkethet setter jeg meg på støpekanten.

Vektløs

2012-01-08T08:48:00.000-08:00

Anekdote 81

Jeg ligger på rygg i tropenatten og stjernene hvelver over meg. Ikke Claudia Schiffer, heller ikke Mel B, men Sommertrianglet, Corona Borealis og M31. Vakkert. Nå på sensommeren er det endelig blitt mørkt nok. Er jeg heldig blir meteorittsvermen Perseidene fin i natt. Jeg tar siste slurken av siste ølen. Vektløs lukker jeg det venstre øyet og observerer mitt faste holdepunkt i livet romstasjonen 0.33 L forlate meg lydløst og sakte. ”Åh, det var astronaut jeg skulle blitt.”

Ikke plass i herberget

2011-12-26T00:31:00.000-08:00

Anekdote 41

Det var alles kamp mot alle. Det var julaften og siste mulighet for å gi min kone noe til den store høytiden. Det var tredje runde i parkeringshuset. Plutselig kjørte en bil ut. Riktignok stod det en annen bil og blinket seg inn, men idag var jeg den raskeste. Ut av den andre bilen kom en annens kone samt deres avkom. Hun overhøvlet meg med skjellsord. Jeg bøyde meg ned og holdt hendene mine over ørene til det lille barnet. Da tiraden var over så jeg opp på den bøse mor. ”God jul!”

Et signal

2011-11-28T11:52:00.000-08:00

Anekdote 256

Etter syv og tyve år i telebransjen fant jeg tiden moden for å prøve noe nytt i det offentliges tjeneste. Årene i industrien hadde vært spennende og jeg trodde jeg hadde vært med å skape noe med mine målinger, forskning og læreboken jeg hadde skrevet sammen med en tidligere kollega. I høst hadde jeg gleden av å ta en tur opp på min gamle arbeidsplass og hilse på tidligere kollegaer. På vei hjem kom jeg i skade for å se opp i en container fylt med papirboss. Der sammen med reklamekataloger, papp og makulert papir lå restopplaget av læreboken vår. Trøsten får være at ingen er uunnværlig.

Oversettelse

2011-11-25T11:05:00.000-08:00

Anekdote 43

Min datter kunne lese fra hun var fire. Vi ville jo ikke at vår sønn skulle være noe dårligere. Hver anledning ble brukt til å lære poden ordkunsten. Og det gikk fremover i et rasende tempo. Etter en vederkvegende helg på hytten bestemte vi oss for en tidlig avreise søndagen. I baksetet foregikk det sedvanlige rabalderet. Datter erter sønn med at det nok ble den forhatte fergen Melderskin som skulle bringe oss over fjorden. Da vi ankom kaien sto jubelen i taket. Det var ikke Melderskin. ”Men hvilken ferje er det?” Min sønn tok ferdighetene i bruk. ”S-T-O-R-D – trefergen.”

Unntakstilstand

2011-11-21T08:35:00.000-08:00

Anekdote 5

”Alle brød er nå til halv pris” ljomer det ut over supermarkedets høyttalere. Jeg har som vanlig inntatt orkesterplass ved tomatene. Foran mine øyne utspenner det seg kostelige scener. Folk kaster seg i desperasjon over de siste restene fra bakeren. Mennesker som før ikke har spist annet enn loff sikrer seg de ti siste gråbrødene i kamp med sine artsfrender før det er tomt. Sivilisasjon er kun et tynt ferniss som kan skrelles bort for en femmer. En fortumlet minstepensjonist står igjen på slagmarken med et kneippbrød under armen. Bak ham sniker en ungdom seg innpå og river kneippen til seg. Jeg orker ikke mer og ser ned. I min egen handlekurv ligger det fire franske landbrød hentet i god tid før ragnarokk.

Sjefen for det hele

2011-11-18T12:55:00.000-08:00

Anekdote 11

På Gardermoen opplyser de alltid om gatenummeret til Bergensflyet. Det er fullstendig unødvendig. Det er bare å se etter utgangen hvor horder presser seg fram for å komme hjem igjen til byen uten køkultur. For å provosere oppfører jeg meg sivilisert. Slipper folk forbi meg, smiler og småpludrer om at her er det plass til alle - også de med gullkort. Foran meg fumler en eldre mann med billettautomaten og mister kvitteringen på gulvet hvor den blander seg med andre. Som en vennlig gest bøyer jeg meg ned for å ta opp lappen og gir den til ham. Han fører papiret frem og tilbake i et fortvilt forsøk på å fokusere på teksten. ”Er du sikker på at den er min?” ”Så vidt jeg vet er hele flyplassen din, Kjell Opseth.”

Å hoppe i det

2011-11-15T11:25:00.000-08:00

Anekdote 76

Naboen står og hopper i bosspannet. Han har blitt bestefar og bleiene må komprimeres for å få lokket igjen. Det vekker minner i meg fra min egen tid som småbarnsfar. Hver søndag ettermiddag risikerte jeg livet på toppen av et vaglende bosspann. Jeg så dengang fram til at barna skulle ta skrittet ut av det som noe misvisende ble kalt engangsbleien. Nå tyve år etter står jeg fremdeles å hopper selv om spannet er blitt dobbelt så stor. Det skyldes vel velstandsøkningen. Trøsten får være at komprimatoren har blitt tyve kilo tyngre og dermed gjør jobben mye mer effektivt.

Dementi

2011-11-12T13:20:00.000-08:00

Anekdote 62

Det er ikke bare Valla som er i hardt vær. Som sikkert også du har lagt merke til, har det de siste dagene dukket opp små notiser med overskrifter som ”Per amok på Fitjar. Hus, biler og båter fikk unngjelde da uværet Per slo til på Fitjar i natt”, ”Per tok knekken på Lotusen. Orkanen Per knuste fruktbarhetsymbolet”, ”Per herjet med Vestfold” og ”Per skapte kaos”.

Til alt dette er det bare å si at jeg er uskyldig. Jeg har alibi. Riktignok har jeg hytte på Fitjar, familie i Vestfold og vært i Gulen på båttur, men jeg kan jo ikke ha vært overalt samtidig. Det eneste jeg foretok meg den natten var å lukke soveromsvinduet på min kones kommando da hun beklaget lyden av Pers herjinger.

Hvorfor har man begynt å personifisere værfenomener? Hva blir det neste? Tåken Gro, sluddbygen Anne eller tordenværet Tor. Skulle jeg først bli kalt opp etter noe vær så hadde det vært mer passende med en laber solgangsbrisen Per. Meteorologi er jo som kjent en eksakt vitenskap med differsialligninger og randbetingelser hvor mange nordmenn, blant annet Bergenskolen, har gjort en heroisk innsats . Det hadde vel i så måte vært mer betimelig å kalle opp disse lavtrykkene etter dem som spår de. Neste vindpust bør kalles Siri da hun er en herlig rollemodell for alle oss med forkjærlighet for realfag.

Jeg tror nok at det er klimafundamentalistene som har funnet på dette med navnene. Alle værfenomer, nydelig sommer+regtung høst=armageddon, er jo i følge dem menneskeskapte og da er det jo like godt å navngi den skyldige med en gang. Men meg er det ikke! Nei, skal en først utpeke noen ansvarlige må det også nye værtyper til. Hva med CO2 skyen Jens, svevestøvet Josef, springfloen Luna og den globale oppvarmingen Adam Smith. Gled deg til neste værmelding!

What did you learn in school today?

2011-11-07T10:39:00.000-08:00

Anekdote 46

Solen skinner og jeg har etablert utekontor på lekeplassen. Skal skrive en artikkel om kompetanse. Plutselig dukker Peddien opp med refleksvest og ransel. Første skoledag. ”Lærte du noe i dag?” ”Ja, hva grenser er.” ”Og det er?” ”Røde merker i skogen.”

Se din by fra tårnets topp

2011-10-30T02:28:00.000-07:00

Anekdote 21

Det ble en sånn ingeniørfar til sønn greie. Et kapittel hver kveld. Først leste vi Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til jordens indre før vi fortsatte med Den hemmelighetsfulle øya hvor bokens helt – Ingeniøren – industrialiserte den øde holmen i løpet av en fjorten dagers tid. Tilslutt drepte en nynorsk utgave av Tsarens kurer fra Fonna forlag vår kollektive leselyst. Noe senere i kongens by gikk vi på kino og så Jorden rundt på åtti dager på Jacki Chans premisser. Litterært opprømt som jeg ble, foreslo jeg en tur til Vår Frelsers kirke hvor Axel i Reisen til jordens indre fikk kurert sin altofobi. Fruen parkerte vi i Christiania før far og sønn entret manndomsprøven. ”Første mann opp.” Vinden rev i kroppen i det vi entret den utvendige spiraltrappen på toppen. I følge Kim Larsen kunne vi se helt til Klampenborg, men jeg hadde nok med å se ned. Da jeg halveis oppe kom i skade for å snu meg så jeg trappen forsvinne i det blå. Paralysert satt jeg meg ned mens jeg fortvilt prøvde å rope min sønn tilbake, men han fortsatte ufortrødent til topps. Irrasjonell frykt fikk meg til å svikte mitt avkom. Vel nede igjen, løp han rett i armene til mor. ”Vet du hva, pappa fikk heldigvis høydeskrekk og derfor vant jeg.”

I vær og vind

2011-10-25T07:54:00.000-07:00

Anekdote 93

”Se på han nå” sa hun og lo. Jeg gikk bort til vinduet og så ned på gangveiene som snirklet seg mellom høyblokkene. Samboeren hennes hadde poser i hendene og bøyde overkroppen mot vinden. Han hadde århundrets hentesveis og turbulensen mellom blokkene fikk hodet hans til å rotere som en sjøsyk værhane. Han prøvde med disse bevegelser å beholde et snev av verdighet og verne om sin forfengelighet. Nå bygges det heldigvis ikke lenger høyblokker og barbermaskinen har tatt liv av hentesveisen.

Ytringsfrihet

2011-10-15T11:54:00.001-07:00

Anekdote 88

”Morsomt innlegg!! Men av hensyn til at mange av våre lesere ikke behersker engelsk i det hele tatt, eller har dårlige engelskkunnskaper, kan vi ikke trykke det slik du har sendt det.” Og jeg som bare hadde tenkt å tulle litt i avisen med oljeindustriens fjollete bruk av helsides engelskspråklige stillingsannonser for å tiltrekke oss ”who are the excellence they are searching for.” Skulle jeg oversette det til norsk? Umulig, det er jo bare svada. Uken etter eksploderte saken i media og Finn Erik Vinje fikk satt ord på det vi alle hadde følt lenge. Her er mitt bidrag i sakens anledning. In extenso:

Opportunity NOX

Per
Engineer with New Speak abilities
Braatet

Let me start by quoting Homer: ”Boooring”. It is another day at Gullible Inc. I am sitting here all by myself in my cubicle-corner of the world glancing at a 1024 by 768 pixels presentation of what used to be enjoyable work. I certainly still manage. I deliver milestones of achievements in the supply chain of empowerment in the knowledge based industry based on the age old principle - garbage in, garbage out. But the thrill is gone. I look and feel like the Finn.no-man. My life fizzles out. I need new challenges before AFP-youth parks me and my talent in a coffee-bar in suburbia.

I look out. Holy smoke! I must say I have a room with a view. Through the smoke rings of self-consciousness I see the sharply dressed smokers cutting deals with the mobile in one hand and building social networks crossing all managerial boundaries on the other hand. This is the new ruling class. No, I will not let my life go up in smoke in order to get a pole position. I need some fresh air and a new language. Let me be recycled and take a right turn and give the newspapers’ job market-section a second chance.

What about another career in a new town? I don’t want to go to Stavanger but the oil-business looks promising. Give me the option to pollute with an attitude. In the LNG-market I can merge my skills with my ideals and go for more. Should not that be fulfilling I could offer my gifted self to a competing company with a philosophy - “ The deeper it is, the more it attracts us”. Their senior geologist from global exploration utters with insight and hindsight – “Who says the time of great discoveries is over? We have barely scratched the surface”. Contradicting statements? Not at all, they are just telling me that they are going down and if I want to follow I just have to apply for position P0667 and read the instructions at www.CO2.com/career. What a dream team. Me and the pseudo-governmental CO2-Firm. The largest fusion since the Hydro-bomb, but now only with minor leaks and emissions.

Just think of it, me job-rotating from competitive industry with low margins and my LinkedIn with 1 connection to the sea of milk and honey were some barrels a day keep the downsizing away. Dear CO2 , just sack the recruiting officer and stop advertising. I offer peak performance, fire and skill to your learning organization. And please embrace my credo, motto and ethos-statement “Blow-outs that’s me!”

Forventning

2011-10-08T13:02:00.000-07:00

Anekdote 34

Hva gjør en sprellemann? Vel, han spreller. Da jeg var liten ønsket jeg meg så gjerne et par sko fra Sun-Chris slik at jeg kunne få klippe ut og montere sprellemannen som de hadde plassert så strategisk på esken. Dessverre var disse skoene litt dyrere enn andre, og med en økonomisk mor og trange tider, lot ikke ønsket seg realisere. Da jeg selv fikk barn, benyttet jeg derfor anledningen til å kjøpe et nedstøvet par i butikken. Jeg skyndte meg entusiastisk hjem og klippet og monterte mens min datter gjespende så på. Da jeg var ferdig, dro jeg for syns skyld en gang i snoren. Var det ALT? Som du sikkert forstår, er dette en lignelse. Hensikten med den er å fortelle at gleden ved forventning er større enn den ved å få.

FOM - Fana Os Milde

2011-10-06T23:46:00.000-07:00

Anekdote 97

Jeg står med nesen mot ruten og gapet fullt av Salmiakki. Meg og en kamerat har valgt å tilbringe noen timer på flyplassrestauranten sammen med de som går her hver søndag formiddag for å slukke den verste tørsten før andre vannhull åpner. ”Se, der kommer det.” De fire kondenstripene danner et vakkert mønster nordvest for Lyderhorn. Den første 747 ankommer Bergen direkte fra New York. Jo nærmere det kommer jo større blir det og tilslutt tar det bakken med et brøl.

Ut av flykroppens åpninger tyter den norskamerikanere i rutede dresser. De er ute for å samle røtter. ”Per, la oss ta flybussen hjem.” ”Men den stopper jo ikke før i byen.” ”Drit i det, Glufsegutten betaler reisen tilbake.” Vi kaster oss inn i flybussen som av en eller annen grunn er hvitmalt i motsetning til de andre FOMlingene. Vi setter oss i baksetet. Kameraten min tar frem sprittusjen sin og tegner Glufsegutten sin på baksiden av setet foran. Bussen fylles med fremmed språk av typen vi hadde hørt på Kruttrøyk.

Sjåføren stiger på. Strekker seg opp og sveiver oss fra New York til Bergen. Så snur han seg og proklamerer for de innvandrende utvandrerne på flotteste fanamål. ”Velkommen til Norge. Her snakker vi norsk og bruker norske penger.”

Medlemsmasse

2011-09-21T10:02:00.000-07:00

Anekdote 72

Jeg hadde vel sittet og loddet i en fjorten dagers tid da noen av mine kollegaer nærmet seg meg forsiktig. ”Du bør organisere deg!” ”Hvor?” ”Sivilingeniørenes forening.” ”Men jeg er jo ingen sivilingeniør. Så vidt jeg vet finnes det ikke noe fagforbund for Cand. Scient.er med hovedfag i teoretisk fysikk.” ”Nei, det ville vel heller bli betegnet som en sekt med tre medlemmer.” Jeg tenkte meg om. Skulle jeg krype til korset å titulere meg sivilingeniør? Med tanke på arbeidsoppgavene jeg hadde fått var vel Jern og Metall en mer passende organisasjon. Et oppslag om at deres medlemmer hos oss fikk billig innboforsikring fikk meg til å bestemme meg. Neste generasjon arbeidere blir jo oss for høyt utdannede allikevel så hvorfor ikke starte revitaliseringen av LO nå. Da vil jo statsministeren få snakke med sine egne. Jeg ringte rekrutteringskontoret og ble blankt avvist. Selv ikke den billige forsikringen fikk jeg. LO lot dermed en historiske sjanse gå fra seg og har siden forfalt til ingenting. ”Ja, ja så får jeg heller da ringe fagforeningen for de som ikke trenger fagforening.” Et økonomisk tap for meg, et tapt medlem for LO, men opplagsøkning for Teknisk Ukeblad.

Fattigdommen kan ingen skjule

2011-09-20T09:51:00.000-07:00

Anekdote 255

Forskningsdagene hadde gitt meg gleden av å undervise en sjetteklasse i naturfag. For at de skulle konsentrere seg om det som ble sagt, valgte jeg en nøytral bekledning. Hvert besøk ble avsluttet med en kanonade av spørsmål hvor jeg etter fattig evne prøvde å svare de vitebegjærlige på spørsmål om livet, universet og alt det andre. Og det gikk rimelig bra helt til siste spørsmål fra han på bakerste benk: ”Har du bare et par sko?”

Min italienske reise

2011-09-19T10:10:00.000-07:00

Anekdote 79

Jeg våknet tidlig neste dag av solens stråler samt lyden av hissige scootere på vei mot dagens gjerning. Da frokost var inkludert ble den inntatt i hotellets rustikke spiserom. Herlig skinke, salami og ost med en kopp cappuccino til. Av den blide servitøren ble jeg fortalt at cappuccino var en morgendrikk og at vi nordeuropeere som drakk den hele døgnet ikke helt hadde fattet poenget. Cappuccino er søt og om morgenen skal startes med noe søtt. Det verdensberømte toscanske brødet minnet meg mest om de langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og fælt. Grunnen til denne noe odde fremstilling av brød skyldes det faktum at brød med fuktighet mugger fort i varmen. Søndagsfrokosten delte jeg med et middelaldrene amerikanske ektepar. Fruen fortalte servitøren en trist historie om en gutt i slekten som hadde død fordi han hadde spist en giftig sopp. I det kelneren gikk kom det lakonisk fra mannen – ”It was drugs My Dear.”

Noen molekyler er alt som skal til

2011-09-16T22:44:00.000-07:00

Anekdote 35

Det var vel først i 98 at jeg ble oppmerksom på alternativbevegelsen. Bedriften lå på sotteseng med 300 millioner i minus og kun Turid, Jostein og meg – fagbevegelsens The Untouchables – igjen fra det gamle styret. For å lette på stemningen startet den nye hyggelige og dyktige styreformannen med en liten anekdote. Han kunne ikke lenger kose seg med kaffe. Han hadde vært hos homøopaten for å bli kurert for en plagsom forkjølelse. ”Herregud.. ” tenkte jeg som er gift med en farmasøyt som er skolemedisiner på sin hals. ”..hvordan skal virksomheten kureres når styreformannen sverger til slike metoder?” Noen måneder senere var skuten healet og på rett kurs. Placebo eller ikke, paradigmeskiftet i norsk næringsliv var et faktum.

Historiske linjer

2011-09-16T22:43:00.000-07:00

Anekdote 36

Jeg vandrer stille langs parkeringsplassen sammen med en nyansatt. Han gleder seg til den femtende og sin første lønnsutbetaling. Han skal kjøpe stereoanlegg for alle pengene. Electrocompagniet, Apogee og annet high-end utstyr. Når gledet jeg meg sist – til en lønnsutbetaling? Jeg erindrer vagt et ønske fra studietiden om å dekke bunnen på en handlevogn når jeg kom til pengene. Nå opplever jeg titt og ofte vogn med haug på. Men det er på vei inn. Haugevis av plastposer fylt med klissete og stinkende ølflasker. Denne ressursvennlige opsjonsavtalen med bryggeriene er riktignok inntektsbringende, men hensikten med returordningen er nok først og fremst å fylle meg og andre med skyldfølelse. For hver boks og flaske som blir slukt tenker jeg ”Herregud, har jeg drukket alt dette”. Guiness 1759, Frydenlund 1859 og meg selv 1959. Historiske linjer. Selvforakten forsvinner som dugg for solen når jeg trykker på den grønne knappen, ser beløpet og min sønn roper ”Her står ølet pappa!”

Initialer

2011-09-15T12:59:00.000-07:00

Anekdote 17

På jobben brukte vi initialer. Det gikk så langt at enkelte ikke var kjent under annet. Hva JPIen egentlig het er det ikke mange som vet. Da epost ble vanlig fikk vi adresser som startet med våre navnlige forkortelser. Min sjef, HRV blant venner, fikk en dag en epost utenfra av det saftige slaget. Den startet med Hei Pus og fortsatte med eksplisitte forslag til kveldens aktiviteter. Her var det nok en som hadde gått seg vill i alfabetet. HRV returnerte ”Takk for tilbudet, men dine ytelser er nok ikke tilpasset mine behov. Prøv heller din kone.”

De nære ting

2011-07-30T09:21:00.000-07:00

Anekdote 26

”Jeg ser atomer.” Poden ligger i armkroken. Sydens varme sol har gjort oss døsne på det svarte svaberget. ”Hvor?” ”Overalt, men mest i luften.” Jeg myser opp på den azurblå himmelen. Foran øynene mine foregår en gjennomskinnelig Dance Macabre med brownske bevegelser på netthinnen. ”Nei, det er nok de døde cellene på hornhinnen du ser.” ”Hva er hornhinnen?” ”Det er det beskyttelseslaget som ligger over pupillen som samler lyset inn i øyet.” ”Alt du kan pappa!” ”Takk.”

Et filosofisk spørsmål

2011-07-17T02:53:00.001-07:00

Anekdote 254

Sprekken nederst på baderomsdøren er nok ment for ventilasjon, men kan også brukes til observasjon. Følgende replikkutveksling fant sted mellom en voksen og dets avkom et sted på Østlandet. ”Har du sett pappa?”. ”Nei, men føttene hans er på badet.”

En Spitfire pilot

2011-06-23T23:46:00.000-07:00

Anekdote 19

Jeg sitter og roer nervene med importert engelsk øl. Trude og jeg har brukt høysommerdagen til bredbåndsbefaring i Rørostraktene for det lokale e-verket. Som en vennlig gest har direktøren invitert oss med opp i sitt lille privatfly. Det er et tilbud det er umulig å si nei til. Han fyller på bensin med jerrykanne og sjekker filteret for fremmedlegemer som kan bråstoppe vår himmelflukt. Det rumler og rister ved avgang. Vel oppe følger vi dalførene vi tidligere på dagen har saumfart på bakkenivå. Dette gir perspektiv på ting. Plutselig spør han om jeg vil overta. Uvisst av hvilken grunn har angsten forsvunnet som dugg for solen. Jeg styrer mot nærmeste radiolinjetårn. Jeg legger inn en krapp sving som får meg til å gulpe. ”Hjelp jeg promilleflyr!”

Næringsvirksomhet

2011-06-15T04:18:00.000-07:00

Anekdote 4

Du kunne stille klokken etter ham. Litt over halv fem dukket den lokale fylliken opp med skaibagen sin på Samvirkelaget. Mellom ølflaskene hadde han på kjenners vis stukket aviser slik at lyden ikke skulle bli altfor avslørende. Ritualet var det samme hver dag. Pante de gamle flaskene og fylle på med nye. Dessverre hadde han en lei tendens til å ta med seg litt ekstra under frakken. Sjefen ba meg derfor passe nøye på sålenge han oppholdt seg i lokalet. Lent mot melkedisken gumlende på gjærbakst jeg hadde knabbet fra lageret, observerte jeg hans siste kunst. I tillegg til å pante tomme ølflasker fylte han på med fulle brusflasker tatt fra butikken for å få nok til nyinvesteringer. Jeg kremtet. Han så på meg og spesielt på bollen jeg hadde i hånden. ”Hver næring sin tyv” sa han og smilte.

Villedene logo?

2011-06-10T06:41:00.000-07:00

Anekdote 71

Jeg har fått brev fra kemneren, og er sikkert ikke alene om det. I det er mitt økonomiske liv oppsummert. Fra ulike informerte kilder har ligningsmyndighetene funnet ut at min inntekt for fjoråret var x og at jeg dermed skal betale y i skatt. Ved å dele y på x og multiplisere med hundre har jeg kommet fram til at skatteprosenten er 37. Med tanke på alle de goder vi får fra samfunnet er ikke det et urimelig skattetrykk. Heller enn å dvele ved alle enkeltposter, faller mitt blikk på skatteetatens logo oppe i venstre hjørne på brevarket. En bløtkake hvor et lite anorektisk stykke er tatt ut. Hva skal det symbolisere?

Er det lille kakestykket skatten jeg betaler eller det jeg sitter igjen med etter at den er betalt? Utstyrt med transportør finner jeg ut at stykket representerer cirka 11 prosent av hele kaken. Oi, dette var vel ikke helt i samsvar med virkeligheten. Slik villedene reklame er kanskje en sak for forbrukerrådet? Eller kan det muligens være den skattesatsen ligningsmyndighetene har som mål og visjon. I så fall har vi noe å se fram til. En annen tolkning kan være at hele kaken er den samlede inntekt for alle nordmenn og at kakestykket utgjør de totale skatteinntekter. Det betyr i hvertfall at mange slipper billigere unna enn meg og det er bra. Nei, her trengs det en forklaring. Kan noen i skatteetaten, det være seg skattedirektøren, kemneren eller en ligningsfunksjonær, gi oss innsikt i logoens dypere mening?

Møte med virkeligheten

2011-06-09T00:26:00.000-07:00

Anekdote 253

Da min datter begynte på Handelshøyskolen, ønsket hun å flytte hjemmefra. Ikke fordi hun måtte, vi bor tross alt i samme by, men det var vel mer et ønske om selvstendighet. Vi hjalp henne med å ribbe barnerommet og forflytte eiendeler til hennes nye tilværelse på en hybel kun et steinkast unna utdanningsinstitusjonen. Hun lærte fort økonomi. Kun få dager etter at hun hadde forlatt redet hadde jeg henne på telefonen: ”Pappa, koster brokkoli virkelig 14 kroner kiloet?”

Hjelp til selvhjelp

2011-05-23T09:38:00.000-07:00

Anekdote 74

Vi har alle våre tunge stunder. Jeg prøver å fordrive de med adspredelser. En gang var det så ille at jeg hadde blitt stående foran selvhjelpshyllen til bokhandelen. Der var det en rekke titler som ønsket å få meg på kjøl igjen. Jeg tok ut et tilfeldig eksemplar, snudde det og leste om de fire veier til garantert lykke. Først ut. ”Ta ingenting personlig.” Det var ikke nødvendig å lese videre. Jeg følte meg allerede mye bedre.

Møte mellom kulturer

2011-05-20T06:49:00.000-07:00

Anekdote 65

På jobben hos oss legger vi møtene til gangen. Er de viktige står vi i trappeoppgangen. Det var snart slutt på uken og jeg hadde et rendevous med en kjent og kjær kollega et sted mellom første og annen etasje. En medarbeider fra utviklingslabben hadde tatt helg klokken to og var på vei nedover. Han tenkte nok at utviklingen går fort, men trøstet seg sikkert med at han hadde et hav av tid også neste uke. På vei oppover styrtet en med slips fra firmaets ledelse. Vår venn fra utviklingen ser vennlig på den oppadstigende sjefen. ”God helg!” I fortvilelse og forvirring snur han i lakkskoene seg og utbryter ”Faen, er det fredag?”

Vårløsning

2011-05-17T03:59:00.000-07:00

Anekdote 73

For de fleste er våren en herlig tid. For studenter et helvete. Angsten for eksamen øker proporsjonalt med snøsmeltingen. På studentbyen bodde jeg i første etasje på en tietasjers blokk. Jeg tok meg ofte i å studere ting utenfor pensum, nemlig det jeg så ut vinduet. Etterhvert som snøen forsvant dukket det opp ting som mine medstudenter uvisst av hvilke grunn hadde slengt ut av vinduer og altaner. Mye var skrot, men det fantes perler også. Først kom de store tingene som sykler og lignende. Senere dukket det opp mindre ting som kneippbrød etc. En dag så jeg plutselig buen av noe lett gjenkjennelig. En LP-plate. Som ivrig samler løp jeg ut for å øke kolleksjonen. Jeg dro den opp. Judas Priest? Hva var det for noe? Rillene antydet musikk med stor dynamikk. Idet stiften traff startet ragnarokk. Bedre akkompagnement til hva jeg skulle igjennom var det umulig å oppdrive på åttitallet.

Fra autoritativt hold

2011-05-15T23:27:00.000-07:00

Anekdote 39

”Dørene lukkes.” Jeg ser ut i Oslonatten. Med dypt alvor har jeg begynt min intellektuelle ferd ved universitet i Oslo, men må av og til hjemom på hybelen for å bunkre. Fem års studier ligger foran meg. En dannelsesreise av dimensjoner. ”Neste stasjon, Tåsen”. Trafostasjonen ved perrongen er utsmykket av en ung kunstner med noe på hjerte. En ring med A i og følgende imperativ ”Tenk selv!”.

A young persons guide from an old early adaptor

2011-05-10T20:49:00.000-07:00

Anekdote 58

Ubevisst samvær med ungdom førte til at jeg fikk en iPhone noen måneder før den ble lansert i Norge. Jeg ble fascinert av denne lille dingsen og tok den med i lommen overalt. I julekaoset på Bystasjonen ble jeg overmannet av en ivrig ungdom mens jeg ventet på at min kone skulle kjøpe resten av senteret. ”Har du lyst på det siste innen mobil?” sa han og holdt fram en brosjyre for Sony-Ericssons walkman telefon. Mens han fortsatte argumentasjonsrekken tok jeg hånden ned i den loslitte duffelen og flashet iDingsen. ”Dette er hva jeg kaller mobil”. Det ble helt stille. ”Kan jeg få ta på den?”

Homo for en dag

2011-05-06T22:39:00.000-07:00

Anekdote 23

Vi treffes en kveld i måneden. Over øl deler vi opplevelser. Jeg vil ikke akkurat kalle det nettverksbygging, men mer vedlikehold av gammelt spindelvev etablert den gang videregående ble kalt gymnas. Etter en latterkule, forteller jeg om min selsomme opplevelse og den uønskede oppmerksomheten jeg fikk da jeg vandret gjennom sentrum med rosa reklameskjorte. Min historie trigger en av de andre. ”I fjor var jeg med som min kones ledsager på et seminar på hin siden av kloden. Om kvelden var det uformell samling med sprudlende champagne og lett passiar. Jeg prøvde fortvilt å komme i snakk med damer, men ble elget innpå av menn med nokså eksplisitte hentydninger. Jeg klagde min nød til min kone. Hun sendte meg og t-skjorten min et blikk. Kanskje det har noe med din rolle som studieveileder for harde fag? Jeg så ned på ordet som av kunstneriske hensyn var delt i to – Real fag.”

Rom med utsikt

2011-05-02T23:57:00.000-07:00

Anekdote 52

Med kreativitet følger det kjedsomhet. I følge Scientific American skyldes det sistnevnte ikke omgivelsene, men ens egen persepsjon av disse. Javel, men jeg bruker nå allikevel dødtiden konstruktivt ved å se ut vinduet når jeg kjeder meg på jobben. Og det vet nok ledelsen om. For et par år siden ble jeg plassert slik at jeg hadde utsikt til en byggeplass. Arbeiderne sto på fra morgen til kveld og inspirerte meg til mye innsats. Så ble bygget ferdig og åpnet som helsestudio og lykkelige svette med flaskevann kjørte SUVene sine nærmest inn i resepsjonen. Igjen ble jeg motivert. Denne gang til et sunnere og energisk liv med skritteller, pulsklokke og full fokus på arbeidsoppgavene. Nå er jeg igjen blitt resirkulert og er tildelt et rom med utsikt til røykerne slik at jeg kan få observere forfallet mens det skjer. Hva bedriften nå ønsker å fortelle meg er jeg ikke helt sikker på.

Møte ved milepælen

2011-04-26T13:18:00.000-07:00

Anekdote 252

Det føles stadig lengre og tyngre å nå vendepunktet Bjørnebulægret. Denne påsken var snøen ekstra kram og trå og noe slitne og geriatriske satt vi oss ned i lyngen for en velfortjent hvil. Rundt oss danset og spratt det en ivrig krabat. Faren syntes nok etterhvert at det ble i meste laget og kanskje noe vel livat for oss andre. Han ba derfor poden om å ta det litt med ro. Da kom det kontant fra den yngre garde: "Hvorfor skal jeg gidde å slappe av?"

Det ligger i genene

2011-04-25T10:08:00.000-07:00

Anekdote 47

Det kan ha vært i 76 eller 77. Det samme kan det være. Påsken var slutt og jeg stod sammen med hun som senere skulle bli min kone og hennes familie på en overfylt perrong på Haugastøl stasjon. To perronger bortenfor stod et antikt lok med vogner fra århundreskiftet. På signal fra konduktøren, stormet horden fram for å sikre seg plass for seg og sine. Neste tog gikk vel til sommeren engang. Fjetret ble jeg stående å se på denne bergenske kampen for tilværelsen. Da det roet seg, nærmet jeg meg forsiktig toget. Til min forbauselse hadde min kommende familie sikret seg gode plasser samt en plass til meg også. Der og da, forsto jeg at dette var genmateriell å bygge videre på.

Sosialisme på norsk

2011-04-16T22:50:00.001-07:00

Anekdote 87

Min sønns gryende politiske interesse førte oss for en tid tilbake til valgbodene på Torgallmenningen. Et flott tiltak. Han gikk fra høyre til venstre mens han mottok slagord og propaganda. Han endte hos SV med pamfletter nok til utrydde en hel regnskog. SV var partiet som stod hans unge hjerte nærmest. Senere samme lørdagskveld satt han benket foran Barne-TV med lørdagsgodt og far trygt plassert der han hører hjemme – på sofaen. Da fant følgende meningsutveksling sted - ” Kan jeg få en seigemann av deg?” ”Nei!” ”Du, det der partiet ditt ønsker jo at godene skal deles” Det ble stille en lang stund. ”Hvem har sagt at vi skal dele likt?”

Totalt utkoblet

2011-04-15T07:00:00.000-07:00

Anekdote 251

Selv kontor-rotter trenger ferie. I fjor høst tok fruen og jeg stålfuglen til Kanariholmene. Etter en behaglig flytur spritet opp med G&T, landet vi mykt på den lykksalige øyen Lanzarote som skulle huse oss de neste fjorten dagene. Litt støle beveget vi oss ut av det mekaniske monsteret som hadde gjenskapt sommeren i løpet av 6 timer. Etter å ha ventet den vanlige timen på bagasjen, ble vi tatt sprudlende imot av Gunilla fra broderfolket i flyplassens ventehall Hun spurte vennlig: "Vad är deras destination?". Da glapp det ut av meg: "Lanzarote!".

Forskning

2011-04-14T12:40:00.000-07:00

Anekdote 42

KJ et eller annet. Det var i hvert fall uorganisk kjemi. Obligatoriske labøvelser for å verfisere at læreboken og teori stemte. En rekke nitidige forsøk ble punchet inn på hullkort. Før vi fikk kjøre rådata i datamaskinen foretok den ferme labassistenten kortstokking opp mot lampen for å fjerne målinger som ikke tålte dagens lys. ”Gutter, dette kalles forskning. Kurvene vil nå bli lognormale.”

Med stil og pondus

2011-04-13T12:30:00.000-07:00

Anekdote 250 (Et lite jubileum)

Barna har flyttet hjemmefra. Det betyr at mor og far kan gjøre hva vi vil – og det gjør vi. Med nedbetalte lån og fornuftig inntekt blir det penger tilovers. De sløser vi bort etter fattig evne på restauranter. Å investere de pekuniære midler i materielle goder vil i vår alder være meningsløst og kun fylle opp et hjem som allerede er overfylt. Nei, da er det bedre å satse på gleder som kan fortæres i sann tid. Og vi har funnet en restaurant som oppfyller alle våre drømmer. Vennlig betjening, modene lokaler og en fortreffelig mat. Tilnærmet hver lørdag benker vi oss der for en utsøkt lunsj. Betjeningen hilser gjenkjennede og synes det er artig med oss, det gamle paret, som de kan stille klokken etter. Fruen får sitt vinglass uoppfordret og meg spør de kun medlident om jeg kjører denne lørdagen også før nullølen kommer på bordet.

Av gammel vane bestilles dagens som i motsetning til andre kafeers dagens er et velkomponert gourmetmåltid. Mens vi venter prater vi om løst og fast, og her i vinter gjorde samtalen meg så varm i toppen at jeg måtte kaste genseren. Etter spiseritualet måtte jeg en tur på toalettet. Da restauranten er en del av et hotellkompleks, må en gå gjennom resepsjonen for å nå de sanitære anlegg. Mens jeg strenet gjennom lobbyen fikk jeg uvant mye oppmerksomhet. Kvinner i full mundur snudde seg og så på meg med et lekent og lattermildt blikk. Hadde jeg endelig fått draget. Var det de siste tiders gråstenk som hadde gjort susen. Med ett, på mange måter, oppblåst ego entret jeg rommet som signaliserte at jeg var en mann, og i det jeg skulle til å velge et avlukke så jeg med et stjålent blikk på meg selv i de mange speil for å se hva det var som tente dagens kvinne.

I speilet så jeg en høyst ordinær mann som fordi det var kaldt ute hadde trukket stillongsen langt opp på magen utenpå skjorten. ”Du verden, det er ikke lenger bare ungdommen som går med undikken utenpå, og nå skjønner jeg også hvorfor!”.

Datalagringsdirektivet

2011-04-06T05:39:00.000-07:00

Anekdote 249

Jeg er i Oslo med tid til overs. Av ren sedvane forbrukes den i Norlibokhandelen på Karl Johans gate. I jakten på noe nytt og pirrende tråles hyllene som bugner med populærvitenskap. Mine øyne møter boken med bilde av to doriske søyler og en tittel som antyder at den handler om kalkulus. Jeg blar litt hist og her. Denne boken forteller historien om kalkulus og bugner av formler. I tillegg virker teksten velskrevet. Jeg snur meg i jakten på en stol, men ser kun rett inn i hvitøyet til et overvåkningskamera. Her tillates det ingen smuglesning og med tanke på alle de bøkene som ligger ulest hjemme setter jeg boken tilbake i hyllen.

Allerede på flyet hjem, angrer jeg på at jeg var så handlingslammet. Boken hadde jo dradd kalkulushistorien mye lenger enn det jeg hadde lært på universitetet. Her kunne jeg fått servert matematisk dannelse på et fat. Men hva het boken og hvem var forfatter?

Dagen derpå, på jobben, tar jeg en velfortjent pause og surfer innom cyberkvinnen min Amazon. Hun er munter som alltid og litt til høyre for hennes smilerynke står følgende tekst ”Hello, Per. We have recommendations for you. (Not Per?)”. Jeg undres litt over at hun ikke har helt kontroll på hvem jeg er, men hun omgir seg vel med mange. Jeg følger hennes anbefalinger som peker rett på ”William Dunham, The Calculus Gallery: Masterpieces from Newton to Lebesgue”, og omslaget har selvfølgelig to greske søyler. Ikke nok med at Storebror ser deg, men han hjelper deg også til å huske hva du selv har sett. I ren takknemlighet finner jeg frem kredittkortet.

Mordet på bybanen

2011-04-04T12:47:00.000-07:00

Anekdote 67

Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!

AFP

2011-03-31T11:59:00.000-07:00

Anekdote 12

Alt er på hell. Arbeidsplassen min rotner på rot, lønnstatistikken har begynt å flate ut og det gjør vondt når jeg pisser. I et forsøk på å muntre meg selv opp har jeg gått til anskaffelse av en skritteller. Den tar meg med på nye steder, men samme hvor jeg går treffer jeg tidligere kollegaer. ”Lenge siden sist.” ”Jobber du virkelig på Kokstad enda?” En lørdag før jul gikk jeg til byen. Der traff jeg en tidligere kollega som hadde jobbet på utviklingsavdelingen. Han var i et strålende humør, og spurte hvordan det gikk på jobben. Jeg fortalte som ikke helt sant var at nå gikk alt så meget bedre. ”Du har vel fått et kraftig tillegg i år da?” ”Vel skal jeg være helt ærlig så ble det kun promiller på meg.” ”Flott, da har du noe å se frem til. Vi AFPere fikk tre prosent!”

Herskapelig

2011-03-22T12:54:00.001-07:00

Anekdote 40

Jeg hadde fått en kveld tilovers. Gjestelisten til Figaros bryllup var riktignok fulltegnet, men jeg tok allikevel turen til Teaterpassasjen. ”Er det mulig å få en billett til kveldens forestilling?” Hun ser på meg engang og så en gang til før hun leverer meg den siste billetten som er å oppdrive. Og hvilken plass! Balkong 1 28. Lengre nede på det som nå er min invitasjon ser jeg navnet Kjell Magne Bondevik og et telefon-nummer. ”Skal jeg ringe å gi ham inn? Nei la meg heller være stasminister for en dag. I som Kjell Magne”. Jeg løper tilbake til hotellrommet og tar på meg klær en minister verdig. Det går et sus igjennom salen ved min inntreden. Jeg ser meg til venstre. To tomme seter. Der skulle nok de med propp i øret sitte. Til høyre – Toppen Bech. Ved første øyekast kan det virke som hun er noe skuffet over regjeringskiftet, men når det går opp for henne at det nå er en operaelsker som styrer smelter hun fullstendig. I det ouvertyren til vårt eventyr starter bøyer jeg mot henne og hvisker nærmest uhørt ”Toppen, du er hjertelig velkommen til Bråtet når det skulle være for å måle opp himmelsengen”.

På hver sin planet

2011-03-21T09:34:00.000-07:00

Anekdote 248

Hvor er jeg? Rema1000. Hvorfor? Jeg hjelper min gamle mor å handle. Innkjøp av mat kan vel neppe kalles min yndlingsaktivitet, men sammen med mor har den allikevel sine lyse sider. Hun sender meg som en biljardkule rundt i lokalet på jakt etter merkevarer fra en svunnen tid. Lager Dr. Greve såpe fremdeles og finnes det noen andre enn mor som bruker Melange? Og i så tilfelle i hvilke hyller finnes disse urproduktene? Jeg tar meg i å se etter andre andre overlevende – Kavlis kaviar, Sunda, Toro buljongterninger, Hansa bayer m.m. Da avbrytes min hvileløse vandring av en ny kommando. Finn Sunlightsåpe! Ja, den som kom i stykker og kunne ristes inne i en såpeholder for å lage skum til oppvasken. Jeg ser først under Hygiene så under Vaskemidler, men Sunlighten har nok havnet på merkevarenes jaktmarker. Mor protester heftig og adresserer en ansatt: ”Har dere Sunlightsåpe?” ”Nei, det har vi bare rundt høytidsdager.” Min mor blir noe forundret over denne tilbakemeldingen og spør på nytt: ”Har dere virkelig ikke Sunlightsåpe?”. Ungdommen svarer: ”Nei, vi har ikke søndagsåpent”.

Kollektive minner

2011-03-16T12:48:00.000-07:00

Anekdote 69

”Dørene lukkes”. Jeg kvepper til. En blanding av angst og gamle minner dukker opp. Og jeg får god tid til å tenke. Oslo Sporveier har satt farten på banen ned til 30 km/t fordi skinnegangen er fullstendig utslitt. Setet foran meg er oppskjært og initiativrik ungdom har dekorert vognen innvendig og utvendig. Ja, de har til og med tatt seg tid til å pynte opp stasjonene og alle skrivbare flater mellom de.

Tilbake til minnene. Som ung, ensom og søkende student i Oslo på slutten av syttitallet prøvde jeg ut det meste. Jeg var faktisk så desperat at jeg reiste helt til Skullerud for å delta i en kristen hus-samling. Da den hyggelige kvelden var over, flokket de andre seg rundt han som hadde bil. Det ble ikke plass til meg så jeg måtte ta banen alene tilbake til byen. Nestekjærlighet i praksis. Det jeg ikke var klar over at jeg dermed ble uvitende og ufrivillig deltaker i Oslo Sporveiers storstilte eksperiment – ”Er det lønnsomt å kjøre T-banen gjennom Norges mest belastede strøk uten konduktør og uten noen form for sosial kontroll?”.

Vognene lå badet i neon på endestasjonen. Dørene sto på vid vegg i minus tyve kuldegrader. Jeg var alene. Senere fikk jeg vite at ingen med vettet i behold tok banen på denne tiden av døgnet. Jeg krøllet meg sammen i et hjørne og observerte det sosialdemokratiske helvete passere forbi i revy. På setet foran meg hadde en med sprittusj deklamert ”Drep alle overvektige pensjonister”. Stasjonene langs banen fungerte som trekkpapir for eksistenser hvor betegnelsen utagerende oppførsel var en kraftig underdrivelse. De raste rundt i vognene, sparket, skrek og hoiet. Selvfølgelig skjønte jeg at disse menneskene kun var uskyldige og fortvilte ofre for et umenneskelig senkapitalistisk samfunnssystem, men jeg var redd likevel. Som en Hades forsvant jeg under jorden ved Helsfyr, og da startet mitt personlige helvete. På Tøyen dukket åtte-ti kjekke ungdommer opp kledd i datidens mote – hanekam, kjettinger og vernesko. Jeg gjorde meg så liten jeg kunne. ”Hva i helvete gjør du i vår vogn?”. Det må innrømmes at spørsmålet også hadde streifet meg. En voldsom smerte i kneet forårsaket av et velrettet spark fikk meg til å synke sammen i snøsørpen på gulvet. Det neste jeg husker er at jeg løp som en gal gjennom brutalarkitekturen på Egertorget stasjon hvor menneskevrak lå henslengt i rulletrappene. Vel oppe tenkte jeg - aldri mer! Fra filantrop til misantrop på førti minutter. Den våren kjøpte jeg meg sykkel og har siden vært lykkelig individualistisk.

Ikonklasme

2011-03-13T12:23:00.000-07:00

Anekdote 247

Av og til kan det være like godt å ikke lese klassikere. I et halvhjertet forsøk på å bli freudianer startet jeg med å lese hans forelesninger over psykoanalysen. Det ga mersmak og jeg fortsatte med hans hovedverk Drømmetydning, men den ga meg etterhvert hodeverk. Teoriene ble for esoteriske, og Freuds ufeilbarlighet for bastant. Det hele toppet seg med fortellingen om en dame som hadde hatt drømmer og mareritt som ikke passet inn med Freuds teser. Istedenfor å stille spørsmål ved egen teori forklarer Freud drømmen med at damen med hensikt hadde drømt i strid med hans teorier for ødelegge dem. QED. Jeg la fra meg boken. Freud hadde blitt sin egen billedstormer.

Virkeligheten sett med nye briller

2011-03-07T07:11:00.000-08:00

Anekdote 246

Aldring er en kontinuerlig prosess. For seks år siden måtte jeg skifte ut mine pseudo-intellektuelle runde briller, som jeg hadde hatt gleden av i tyve år, med noen progressive som var tilpasset forfall og stivnede linser. Men nå har også disse brillene sviktet meg. I den senere tiden har jeg hatt nesen mer og mer i sky for å utnytte brytningen nederst i glasset for å kunne lese dagens uopplyste tekst som tydeligvis blir mindre og mindre.

Lesing er en av mine største gleder. I ren desperasjon og med henvisning fra arbeidsgiver, oppsøkte jeg nærmeste brilleland. En kyndig dame målte både mitt minus- og plussøye og kvitret med autoritet at lesefryden skulle bli gjenopprettet med ny optikk. Riktignok måtte en forvente noe tilvenningstid, men synet ville bli like skarpt som meningene i bøkene jeg leste.

Noen uker og en tekstmelding senere, entret jeg brillelandet med et barns forventning. Brillene ble plassert der de hører hjemme og jeg fikk noe tekst å prøve meg på. Alt var grøt. Det var kun mulig å lese med et øye av gangen. Samsynet var blitt historie. ”Det blir nok bedre når du får vendt deg til dem” sa damen bak disken. Som en mistrøstig gammel mann, prøvde jeg å finne døren mens jeg tenkte på zoologen Per Hafslunds forsøk med omvendt-briller. Han klarte jo å vende seg til å se opp ned i løpet av noen få dager.

Vel, etter å ha prøvd mine nye briller i en måneds tid, må jeg si at jeg er blitt en blind beundrer av Hafslunds omstillingstalent. De kalte de nye brillene mine for PC-briller, men foran den fungerte de ihvertfall ikke. Fokuspunktet for venstre øye var cirka 20 cm unna fokuspunktet for høyre øye. Skulle dette ha noen mening hadde jeg trengt to skjermer – en for hvert øye.

Hva så med bøker? Jo, de skulle kunne leses i nedre synsfelt. Og jeg har prøvd! I går ”leste” jeg 80 sider Konrad Lorenz – Den såkalte ondskap, og følte meg hensatt til ren tortur. ”Du får gå tilbake til brillemakerne og klage” var min kones reaksjon på mine noe ampre, frustrerte og aggressive hjertesukk.

Ydmykt entrer jeg igjen brillelandet og ytrer: ”Jeg må innrømme at jeg ikke har klart å tilpasse meg de nye brillene. Jeg tror det må være noe galt.” Damen ser undrende på meg, men tar allikevel med seg brilleseddel og briller til måleapparatet. Hun måler en gang og så måler hun engang til. Så begynner hun å le: ”Du har fått +2.75 på venstre øye hvor du skulle hatt null. Dette skal vi få reparert så fort så mulig og du skal selvfølgelig ikke betale noe for det.” Jeg ser ned på hentelappen: ”Til bet: 0,- Kr.”. Dette må være den billigste foryngelseskur noensinne!

Det går alltid et tog

2011-03-06T04:27:00.000-08:00

Anekdote 245

Det var en rekke grunner til å mistrives i Drammen. Før i tiden sto vi gjerne ute en time eller mer i bitende kulde og ventet på Vestfoldbanen som skulle tas oss til mors slekt. Nå har de fått oppvarmet venterom og det kan trengs, for siste gang mor avla Drammen et besøk var det Vestfoldbanen som sto. Den hyggelige NSB ansatte prøve på alle mulige måter å skaffe alternativ transport. Han måtte til slutt gi opp, men trøstet min mor med at billetten hadde flere måneders gyldighet.

På andre siden av jernteppet

2011-03-01T06:37:00.001-08:00

Anekdote 95

Vi er på vei til Zagreb fra Ljubljana. Jeg har vært utvekslingstudent i seks flotte uker. Overfor meg sitter en mann som fryktelig gjerne vil snakke med meg. Han kan tysk, men det kan ikke jeg selv om han sier at jeg er flink. Han er Gästarbeiter i Tyskland og skal reise sørover til familien sin. Han tar fram et stort bilde i glass og ramme av Tito som han går med under skjorten. Med innlevelse legger han ut om Tito og kommunismens velsignelse mens min polske medstudent nikker samtykkende. Riktignok lagde Solidaritet bråk, men kommunismen var på rett vei.

Noen timer senere på flyplassen går min polske venninne og jeg hver vår vei. Tid for handling. Jeg tenker i mitt stille sinn at det kan jeg jo like gjerne gjøre på Tax-Free i København. Da vi møtes igjen for å ta farvel har hun hendene fulle av doruller og tannkrem. Hun får en klem og med kun Time som ballast blir jeg sluset inn i flyet som skal ta meg tilbake til der de arbeidene klasser blir undertrykt med velstand.

Sosialdemokratiets siste arnested

2011-02-26T07:30:00.001-08:00

Anekdote 20

Fruen er på en av sine reiser og jeg har dermed fått oppdraget med å gjete ungene. Lørdagsmiddagen har McDonalds sørget for og vi må slå ihjel en halvtime før kinoen. ”La oss ta en tur på biblioteket.” Det blir møtt med et unisont æsj. ”De har tegneserier også.” Det avgjør saken. Litt senere finner jeg meg selv stående foran filosofihyllen med Popper mellom hendene. Hun kremter en gang til. Jeg snur meg og ser inn i det strålende ansiktet til min sønns lærerinne. ”Tenke seg til en far som tar sine barn med på biblioteket i helgen.” Jeg ser meg rundt. Min sønn sitter andektig å studerer Pondus henslengt i sofagruppen, mens min datteren har klistret ansiktet til internett. ”Ja, det er viktig at vi foreldre følger opp med et pedagogisk tilbud også etter skoletid.”

Symmetribrudd

2011-02-13T03:43:00.000-08:00

Anekdote 22

Brunostene ble de kalt, rekkehusene som fjernet utsikten fra vår nye leilighet. De kom som halvfabrikata fra Sverige og ble heist på plass i moduler. Først første etasje, så annen etasje før taket fullendte det hele. En morgen da siste rekken ble ferdigstilt så jeg at annen etasjen til det siste huset var satt motsatt vei av de andre. ”Se Anne-Kari det er feil på tegningen.” Nei, det er nok huskjøper som har fått et ord med i laget og snudd stuen mot kveldsolen og det vakre landskapet.” Senere ved middagsbordet ser vi helomvendingen. Individualismen ble kvelt i fødselen. Huset er nå kommet inn i rekken igjen med samme begredelige utsikt rett i fjellveggen som de andre. ”Ordnung muss sein. Hvorfor skal de ha det bedre enn oss?”

Krigens første offer

2011-02-07T08:04:00.000-08:00

Anekdote 16

Hvor var foreldrene våre? Meiseveien lå i krig med Rugdeveien. Striden hadde rast i flere dager. Ammunisjonen vi brukte var stein. Den ble samlet i handlekurver av stål og ble kastet i skurer mot fienden ved deres framrykksforsøk. Plutselig fikk de inn en kile under leiligheten vår. ”La oss avskjære dem ovenfra” hoiet min bror til meg. Han fant en kampestein og slapp den utfor altanen. En riktig fulltreffer. Blodet fløt og krigen var over. Mor kom løpende ut ”Kaster du stein?” ”Nei, jeg mistet den.”

Fremtidsutsikter

2011-01-28T05:11:00.000-08:00

Anekdote 244

De sier at det er av fulle folk og barn en får høre sannheten. For en tid tilbake skulle et barn i bekjentskapskretsen forlate barnehagen til fordel for førskolen. Da hun ble spurt hva hun tenkte om denne overgangen ble følgende svar levert: "Livet ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg."

Ny markedspris

2011-01-24T05:22:00.001-08:00

Anekdote 98

”Eg har fanen ikkje løst te gå hem” synger De Musikalske Dverger. Ikke jeg heller. Det er fredag ettermiddag på jobben og jeg er i et strålende humør. De andre tenker nok sitt – ”enten så har han en sur kjerring eller så trenger han overtidspengene”. Sannheten kan ikke være lenger unna. Jeg liker disse rolige timene uten sjefer og mas som kan brukes til å bygge opp helgeforventningen. Jeg virrer formålsløst rundt for å finne sjelefrender.

I et lite kott finner jeg vår prosjektleder. Han sitter og stirrer tomt på telefonen. ”Hva treger?” ”Jeg burde ringt han bonden for å få satt opp en mast i utmarken hans.” Jeg fikk en plutselig innskytelse. ”La meg få utøve overtalingens kunst.” Jeg trykker på høyttaler og slår mobilnummeret vi har fått oppgitt. Rett på mobilsvareren. Jeg legger igjen navn og nummer samt en liten beskjed om hva saken gjelder. Så legger jeg på, tror jeg. Kvitt dette problemet blomstrer vår prosjektleder opp og i godt fredagshumør legger vi en slagplan for å lure bonden. ”La oss starte med å tilby han bredbånd som kompensasjon.” Vi ler rått. ”Vi kan ihvertfall ikke gi ham mer enn ..” Jeg nevner en latterlig lav sum. Klikk.

Herregud, jeg glemte å legge på. ”Hva vi gjør nå?” ”Vi? Det blir nok deg som må ut i felten.” Fjorten dager senere står jeg på tunet. Bonden kommer imot meg. Idet vi hilser sier han ”Du vet at jeg hørte dere.” Jeg stammer fram en unnskyldning. ”Det var respektløst.” Tause bestiger vi haugen sammen. Jeg finner fram GPS og spraymaling. Før jeg merker punktet ser jeg meg rundt for å få et overblikk over hva jeg har skuslet bort. Sorgfull går jeg ned igjen og tar farvel med bonden. Uken etterpå aksepterte han vårt tilbud. Nå foretas all akkvisisjon rundt klokken fem på fredag.

Yes Minister

2011-01-11T09:28:00.001-08:00

Anekdote 243

Eplet faller langt fra stammen. I dag 11/1 11 er en merkedag. Min datter har avlagt avsluttende eksamen i sosialøkonomi, og resultatet kom over fjellet fra Oslo som et jublende HurrA! Og i morgen starter arbeidslivet i departementet. Jeg ingeniøren har avlet en økonom og føler en euforisk glede. Jeg skal innrømme at jeg til å begynne med var litt forundret over hennes ønske om å bli blåruss. Da hun etter vidergående proklamerte at hun skulle begynne på Handelshøyskolen, ble jeg sjokkert. Skulle hun studere sammen med pappagutter og ende opp som gledesdreper i det private næringslivet ved å drepe ethvert initiativ med deprimerende økonomiske apologier? Etter ett års studium kom hun til meg med en bekymret mine. Vi måtte snakke sammen.

”Pappa, ikke bli sint. Jeg vil slutte på NHH og heller bli universitetsutdannet sosialøkonom.” Med den ytterste anstrengelse klarte jeg å unngå et formidabelt følelsesutbrudd. Jeg svarte: ”Det er viktig at du følger dine interesser og overbevisninger, men slutt med stil slik at du kan ta opp igjen tråden om du skulle ombestemme deg” og for på dør. Vel utenfor borettslaget, løftet jeg til mine medmenneskers forbauselse armene høyt over hodet og startet å juble sanseløst. Oppdragelse og verdipåvirkning hadde tydeligvis ikke vært helt bortkastet, og nå fem år senere har jeg tenkt å ta opp igjen lobbyismen. I morgen starter kampen mot vindmøllene og for monstermaster, gasskraftverk og billig bensin til folket.

En julefortelling

2011-01-05T12:08:00.000-08:00

Anekdote 242

En blogger vender tilbake. Denne gang fra jobb. I det jeg stiger ut av limousinen ringer fruen. Dagens ordrer. Midt i ordflommen, vinker nabogutten fortvilet. ”Det brenner, det brenner!”. Jeg ser meg rundt. Fra en annen nabos pipe velter svart røyk ut. ”Jeg har banket og ringt på døren, men det er ingen hjemme.” Her må det handles raskt. Pipebrann er farlig og dette er ingen øvelse. Etter en kjapp konsolidering blir vi enige om at brannvesenet må tilkalles for å hindre katastrofe.

Jeg ringer 112 mens jeg løper opp mot huset. Jeg hamrer på døren, men ingen respons. I andre enden av telefon kvitrer en damestemme. Lett usammenhengende prøver jeg å beskrive infernoet som er i ferd med å utvikle seg samtidig som jeg kjenner på døren. Den er åpen. ”Herregud, kanskje det er småbarn alene hjemme?”

I det jeg stormer opp i stuen tiltar lyden av knitring fra ildens gjerninger. På gulvet sitter to barn og leker ubekymret. I det jeg skal til å skrike: ”Kom dere ut”, ser jeg mor i huset travelt opptatt med å mate ovnen med fjorårets avdankede juletre. Jeg stammer unnskyld til henne og inn i telefonen. Jeg, dagens helt, sniker meg slukøret ut mens jeg tenker ”Ja, ja det er kanskje på tide å fjerne julepynten”.

Fristaten

2010-11-18T07:09:00.000-08:00

Anekdote 49

Før pleide jeg å le. Nå gjør jeg ikke det. En ting er å harselere med en uspiselig politisk minoritet, men med 36% er faren for at han som ler med er med dessverre overhengende. Idet jeg passerer kommunegrensen slutter det å regne. Solen står opp over en skyfri mørkeblå liberalistisk himmel. Ved siden av skiltet som forkynner velkommen til Os har Texaco satt opp sin bensinstasjon. 9.99. Skulle bare mangle i fristaten. Jeg tanker opp. Ferden går videre gjennom FRP-land og i rundkjøringen på Os trykker jeg inn clutchen og lar det stå til. Rundkjøringen er nemlig omgjort til rulett. Fire runder senere og lett svimmel havner jeg på 36, og henter gevinsten, en 3.875 liters dunk med Absolut, på Essoen. 21, 22, 23 ... Jammen santen er det ikke Søviknes som står der og teller negre. Innvandrer-regnskap? Hvorfor har vi lagt fagforeningskonferansen til Bjørnefjorden? Skal det nye samarbeidet FRP-LO proklameres? Det er jo tross alt mer folkelig å samarbeide med en fisker enn aristokrater fra Oslo3.

Gaven

2010-11-13T10:16:00.000-08:00

Anekdote 8

Jeg står på Torgallmenningen. Eliten diskuterer det evige tilbakevennende tema altruisme kontra egoisme, og jeg ønsker å delta i diskursen. Skravleprofessoren og hans sosiobiologiske kompanjong har gitt ut bok som har satt sinnene i kok. Jeg rusler over plassen til bokhandelen på hjørnet. Der blant tendensromaner og kokebøker finner jeg et eksemplar av det som forfatterne kaller et eksperiment. Jeg ser på boken. Omslaget er svart hvitt og tittelen EGOISME er skrevet med store bokstaver over hele forsiden. Jeg beveger meg mot kassen. Ekspeditrisen ser på meg og smiler. ”Skal det være en gave?”

Månebedotten

2010-11-01T06:35:00.000-07:00

Anekdote 18

Jeg gikk som oftest alene hjem fra ungdomsklubben jeg frekventerte for å finne venner. Kvelden var kald og månen var ikke halv. Fullmånen lyste som en gigantisk gul ost over Berentbakken. I følge vitenskapen er den store størrelsen kun et optisk bedrag på grunn av nærhet til horisonten. Ved å observere det hele opp ned ville månen få den naturlige størrelsen den har høyere på himmelen. Min hang til empirisk forskning var nok allerede tilstede i tenårene selv om jeg ikke enda hadde lært å sette ord på dette. Tesen måtte utprøves. Midt på jordet foran eneboligen til Søreide snudde jeg meg rundt, bøyde meg ned og observerte himmellegemet mellom beina. QED. Noen uker senere traff jeg en lattermild Søreide med kone. ”Tusen takk Per. Du reddet kvelden vår.”

Ambisjoner

2010-10-29T07:26:00.000-07:00

Anekdote 241

Et barn i bekjentskapskretsen var en smule lei av skolen og fremtidsutsiktene. Av sin gamle bestemor fikk hun spørsmålet: "Hva ønsker du å bli her i livet?". Da kom det kontant fra den yngre generasjon: "Pensjonist!"

Statistikk

2010-10-27T23:30:00.000-07:00

Anekdote 6

Norge var blitt velsignet med et nytt pengespill. En venn og jeg satt og diskuterte de mulighetene for rask rikdom som Lotto kunne gi. Med ungdommelig overmot og klokkeklar tiltro til egne ferdighet i sannsynlighetsregning prøvde jeg å overbevise min kamerat om at muligheten for å vinne i denne statlige pengemaskinen var forsvinnende liten. Han opponerte. Sjansen var 50 %. Enten vinner man eller så vinner man ikke og for den som ikke deltar er ihvertfall sannsynlighten for gevinst lik null. Uken før første Lotto-trekning ble brukt til å studere trekk uten tilbakelegging, fakultet og annen statistikk. Det hele ble så sammenfattet i en kort tekst som kunne rettlede alle som ble forført til å bruke sin surt ervervede penger på denne skjulte skatteleggingen. Fornøyd med meg selv møtte jeg min venn ved kaffebordet neste søndag. Nå skulle det doseres. Han smiler fornøyd til meg. ”Jeg vant 20.000 igår. For å være helt sikker på gevinst tok jeg to rekker.”

En kunstopplevelse

2010-10-18T07:21:00.000-07:00

Anekdote 86

Hva gjør jeg nå? Det regner og tåken henger lavt. Går på Løvstakken, selvfølgelig! Kun akkompagnert av vindens sus, fuglenes sang og surkling fra gummistøvlene entrer jeg fjellet. Og da, plutselig, ut av tåken dukker et kubisk rustbrunt bur opp. Hva kan det være? Enda en måleprobe fra Aanderaa Instruments eller er det noe utenomjordisk? Jeg nærmer meg forsiktig. I burets indre skimter jeg et bilbatteri, en høyttaler, et grønnkort med noen chiper og en fotocelle – temmelig konvensjonell teknologi. Varsomt stikker jeg hånden foran fotocellen.

Høyttaleren raper, og ut strømmer esoteriske lyder som minner om den lifligste samtidsmusikk. Flott. Jeg bøyer meg ned og leser ”Kulturbyår 2000. Kunsthøgskolen i Bergen”. Fantastisk. Hva skal en med utsikt når en kan sitte alene i tåken og produsere de vakreste toner? Jeg fører frem hånden igjen og igjen og igjen. Nei, det får være nok. Tenk på batteriene. Husk at kunstopplevelser skal deles. Jeg reiser meg varsomt, svimmel av inntrykk, og vandrer med freidig fot mot hverdagen igjen – beriket i sjel, sinn og ånd. En stor takk til kunstnerne.

Alt har sin pris

2010-10-14T06:51:00.000-07:00

Anekdote 3

Du må for guds skyld ikke prøve å gi bort noe. Det har jeg forsøkt. I ungdommen ønsket jeg å bli reder, og da naboen skulle kvitte seg med sin gamle trebåt var jeg så heldig å få den overdratt vederlagsfritt. Etter noen få men lykkelige stunder på havet kom jeg til at båtlivet med all dets strabaser ikke var noe for meg. Farkosten gikk fra å være en kilde til glede til et avfallsproblem. Hvordan bli kvitt den? Jeg hadde jo selv fått den og det rimeligste var vel bare å gi den videre til noen som kunne ha mer glede av den enn meg. Jeg rykket inn en annonse i lokalavisen. ”Båt gis bort. Ring etter fem.”

Klokken ti over fem om morgenen ringte førstemann. Siden ble jeg nedringt. Senere samme kvelden ved båten hadde det samlet seg et tyvetalls interessenter. Jeg prøvde fortvilt å roe gemyttene da jeg ankom, men fikk fort rollen som felles fiende. ”Hvorfor gir du den bort?” ”Det var meg som ringte først”. ”Båten er for fin til å gis bort”. Jeg løftet tafatt hendene og svarte at dette orker jeg ikke å ta stilling til og vandret hjem igjen. Da jeg snudde meg i bakken så jeg at det utspant seg sosialdarwinistiske scener, men båten var heldigvis borte neste dag. Den dyrkjøpte lærdommen ble at penger er et enestående reguleringsmiddel. Enten jeg bruker de for å bli kvitt problemer eller selger dem.

Diderot-effekten

2010-10-09T08:58:00.000-07:00

Anekdote 10

Jeg visste hun var frankofil. Hva skulle jeg finne på å gi henne som takk for hjelpen for år med korrekturlesning? Noe fransk selvfølgelig. Selv hadde jeg på det tidspunktet kost meg i ukevis med Erik Satie og hans Trois Gymnopédies. Jeg gikk til innkjøp av en Naxos CD til 39 kroner med det beste av Satie. Hun tok den gledestrålende imot. Uken etterpå kom hun opprømt inn på mitt kontor. Nå hadde hun fått CD-spiller også. ”Jeg kjøpte likså godt en ny Citroën.”

Opus dei?

2010-10-04T09:13:00.000-07:00

Anekdote 14

Sannelig, sannelig sier jeg eder. Dette hendte i de dager jeg studerte i Oslo. I gangen vår på studentbyen på Kringsjå bodde det tre snille og karismatiske jenter av det karismatiske slaget. Deres tro var like enkel som min ateisme var komplisert. Da sommeren kom skulle de på misjonsreise til det forjettede land og oppakkingen var deretter. En plutselig godhjertet innskytelse fikk meg til å tilby dem skyss på første del av ferden, nemlig til Østbanen. I det vi nærmer oss ser jeg at de sitter og ber. ”Er det noe som bekymrer dere?” ”Nei, vi ber bare om en bagasjetralle når vi kommer frem.” Og de ble bønnhørt. I det vi svinger inn står jubelen i taket ved synet av miraklet. Flere hundre traller venter på de troende. ”Herregud, det går da ikke an å be om noe så selvoppfyllende.” ”Kanskje ikke, men vi ba Gud om skyss også.”

Lykke er for griser

2010-10-01T06:35:00.000-07:00

Anekdote 31

Jeg står på balkongen og ser utover det azurblå Middelhavet. Klokken er halvseks om morgenen. Alkohol er ikke bra for nattesøvnen. Plutselig hører jeg lyder nedenunder. Jeg titter ned og oppdager en rekke personer i ferd med å legge håndklær i solsengene for å skaffe seg det beste utgangspunkt for morgendagen. At de ved å la være å gjøre dette, hadde gjort det mulig for alle, de selv inkludert, å få en plass når de trengte det, ser ikke ut til å bekymre dem det minste. Å observere denne ferie-varianten av kampen for tilværelsen fyller meg med vemod. Er dette resultatet av 4.6 milliarder års utvikling? Jeg setter meg ned med en con gas og plukker opp boken jeg sovnet fra i går. Herman Tønnessen, Jeg velger sannheten. Denne lille juvelen av en bok har sikret ham plassen som Norges fremste pessimisme filosof gjennom tidene. Fra sitt ståsted, i graven, ville han nok smilt av de som frivillig sikrer seg en plass i solen kun for å forsere kroppens aldringsprosess. Kanskje møtte de en hest i barndommen?

Ta det rolig, tygg Toy

2010-09-14T07:26:00.000-07:00

Anekdote 70

Det var på Skjærtorsdag det skar seg. Klimakatastrofen var et faktum på Hardangervidden. Vinden hylte rundt hytten og radioen meldte at uværsofre var snødd inne på Halne Fjellstue og gasset seg på statens regning. Kanskje var det på tide å sette seg inn i klimaproblematikken?

Jeg snur meg i sengen og tar en kikk i hyttens rikholdige bibliotek mens fruen kommer med frokost og te – grønn naturligvis. Først ut er Bjørn Lomborgs Verdens Sande Tilstand. En klimaklassiker impulskjøpt på Kastrup i forbifarten på vei til weekendopphold på andre siden av ekvator. I følge Lomborg som er statistikker går nu alt så mye bedre. Betryggende. Alle målbare parametre viser at jorden blir et stadig bedre sted å være. Ifølge Lomborgs kurver er den globale oppvarmingen et faktum, men han advarer mot drastiske tiltak som kan sette hele verdensøkonomien i fare og spesielt gå utover den fattigste del av befolkningen. Det er lett å være miljøbevisst når man har hotell på Rådhusplassen, kjører SUV, flyr privatjet og kan kjøpe avlat i form av klimakvoter. Da er det nok adskillig verre for lille Hoa. Faktisk tegner Lomborg et så positivt bilde at jeg må sjekke forleggeren. Nei, det er hverken Exxon eller Lundbeck.

Neste bok ut er Arne Næss sin Økologi, Samfunn og Livstil. Øko-bibelen. Mye bra her, men når det hevdes at jordens befolkning må reduseres til et par hundre millioner for å skape balanse i naturen melder jeg pass. Hva med de seks milliarder andre? Siste autoritet på området er Illustrert Vitenskap. Her er det en artikkel som viser til at manglende forurensing er et problem. Jo mer forurensing, jo flere aerosoler i atmosfæren som igjen betyr mer skyer med små regndråper som kan reflektere solstråling tilbake til verdensrommet. Uten forurensing ville det faktisk vært vesentlig varmere på kloden. Vi har forykket balansen ved å fjerne forurensing uten samtidig å ha redusert CO2 utslipp.

Aha, er det slik det henger sammen. Nå forstår jeg hvorfor myndighetene har begynt å sponse dieselbiler. De ønsker mer forurensing slik at balansen gjenopprettes. Stoltenberg har jo nettopp vært i Kina og besøkt kullkraftverk. Der diskuterte de nok hvordan Kina kunne få fart på forurensingen. Vi spyr ut CO2 mens kineserne forurenser det de er god for og sammen redder vi miljøet og senker temperaturen både på debatten og kloden. Nå er det plutselig lett å forstå statsministerens miljøengasjement.

Jeg legger meg tilbake i trygg forvissning om at sosialdemokratiet også løser dette problemet. Der mens jeg beundrer kvistverket i taket tar jeg meg i å tenke på alle katastrofer og trusler jeg har overlevd – atomkrig, overbefolkning, hungersnød, blow-out, 1984, AIDS, pitbull, resistente bakterier, kjernefysisk katastrofe, etnisk rensing, islam, datavirus, Bush, meteornedslag, streptokokker, endringer, piggdekkavgift, alderdom og død. Jeg ser ut. Været letter. Klimaet er i bedring. Jeg finner fram skiene fra vedskjulet, takker Al Gore for å ha tettet ozonlaget og suser avgårde på snøen som skal forhindre kraftkrisen neste vinter – hvis den kommer.

På akkord

2010-09-08T10:25:00.000-07:00

Anekdote 9

Det året den norske velferdstaten nådde sitt høydepunkt fikk jeg sommerjobb på malingsfabrikken. Jeg bare gikk inn porten, spurte om arbeid og ble ansatt på flekken. Det mest sjokkerende var at jeg fikk tre ganger så mye i timen som jeg hadde hatt i skobutikken året før. Hvordan kunne jeg rettferdigjøre en slik lønn? Ved å jobbe som en tulling. Jeg rev ordrene ut av printeren, løp rundt med jekken og fylte pallene med tilitere som snart skulle få dekke kledning langs hele Vestlandet. De andre begynte å skule på meg. Var jeg ikke flittig nok? Tempoet ble satt opp. Plutselig sto formannen der. ”Her skal jeg vise deg” Han tok meg med innerst i lageret hvor det stod en container fylt med krympeplast. ”Her kan du hvile mellom slagene. Det er fint at du står på, men du sprenger fullstendig akkorden.” ”Husk vi andre skal være her hele livet.”

I boks

2010-08-28T08:34:00.000-07:00

Anekdote 84

En kort anekdote. Jeg klarer ikke å la være. I min ungdom jobbet jeg som kramkar i det lokale samvirkelaget. Myndighetene innførte datostempling på grenseløst holdbar hermetikk. Boksene ble utstyrt med årstall som 1992 og 1999. Svimlende langt frem begge deler, men kundene valgte konsekvent 1999 (dette var i 1978) boksene. Riktignok skulle innholdet konsumeres tilnærmet der og da, men det er jo alltid trygt å være på den sikre siden. For i det hele tatt å bli kvitt boksene med 1992 stempel måtte vi gjemme 1999 boksene på lageret. I ettertid har jeg jo lært vi heller burde prisdifferensiert de.

Mordet på bybanen

2010-08-24T04:47:00.000-07:00

Anekdote 240

I går var det en journalist i min lokalavis som lurte på hvem som ville bli den første til å få Bybanen inn i litteraturen. Til ham og de andre kan jeg meddele at jeg var først og fikk krim/SciFi-novellen publisert på debattsidene i hans avis allerede så tidlig som høsten 2003.

Her følger novellen in extenso:

"Vårt alles kjære bysbarn og yndlingsforfatter av lødige kriminalromaner Gunnar Staalesen løfter pennen midt i et mord? Hvorfor? Jo, han ønsker å slå et slag for bybanen. Med velkjente argumenter deltar han i diskursen og hamrer løs på oss syndige medborgere som i vårt liv utenfor fiksjonens verden har kommet til et annet standpunkt.

Hans begrunnelser virker rasjonelle, men kan han ha en skjult agenda? Har Varg Veum for liten tumleplass? Trengs det en ny, litt mer troverdig, scene for vold og djevelskap enn fisketorget? En T-bane er jo som kjent et ikon for storbylivets farer. En bane med dertil hørende holdeplasser virker jo som sosialt trekkpapir med stor affinitet for utagerende eksistenser. Hvem vil med sine fulle fem i behold sette bena på et slikt sted en kveldstund etter en promenade i Fjellveien? Det handler ikke lenger om å bli transport, men å overleve.

Og her er plottet til neste noir-roman. Helt gratis Staalesen. Fru Anniken Smith-Jensen ankommer bybanen i det regntunge tussmørket etter en belivet aften på byen med Chablis og tilhørende Harmonikonsert. Hun må ta banen da hennes mann Preben har noen ”forretninger” på en annen kant av den sosiale rangstigen hvor toget allerede har gått. Piddien, den engang så stolte arbeidergutten fra Nordnes, raver brølende rundt og plager medpassasjerer i den halvtomme ungdommelige utsmykkede kupeen som av økonomiske grunner mangler både konduktør og annen sosial kontroll. Fra Fantoft er Anniken og Piddien overlatt til hverandre. Ved ankomst Paradis renner blodet i strie strømmer mens det døende mennesket sveiper over den fallerte sosialdemokratiske utsikten med sitt hyseblikk. Hvem er død? Anniken, Piddien eller trikkeføreren fra Pakistan? Hvem har skylden? Preben, Bergen Taxi, rusmidler, samfunnet eller tilhengerne av bybane? Hvem tar saken? Vargen så klart. Politiet avspaserer jo. Skru igjen korken på Simersen og lykke til med skrivingen!"

Et varsel

2010-08-22T23:16:00.000-07:00

Anekdote 239

Firmaet jeg jobber i er raust. Da jeg fylte 50 år, holdt ledelsen stor fest for meg i Annen Etage på hotell Continental i Oslo. I muntre lag blir det alltid fortalt anekdoter, og denne kom fra øvre del av bordet. Vår forteller hadde, i det Dotcom krisen raste, overtatt et stort firma. I motsetning til andre virksomheter i samme bransje gikk hans butikk som det suste. Han opplevde at stadig flere av konkurrentene kom ut med såkalte "profit warnings". Han tenkte derfor: "Vi som tjener så mye må ihvertfall også komme med en slik advarsel". Han ble heldigvis stoppet av støtteapparatet.

Det kulturelle kvarter

2010-08-22T10:35:00.001-07:00

Anekdote 80

Tre kvarter til bussen og det regner. Dongerien kleber seg til kroppen og det drypper fra håret. Her må noe gjøres raskt. Jeg ser meg rundt. Rasmus Meyer. Jeg smiter inn. I et fortvilt forsøk på å øke samlingens anseelse og verdi, har de begynt å ta betalt. Jeg tørker blant bondemøbler, naturskildringer, nasjonalromantikk og Munch. Hygrometeret hikker idet jeg går forbi. I annen etasje siver det dagslys inn fra taket. Plutselig – en åpenbaring. Halve veggen dekket av et bilde med mening. Skitt, røyk, fabrikker, taljer, kjettinger og unnselige mennesker tynget av det industrielle åket. Pinlig nøyaktighet, rette linjer. Et bilde som varmer et ingeniørhjerte. Jeg bøyer meg fremover. Anders Castus Svarstad. Ved Themsen 1911 Olje på lerret. Når kommer Vebjørn Sand og maler oss? Ved siden av henger et portrett av Sigrid Undset som jeg kan huske å ha slikket baksiden på. Fylt med den usigelige glede som oppdagelse gir, går jeg ut i regnet. Hvem har sagt at folket ikke trenger kultur?

Slutten på et forhold

2010-08-19T08:13:00.000-07:00

Anekdote 68

For noen former. Jeg stryker henne ømt og legger hodet inntil i overgangen mellom fyrrig kraft og potent klarsyn. Mine lepper møter hennes blankpolerte ytre. Hvorfor måtte det ende slik? Vi som har hatt så mange gleder og gode stunder sammen. Hver dag på vei til jobb har jeg fylt hennes indre med sanselig glede og kun lette trykk på de rette steder har fylt oss med salig eufori. Vi har sett verden sammen. I livets rundkjøringer har vi holdt til høyre for å spare krefter og energi til motbakker som måtte komme. Å hvilke helger! Da har vi vært helt ute på viddene i herlig trekant med mitt hjertes utkårede, men med meg i førersetet. Ja, jeg har vært raus og delt min elskerinne med andre. Hele fotball-lag har vært med på utflukter fra begivenhetens sentrum til grusbaner utenfor folkeskikken.

Hva vil naboene si? Våre stevnemøter har ikke vært lett å skjule. Vi har prøvd, men morgentreff med skranglende garasjedør, lett tenning og rå kraft overdøver det meste. Hvordan skal jeg forklare bruddet – på en sosialt akseptabel måte? Med misbruk kanskje? At jeg har blandet alkohol med kjærlighetens rus og dermed fått inndradd kortet som gir meg den ultimate frihet og mobilitet. Jeg kan jo ikke si det som det er. At jeg har lest rapporten fra FNs klimapanel, sett skrekkfilmen til Al Gore, vasset på Bryggen og observerer oppvåkningen av grådige økonomer som ønsker å profittere på våre avfallsprodukter.

Vel, slutt er slutt. Så får jeg heller leve med folkets dom som fjollete moralist og klimafanatiker. Hvordan skal jeg kvitte meg med min forenværende? Selge henne til høystbydende? Nei, da bare fortsetter vi utfor stupet. Kanskje vil jeg indirekte bidra til enda mer trafficking? Det beste er nok å parkere henne for godt. Jeg løfter hodet og ser med vemod en tåre renne nedover hennes sølvgrå panser. Jeg nullstiller skritt-telleren. Jobben er heldigvis bare 8.500 steg unna. Hva skal jeg si til min kone i helgen? At det blir luking i hagen istedenfor ferjereiser i Sunnhordaland. Hva vil skje når hun oppdager at jeg avbestilt den forurensende ferien til Kreta? Slutten på enda et forhold?

Idrett

2010-08-17T22:20:00.000-07:00

Anekdote 238

Det er Diamond League stevne på TV. Atleter i alle varianter konkurrerer om heder, ære og diamanter. Det får meg til å tenke på min egen korte fri-idrettskarriere. I tolvårsalderen var jeg medlem av Gneist (nynorsk for gnist) som hadde base i Ytrebygda sør for Bergen. I lagmesterskapet stilte jeg opp i hopp, lengde og 60 meter og fikk bronse i alle tre øvelser. Gledestrålende kom jeg hjem til mor og utbasunerte: "Jeg fikk bronse i alt!". Fra min mor lød det lakonisk: "Hvor mange deltok?". Jeg måtte beskjemmet svare: "Tre". En gang taper alltid taper.

Høyfrekvent

2010-07-29T23:34:00.000-07:00

Anekdote 237

Min kollega hadde nettopp begynt i arbeid på mikrobølgelabben. Han bodde alene på en hybel og tenkte derfor at han burde investere i en mikrobølgeovn for lettvint matlaging. Dette var i mikrobølgeovnenes barndom og siden han selv arbeidet med utstyr på høye elektromagnetiske frekvenser spurte han nysgjerrig ekspeditøren hvilke frekvens mikrobølgeovnen brukte. Han fikk til svar: "Det er noe sånn gigamega".

Til opplysning bruker mikrobølgeovenen 2.45 GHz. På den frekvensen varmes mat som består av vann og fett effektivt med såkalt dielektrisk oppvarming. Det varierende påførte elektriske feltet får matmolekylene til å rotere og dermed utvikles det varme.

Brikkene faller på plass

2010-07-29T23:09:00.000-07:00

Anekdote 236

Roma i august kan være en varm affære og vår dengang fem år gamle datter gjorde hva som helst for å komme i skyggen. Selv Vatikanmuseet ble en opplevelse med sine svale ganger fylt til randen med hva kirken hadde fått i tiende m.m. Her var allverdens rikdom samlet og vår datter ble etterhvert lei av å stadig måtte forholde seg til nye kunstskatter. Omvisningens høydepunkt var det Sixtinske kapell. Da lyste avkommet opp og ropte "Pappa, pappa se i taket! Her har de malt puslespillet ditt." Jeg hadde selvfølgelig ikke hjerte til å fortelle henne at det forholdt seg motsatt. At jeg i stille stunder hadde puslet Michelangelos mesterverk under en annen himling.

Kraftløs

2010-07-29T12:04:00.000-07:00

Anekdote 89

Det er dagen derpå. Russetiden har vært hard og blir nå avsluttet med en helgetur til en hytte i Alversund. Min venn og jeg sitter og drøser sammen. Rolling Stones prøver å overdøve oss med deres versjon av Midnight rambler. Det er hans høyttalere og min kraftige forsterker. Dette er lenge siden, så damene har inntatt sin vante plass på kjøkkenet for å prøve å stelle i stand frokost til oss som har mer enn nok med det vi hadde fått igår. De pumper og pumper, men de får ikke fyr på parafinovnen. Min venn ser litt forundret ut, bøyer seg fremover og skriker for å overdøve musikken ”Har de ikke strøm her?”

Tradisjonen tro

2010-07-26T12:32:00.000-07:00

Anekdote 27

Ting begynner å gå bedre på jobben. Etter først å ha decimert staben har vi nå startet med å ansette nye. For å feire denne begivenheten innkaller direktøren for det hele oss alle til kaffe og bløtkake. Med velvalgte ord hilser han de nye velkommen og deler hjertelig sine visjoner og nyvunne entusiasme med oss andre som har vært der en stund. I et forsøk på å være morsom samt balansere det hele tar jeg ordet. ”Betyr dette at det er slutt på kake ved oppsigelser?” Han gliser. ”Jeg hadde tenkt det, men gjør gjerne et unntak for deg.”

Språkstrid

2010-07-20T22:51:00.000-07:00

Anekdote 235

Norge påstås å være verdens beste land å leve i. Allikevel skjer det samme hver gang vi er i Syden. Min kone vil ikke hjem igjen. Jo nærmere vi kommer avreisedato, jo mer mutt og innesluttet blir hun. For å unngå konfrontasjoner og ikke legge sten til byrden, pleier jeg å holde meg unna siste dagen. I år tok jeg meg en lang tur langs Cala d'Ors strender. Himmel og hav var blått og livet godt. Plutselig hørte jeg en voldsom krangling. Et par, som sikkert er glade i hverandre, ga hverandre inn. Vel, det gikk mest den ene veien. Kvinnen var fullstendig i fistel, og jeg hørte snart at meningsutvekslingen foregikk på trøndersk. For å få med meg alle detaljer i denne offentlige skittentøyvasken, saktnet jeg farten. Herren i huset var ifølge sine kvinnelige partner dum, lat, jåt og årsaken til at de ikke fant bussen og dermed ikke ville nå stranden før solnedgang.

I det de passerte prøvde jeg å gjemme mitt lattermilde jeg ved å stoppe foran en oppslagstavle. Plutselig hørte jeg: "Excuse me!". Jeg snudde meg rundt og så rett inn i kvinnens bebrillede ansikt og svarte: "Hva kan jeg hjelpe med?" Hun returnerte: "Herregud, er du norsk. Har du hørt krangelen vår?"

I giganters fotspor

2010-07-20T12:00:00.000-07:00

Anekdote 64

Jeg har en drøm. Den er kanskje ikke av samme kaliber som Martin Luther Kings visjon. Okkesom, jeg ønsker å få utgitt en roman. Jeg vil bli forfatter. Jeg vil skrive. Jeg vil skrive Den store norske romanen. Problemet er bare det at jeg ikke har noe å skrive om. Vel, den utfordringen har nok en del forfattere hatt før meg uten at det ser ut som det har bremset dem noe nevneverdig. Hva med en biografi? Mine 50 år på moder jord. Ja, hvorfor ikke? Ifølge informerte kilder er det å skrive om seg selv og sine egne erfaringer den første og største fellen en nybakt forfatter går i. Men dersom jeg går til det med viten og vilje må det jo bli bra. Her er det bare å glede seg. En annen innvending er alderen min. Å debutere litterært som lett middelaldrene kan vel sammenlignes med å starte sin seksuelle karriere etter at en har blitt impotent. Men tenk på hvilken erfaring jeg har bygget meg opp. De siste tyve årene har jeg fulgt følgende faste mønster jobb, sofa, sove. Av slikt må det bli stor diktekunst. Spesielt timene i stabilt sideleie på sofa har gitt meg tid til å fabulere og filosofere.

En av grunnene til at jeg ikke har satt igang før nå har vært prestasjonsangst. De andre skriver jo så bra. Innsiktsfullt om mennesker og vakre naturskildringer. Kan jeg måle meg med det som knapt enser naturen når jeg er ute og går og som er så selvopptatt at jeg stort sett ignorer mine artsfrender? Det siste er vel ikke helt riktig. Jeg har faktisk stor glede av å observere dem ut i fra en rent fenomenologisk interesse. Frode Grytten f.eks. har jeg observert der han vandrer rundt på Rimi i sin svarte duffel. Han handler stort sett det samme som alle oss andre. Han er en av oss. Lever nok et rolig forstadsliv, men skriver bra. Altså kan han så kan jeg. Han skriver jo stort sett om Odda og da kan vel jeg skrive om oppvekst på Landås, deportasjon til Sandsli, studieår på Kringsjå og rekkehusliv på Bønes.

Ja, det er sant. Jeg har endelig fått meg et eget rom. Det er det som skal til for å bli kreativ og visjonær. Jeg har innredet det med bøker og på nordveggen har jeg bygget meg opp et fundament av dannelse. På sørveggen troner gamle kunster i fysikk og matematikk. I disse omgivelsene skal altså Den store norske romanen meisles ut. Jeg fylles av en herlig følelse av å være med på noe stort. Ja, med meg som objekt skal de menneskelige kår rundt årtusenskiftet dissikeres.

Hvorfor starte nå? Hvilken impuls er det som har satt meg igang. Her må en annen av forfatterne krediteres. Nemlig Jon Fosse. Gjentakelsen og tristessens mester. De senere år har jeg tilbrakt mye tid på flyplasser. Der kan en dyrke sin egen anonymitet sammen med andre. Plutselig står Fosse ved siden av meg i innsjekkingsskranken. Jeg anstrenger meg for å høre poetens visdomsord. ”Får jeg bonuspoeng for denne reisen”. Javel, dette var vel ikke helt det jeg hadde ventet meg, men så slår det meg – Kan Fosse på denne måten dykke ned i det hverdagslige og trivielle så må det vel være mulig for meg som er her nede å gå motsatt vei. Takk Fosse!

Av og til går fremskrittet for fort

2010-07-18T23:15:00.000-07:00

Anekdote 234

Dette var i Norsk Datas siste dager. Som en dinosaur, ravet de inn i fremtiden med klokketro på minimaskiner mens PCer brøytet nytt teknologisk landskap. Vi andre hadde selvfølgelig allerede tatt hintet, og jeg investerte derfor i en splitter ny PC. En "state-of-the-art" AT med 4.77 MHz prosessor og 20 Mbyte harddisk til den nette sum av 21.000 blanke kroner. Året etter var den fullstendig passe. Hvor dårlig min pengeplassering hadde vært fikk jeg bekreftet i en annonse i lokalavisen med følgende overskrift: "Norsk Data Nord-100 anlegg byttes i en PC-AT. Gjerne med harddisk."

Systemansvarliges siste dager

2010-07-18T08:57:00.000-07:00

Anekdote 233

Programvaren som vi brukte til beregninger på åttitallet hadde sprengt våre PCers kapasitet. Våre leverandører anmodet oss derfor om å heller bruke såkalte arbeidstasjoner. Vi gikk til innkjøp av en SUN Sparc-station. Noen måneder senere fikk jeg beskjed av varemottak om å komme ned å hente herligheten. Der nede sto en stor og tung eske som jeg fikk trillet opp med mye møye. Ut av Pandoras eske sprang en grå boks samt en enorm skjerm. Jeg forsynte beistet med 220 Volt og en god stund senere dukket operativsystemet Solaris sin prompt opp med noe à la dette /usr/bin/etc/sysconfig/hash-prompt-xterm/*.sh/endamerkrypto/m.m. Jeg tenkte "Hva gjør jeg nå?", men ble heldigvis avbrutt av telefonen. Det var varemottak. "Du glemte tre kasser." Jeg undret meg over hva det kunne være. Jeg hadde jo bare bestilt en datamaskin. De kassene var like store som den som inneholdt arbeidsstasjonen. Var det noen maskiner på ville veier? Jeg åpnet kassene og de var full av manualer. En måned senere hadde jeg funnet meg nye jaktmarker

Format c:

2010-07-18T08:55:00.001-07:00

Anekdote 232

Av og til er en nødt til å starte helt fra bunn av. På det glade åttitall var jeg systemansvarlig for PCene vi hadde på jobben. De var fylt til randen med ulike programpakker og data som hjalp oss til å beregne mikrobølgekretser. En mandag da jeg entret arbeidsplassen kom en av mine kollegaer, rimelig ny i datafaget, løpende med følgende beklagelse "Format a: virket ikke på den nye disketten min så jeg tok Format c: istedenfor. Nå virker ikke datamaskinen heller." Som sagt det ble mye å gjøre den mandagen.

Master til begjær og besvær

2010-07-16T07:05:00.000-07:00

Anekdote 231

Min lokalavis er fra tid til annen blitt offer for såkalte falske leserinnlegg. Dvs. at noen skriver noe de (eller organisasjonen deres) mener, men undertegner med en fiktiv signatur for å øke tyngden i ytringen. Jeg har i årevis moret meg med det motsatte, nemlig skrive pseudo-fiktive meninger og stå for dem med fullt navn. Mange av dem har funnet veien til avisens spalter, men jeg har lagt merke til at når kampanjejournalistikken herjer blir takhøyden lavere.

En tøyser bare ikke med Bybane, Tide, Monstermaster eller Klimakatastrofer. Et sted går grensen. Her er det nylig refuserte Monstermast-innlegget. Nå når regjeringen har vedtatt utbygging, kan det vel ikke skade å lufte det på det store intetnettet.

Stå på BKK!

Per Thorvaldsen
Fiberfrelst kraft&It-sosialist

Bergen er i krise. Smogen kveler sentrum og elforsyningen er i ferd med å bryte sammen på grunn av Bergens vekst. Hvem har skylden? Olav Kyrre. Hvem kan redde oss? Politikerne? Neppe. Her må det inn kompetanse med erfaring i langsiktig tenkning. BKK har i snart hundre år vist slike evner. Først begynte de med å lyse opp bergensernes liv og senere varme dem med billig elektrisitet. Med sikker og billig El- og fjernvarme kan halvparten av det gule lokket fjernes.

Hva med resten? Borte vekk når Bybanen og El-bilene kommer. Dette har selvfølgelig BKK tenkt på og ser derfor behovet for enda mer kraftoverføring mange år før vi andre får gluggene opp. I tillegg har BKK vist samfunnsansvar ved å fibre de tusen hjem. At politikerne (og Statkraft) stoppet utbyggingen av denne livsviktige infrastrukturen kan bare skyldes mangel på evne til å tenke strategisk. Med fiber i alle hjem og bedrifter vil transportbehovet (og dens forurensende effekt) reduseres p.g.a. hjemmekontor, videomøter, ehandel m.m. La oss ta steget fra køpriset vulgærbilisme til et harmoniskt lyst og varmt e-liv.

Hva så med våre venner i Hardanger? De får jo ingen glede av denne satsning. Selvfølgelig får de det. Det vil gå fiber langs alle mastene og dermed kan hardingene velge om de vil kvitte seg med forurensende gammel industri, miljøfiendtlige oppdrettsanlegg, cruiseskipene som tåkelegger fjorden, plasten som dekker skråningene og heller satse på miljøvennlig, distriktsvennlig og bærekraftig IT-industri. Hva med et datakraftverk i Ålvik? Det er faktisk litt trist å tenke på, men hadde mastene og fibrene kommet litt tidligere så hadde en kanskje sluppet å bygge den visuelt forsøplende Hardangerbroen også.

Spørsmålet er ikke om en skal bygge en kraftlinje, men om det er nok med bare en. Fra et energiøkonomisk spørsmål er selvfølgelig de lange linjene et problem, men når valget står mellom forurensende gasskraftverk i Øygarden, atomkraftverk på Askøy eller fornybar vannkraft fra Hardangervidden burde det være enkelt.

Telefonkultur

2010-07-16T06:56:00.000-07:00

Anekdote 230

Her er enda en fortelling fra virkeligheten. Riktignok fra en tid da vi kun hadde fasttelefon. På jobben var vi alle oppsatt med to slike - en på kontoret og en annen på felleslaboratoriumet. Dersom man ikke svarte på kontortelefonen, ble oppringingen overført til labtelefonen. På labben var det derfor ofte en evig kiming av telefoner til folk som hadde funnet det for godt å gjemme seg et lite øyeblikk.

En dag da en slik telefon kimte i flere minutter, vi hadde for lengs sluttet å ta hverandres telefoner, reiste en av mine kollegaer seg tilslutt resolutt, tok av røret og skrek: "Din idiot. Du må da forstå at han ikke er her!!!" før han kastet på røret igjen.

Dedicated followers of fashion

2010-06-24T11:29:00.000-07:00

Anekdote 229

Mor og jeg var i skobutikken. Jeg kan tenke meg at jeg var en seks syv år gammel, og skulle for første gang få lov til å velge sko selv. Det var vår og blikket mitt falt på noen stilige brune mokkasiner. De ble innkjøpt og stolt begynte jeg å sprade rundt i Meiseveien. De andres dom var hard: "Doddesko, doddesko din doddik". Gråtende gikk jeg hjem og dagen etterpå var Viking fotballskoene i tøy med avskjærte knotter på igjen. Da kom mine lekekamerater løpende som en doddehær med nyinnkjøpte mokkasiner mot meg. En ny mote var skapt!

Ute av drift

2010-06-19T09:22:00.000-07:00

Anekdote 48

Jeg ser meg i speilet, retter litt på slipset og er fornøyd. Sosial mobilitet. På bordet bak meg ligger The Deceiver av Kilgore Trout oppslått blant brosjyrer av ymse slag. Jeg har vært på sauesanking ved NTNU. Neste generasjons slaver skal rekrutteres og markedet er godt. Hva vet vel disse lykkelige ubevisste at det som står framfor dem er førti år med frivillig trelldom?

Jeg ser på klokken. Kvart i syv. Det er på tide å forlatte Royal Garden, krysse gaten og møte Øvre Singsaker i Olavshallen. Boblebadet gjorde godt og jeg føler meg oppstemt. Truls Mørk og Trondheimsymfonikerne venter. På femte rad sitter en mann og rister. Det skyldes ikke propellen, men det faktum at han er gammel, meget gammel. Vi hilser og Truls tar fatt. I pausen klarer han ikke å dy seg lenger. Han bøyer seg mot meg og hvisker ”Er De i slekt med von Bülow? Ja, De vet han som pleier å ha denne plassen” Jeg fristes over evne, men klarer likevel å holde meg ”Nei, jeg er kun innom Trondhjem i forretningsøyemed, og fikk den innskytelse at Truls Mørk kunne passe før middag”. Han skulle bare visst at jeg måtte bruke hele reiseforskuddet for å sitte her. ”Ja, riktignok har Bülow og jeg sittet her i trettifem år, men snakket sammen – nei aldri”. Vi starter å prate litt om musikk som tilfeldigvis viser seg å være vår felles interesse. Jeg forteller om mitt nylige opphold i Dresden og Wagner i Semper Operaen. Han lyser opp ”Som de sikkert hører så er jeg av tysk avstamming. Var de på Schilling museet? Ja, han er i min anerekke. Jeg har ikke vært i Dresden siden før krigen. Forferdelig med den bombingen. Stalins skyld alt sammen”. Så overdøver musikken konversasjonen vår. En eller annen polsk modernist. Jeg lider med.

Klokken nærmer seg halv ti og middagen startet for en halvtime siden. Jeg klapper pliktskyldig før jeg spurter tilbake til hotellet. Jeg ankommer mellom forrett og hovedrett og blir servert to lekkerbiskener ved min side. Studinene synes det er stas å få en med gråstenk og industrierfaring og jeg for min del synes at hvitvin og breiflabb også er godt. Herlig. Jeg må bare huske å krysse av i riktig rubrikk på reiseregningen. Mens jeg mesker prater studinene om løst og fast, og jeg spiller rollen som gammelkyniker med bravur. Plutselig ramler jeg ut av samtalen, og tar meg i å tenke: Var det like tomt i min tid? Vel, en ting er sikkert. Puppene er blitt større! ”Har du lyst å bli med på NEW og danse?” O fristelse. Konjakken kommer, men for å danse trenger jeg mer. ”Nja, takk for tilbudet, men jeg tror jeg tar en tidlig kveld. Mye business venter i morgen”. Jeg forlater åstedet, søker ned i baren sammen med de andre loslitte og tar for meg av tilgjengelige gleder – øl og akevitt.

Jeg våkner tidlig. En av alkoholens bedre virkninger. Jeg finner badebuksen og smiter ned i velværesenteret. Det trengs. Jeg svømmer på rygg og ser meg selv i skylightens halvgjennomskinnelighet. Det lysner av dag og jeg forsvinner. Etter en alldeles utmerket frokost ved Nidelvens bredd, havner jeg i Trondheims gater. Været er blått og livet på åttiprosent er godt. Sightseeing! Jeg finner en bysykkel. Med sitt lille framhjul krever den hovedfag i teknisk kybernetikk for å manøvreres. Sykkelheisen Trampe skal prøves. Ute av drift. Nidarosdomen neste. Stengt. Andpusten ankommer jeg Tyholt tårnet. Restauranten åpner først i ettermiddag. Jeg setter meg og nyter utsikten. Slik har det alltid vært. Når jeg kommer, er det stengt eller ombygging. Da jeg var på mirakelplassen var det plast over det skjeve tårnet. I Roma hadde de tømt Trevifontenen. I Dresden var Frauenkirche pakket inn, og da jeg besøkte Japan, var det pinadø snø over hele Fujifjellet. I Kongens gate like ved vår Frues kirke, som også er stengt, finner jeg til slutt noe som er åpent – Vitensenteret.

Endelig noe for en ingeniør. Jeg vandre stille rundt blant halvødelagte apparater som skal demonstrere effekter jeg forlengst har mistet interessen for. Plutselig ser jeg noe som får det til å boble i blodet. En orbitron. For meg som har vokst opp med astronauter og samlekort, er dette mitt livs sjanse. Det koster ti kroner å bli spent fast av den vennlige damen. Chuck Yeager and the Right Stuff, her kommer jeg. Jeg formidler til damen at jeg fort blir uvel i ting som snurrer rundt og ber henne stoppe meg hvis jeg skulle ønske. Jeg prøver litt forsiktig frem og tilbake før jeg snurrer rundt. Fantastisk! Dette er hva jeg kaller å leve. Jeg hyler av glede og redsel. Så starter magefølelsene. Jeg prøver å få kontakt med damen, men hun jabber i vei med andre. Totalt ut av kontroll surrer jeg rundt i stor hastighet. Livet i tørketrommelen. Minutter senere forbarmer damen seg over meg. Jeg holder meg for munnen og takker. Ute på gaten ser jeg til min fortvilelse at ingenting lenger står støtt. Jeg gjør det jeg må bak et tre, og tenker at det ikke bare er den moderne tid som gjør meg kvalm. Jeg får takke fargeblindhet og mor for at en karriere som kosmonaut var uaktuell.

Til tross for kvalmen setter jeg meg i baksetet på Flybussen. Ved siden av meg sitter en velfrisert nordlending. Han javler ustanselig i mobilen. Først til konen hvor han forklarer at han havnet i Trondheim ved en feiltagelse. Så ser han tomt framfor seg i ti sekunder før han febrilsk slår neste nummer. Sekretærer, kollegaer og kunder får gleden av å drøse med vår venn. Da vi ankommer Værnes og han starter sin syvende samtale, klarer jeg ikke mer. Jeg tar opp telefonen, slår et velkjent nummer og skriker ”Jeg er ensom!”.

Med lisens til å betale

2010-06-14T08:15:00.000-07:00

Anekdote 60

Min adferd har forundret mange. Størst forvirring skapte jeg nok i året Orwell har skrevet om da jeg dukket opp på NRKs kontor i Grieghallen og ønsket å bli registrert som lisenshaver. I studietiden hadde jeg med samvittighetsnag tyvtittet på et lite reise-TV som var kjøpt i fars navn. Riktignok besøkte han og mor oss et par ganger i Oslo, men det rettferdiggjorde ikke saken. Heller ikke at jeg så lite og konsentrere meg om programmer som var samfunnsnyttige. Da jeg begynte å jobbe, fikk egen leilighet og økonomi klarte jeg ikke mer, og bestemte meg for å bekjenne mitt helligbrøde og få straffen som fortjent. ”Jeg har TV og ønsker å betale kringkastingsavgift.” ”Det skjer automatisk i butikken.” ”Du forstår ikke. Jeg har sniktittet som student på en svart-hvit jeg har fått av en annen som betaler lisens. Jeg ønsker å gjøre opp for meg.” Hun begynte å le. Hun lo så hun ristet. Så snudde hun seg mot de indre gemakker. ”Dere må komme ut her.” Fra alle kontorene tøt det ut folk. ”Kan du gjenta, det du sa?” Jeg fikk amnesti på flekken. Til og med rabatt fordi jeg manglet farger. Det var dengang, men ikke nå. Med 42” tommer og Altibox kan jeg samvittighetsløst konsumere dritt og lort i høy oppløsning mens jeg gjør opp med kreditor i sanntid.

Dessertgenerasjonen

2010-06-12T04:50:00.000-07:00

Anekdote 30

”To hjerter happy” hoier min sønn fra baksetet på vei hjem fra middagselskapet. Jeg titter i sladrespeilet og ser, i tillegg til Chiquita etiketten i pannen, tamaguggens mellomfornøyde lykkebarometer. Jeg kjøpte datadyret for å styrke hans emosjonelle evner og empati. Det handler om å være raus og å gi. ”Pappa, hva kalles det som Bestemor serverer etter middagen?”

Storslagen utsikt

2010-06-10T11:09:00.000-07:00

Anekdote 228

Mobiltelefonen har gitt menneskeheten en helt ny frihet. Nå kan ektepar gå på handletur sammen hver for seg. Mens hun sanker inn nødvendigheter kan han virre formålsløst rundt i butikken og vente på bedre dager. Når så oppgjørets time kommer, kan hun ringe han inn. En variant av denne oppskriften fikk min kone glede av å observere her om dagen. Fruen ringer og spør det ultimate spørsmål: "Hvor er du?". Han svarer uten å ta telefonen: "Eg ser rett inn i den feite ræven din!".

Grått til lyst

2010-06-08T04:23:00.000-07:00

Anekdote 227

Du verden! Her er en dagsfersk anekdote. I går måtte jeg en tur på politistasjonen for å fornye passet. Jeg trakk kølapp som indikerte tre minutters venting. En time og tre minutter senere var det min tur. En hyggelig dame bak skranken tok vel imot meg. Jeg ble avkrevd en del formalia så som adresse og telefonnumer før skanningen av kroppen begynte. Først ble det tatt bilde av ansiktet, så ble signaturen min registrert før pekefingrenes avtrykk ble lagret. For å runde det hele av stilte hun noen enkle spørsmål: "Høyde?" - "1.80", "Øyenfarge?" - "Blå" og "Hårfarge?". Jeg nølte litt og hun benyttet dermed anledningen til å fortelle det til alle som ville høre på: "GRÅTT!".

Pumpen

2010-06-07T07:58:00.000-07:00

Anekdote 226

Det kan vel ha vært i 66 eller tidlig i 67. Min mor hadde truffet naboen i byen og han tilbød seg å kjøre henne hjem etter en rask svipp innom Kvinneklinikken. Der hadde han nemlig parkert sin kone på vei inn til byen. Hun skulle ta en graviditetstest, og med tre barn allerede, var han en smule bekymret for utfallet. Da fruen entret bilen spurte han forsiktig: "Var det bare luft?". Hun så megetsigende på ham før hun brøt ut i latter: "Du har nok ingen sykkelpumpe du far!"

Nye og gamle dinosaurer

2010-06-02T11:33:00.000-07:00

Anekdote 225

Da min datter var liten, likte hun å bli fortalt historier på sengekanten. Som oftest leste vi en eller annen barnebok, men mest moro syntes hun det var å høre historier fra gamle dager da pappa trødde sine barnesko. Jeg må nok innrømme nå i ettertid at det ble servert en del røverhistorier og at sannhetsgehalten kunne variere. En kveld da jeg riktig var i det lyriske hjørnet stoppet min datter fortellingen fra urtiden med følgende spørsmål: "Levde det dinosaurer på Landåstorget når du var liten pappa?"

Nostalgien var bedre før

2010-06-01T11:30:00.000-07:00

Anekdote 56

Jeg ser til venstre. I speilet er det en uendelig rekke av identiske lyslugger med røde kinn. Jeg snur meg andre veien og ser det samme. Jeg rister på hodet og ler med millioner av andre. Ziems kaleidoskopiske utstillingsvindu er byturens høydepunkt.

”Nå må du komme. Bussen går hvert øyeblikk.” Jeg tar det nedsnødde nettet fylt av vakkert innpakkede julegaver og haster mot mor. Vi stanser et øyeblikk foran juleutstillingen i Berstad-huset før vi fortsetter til stoppet under Smørsbroen. Jeg titter opp på de strømførende ledningene. De beveger seg nesten umerkelig. Trolleybussen er like om hjørnet.

Idet bussen kommer, plasserer jeg meg slik at jeg kommer foran den nærmeste av de to bakre dørene. Jeg smiter meg inn, legger fire tiøringer på platen foran konduktøren og er så heldig å få sitte på favorittplassen ved siden av ham. Den gråkledte mottar et hav av penger som forvandles til en brottsjø av papirlapper som kan rulles mellom fingrene.

Mor setter seg foran med fru Samland, og jeg titter på en eldre herre som sitter rett overfor meg. Han er kledt i svart med Astrakanlue og hender hvilende på stokken. De svarte støvlettene med glidelås foran er godt plantet i det grå slapset, og saltet har begynt å bane seg vei oppover. Jeg prøver å se en annen vei, men øynene trekkes uvilkårlig mot den gamle mannen. Allerede ved Posthuset er han dekket av salt opptil anklene.

Bussen glir oppover Kalfaret. Jeg pusser vinduet og prøver fortvilt å se ut. Ved Odontologen har saltet nådd tennene. Om et øyeblikk vil det grå håret bli hvitt. Jeg ser opp på det røde og runde gamlehjemmet i svingen før sykehuset, og tenker at der skal jeg sitte med seltersen min og se utover Bergen når jeg blir gammel.

”Hvorfor gråter du pappa?” Min sønn kommer stormende inn sammen med en gulkledd pensjonist. Jeg ser meg rundt. Hele bussen er grå innvendig. Vi går ut foran for å se resten av utstillingen på Teknisk Museum. Jeg bøyer meg ned og hvisker til min sønn – ”Husk livet blir lettere hvis du ikke ser deg tilbake”.

Triple play or pay?

2010-05-31T11:16:00.000-07:00

Anekdote 224

Det hendte i de dager da fiberen skulle ut til de tusen hjem. Borettslaget vårt hadde inngått avtale med det lokale kraftselskapet om å gi bredbånd til alle. Et fargerikt felleskap ledet av en svensk-kenyaner, arbeidet dag og natt for å få oss på nett. Jeg kom i snakk med han som ledet arbeidet, og ytret at riktignok var fiber fint, men jeg trengte det ikke. Selgeren våknet i svensk-kenyaneren: "Du får jo tilgang til internett". Jeg svarte: "Det har jeg allerede via ADSL". Han fortsatte: "IP-telefoni" og jeg repliserte: "Det trengs ikke, jeg har mobil". "Du kan få HDTV" slang han inn som siste argument og min reaksjon var: "Vi ser knapt på TV". En lørdagskveld fjorten dager senere dukket svensk-kenyaneren opp for å sjekke at alt var i orden med fiberen. Jeg inviterte ham inn. TVen var avslått, min kone bladde i avisen og jeg holdt boken jeg leste i hånden. Han så på meg: "Hva fanen, ni ser inte på TV!"

Nødnummeret 112

2010-05-27T12:08:00.000-07:00

Anekdote 96

Kunnskapssamfunnet. Her står jeg på Fanatorget og venter på at resepten skal bli ferdig. En overivrig mobiltelefonselger angriper meg med hele sitt arsenal av salgstriks. Han kan jo ikke vite at jeg for ti år siden i ungdommelig overmot uttalte følgende uavhengighetsærklæring: "Jeg skal bli den siste i Norge med mobiltelefon". Jeg prøver fortvilt å føyse ham av, men han sitter på meg som en klegg. Ja, ja, jeg får klaske ham med litt kunnskap. "De fleste steder hvor jeg ferdes og kunne tenke meg å bruke mobiltelefon er det ikke dekning med GSM på grunn av høye frekvenser og de topografiske forhold". "Det er ikke riktig! Det er radiobølger overalt, og skulle du ikke komme frem er det bare å ringe nødnummeret 112". Overveldet av all denne kompetansen er det bare å gi etter og jeg impulskjøper en Motorola. "Hei du, det er meg. Jeg står her i kassakøen på Fanatorget. Pillene er ferdig om noen minutter. Sett over middagen, få duk og vin på bordet. I kveld skal det bli full dekning for kropp & sjel".

General Belgrano

2010-04-25T08:49:00.000-07:00

Anekdote 223

Røyken lå tett i Blindernkjelleren i maidagene 1982. Dette var tiår før røykeforbud og studentene satt å koste seg meg medbrakt mat, svart kaffe, røyk og aviser. Ved nabobordet satt en kar fordypet i en Dagblad-artikkel om gårsdagens senking av krysseren General Belgrano. Stadig mer opptatt av artikkelen brettet han avisen ut over hele bordet og enset ikke røyken som begynte å stige opp av den rykende ferske publikasjonen. På bordene hadde nemlig betjeningen satt ut stearinlys i et fortvilt forsøk på å lyse opp de dunkle lokalene. Plutselig slo flammene gjennom avisen og Belgrano gikk opp i et hav av røyk mens studenten sjokkert prøvde å redde stumpene.

Livets harde realiteter

2010-04-06T23:35:00.000-07:00

Anekdote 222

Det var stor stas. Min datter skulle begynne å studere og i den forbindelse måtte hun flytte på egen hybel. For første gang utenfor hjemmets lune rede og klar til å klare seg selv. Vi hjalp henne med å flytte og sørget for at overgangen til egen tilværelse gikk så smidig som mulig. Dagen derpå, med nyvunnen frihet, ringte hun bestyrtet hjem: "Koster brokkolien virkelig 14 kroner kiloet?"